Hovedmetoder i lytte- og taletrening

Tre hovedmetoder brukt i lytte- og taletrening hos hørselshemmete. Den orale metoden, totalkommunikasjonsmetoden (TK) og den bimodale tospråklige metoden

Innhold

Innledning

Grovt sett kan det sies å være tre hovedmetoder brukt i lytte- og taletrening hos hørselshemmete.

  • Den orale metoden
  • Totalkommunikasjonsmetoden (TK).
  • Den bimodal tospråklige metoden

De orale metodene

De orale metodene er et fellesbegrep for flere ulike metoder, men felles for dem alle er at de ikke bruker tegnspråk. Barnet skal utelukkende lære å samhandle på talespråk og lære å lytte og tale. Hvor stor rolle synet og munnavlesning får lov til å spille, varierer etter hvilken metode det er snakk om. Imidlertid viser forskningen at barn som hadde hatt CI i tre år, hadde større språkforståelse ved bruk av både munnavlesning og hørsel enn bare ved hørselen alene.

 Det finnes flere orale undervisningsopplegg, treningsopplegg og terapi som skal gjøre det mulig for døve barn å tilegne og/eller lære seg talespråk. Men det er lite forskning om effekten av de forskjellige metodene. Vi mangler beskrivelser av hva som karakteriserer taleutvikling hos oralt opplærte hørselshemmete. 

I dag ser vi en utbredelse av orale undervisningsmetoder, nettopp fordi det antas at det er større muligheter for suksess med dagens høretekniske utstyr, enn det som var mulig tidligere. Men det må tilføyes at, i kontrast til tidligere, vektlegger dagens orale metoder kommunikasjon i naturlige situasjoner i familien, framfor drill og trening hos en terapeut.

Er det en oral metode som passer for alle?

Spørsmålet er om det finnes én oral metode som passer for alle døve barn. Svaret er nei. Det er noen døve barn som tilegner seg et funksjonelt språk gjennom bruk av orale metoder. Dessverre lykkes man ikke med alle barn. Hva det er som gjør et opplegg vellykket for noen, men ikke for alle, spekuleres det over. Det er grunn til å tro at visse faktorer er av betydning:

  • barnets intelligens og språklige evner
  • familiens ressurser og holdninger til utdanning
  • at foreldrene tar del i barnets språkopplæring
  • at miljøet stiller krav til barnet

Uansett er det viktig å tilpasse tilnærmingsmåten og undervisningsopplegget til det enkelte barnets behov og funksjon og til barnets familie.

Talespråkutvikling hos døve barn med CI

Det er flere studier som viser at døve barn med CI har en bedre talespråkutvikling enn døve barn med høreapparater. Likevel er språkutvikling hos begge gruppene forsinket sammenlignet med hørende jevnaldrende, og utvikling av tydelig tale er fremdeles en utfordring for mange. Imidlertid viser forskning på døve spedbarn med CI at de utvikler babling og et tidlig ordforråd på en måte som kan sammenlignes med hørende. Vi er kanskje ved en ny terskel når det gjelder døve barns talespråkutvikling, men likevel må vi trå forsiktig og ikke satse på at teknologien alene vil løse alt for alle. Barnets behov og utvikling må kartlegges kontinuerlig for å sikre en jevn progresjon og unngå stagnasjon på senere utviklingstrinn.

Auditory verbal therapy (AVT)

En annen oral metode heter auditory verbal therapy (AVT). AVT er et veiledningsprogram for foreldre som skal bruke lytte- og taletrening med sitt barn. En vesentlig del av AVT-praksis er kartlegging og diagnostisering av talespråkutvikling. Etter kort tid skal foreldrene få en anbefaling om det er realistisk å satse utelukkende på norsk talespråk, eller om bimodal tospråklighet eller annet er et bedre alternativ eller supplement. 

Total kommunikasjon

Total kommunikasjon (TK) er en filosofi og ikke nødvendigvis en kommunikasjonsmetode. TK anbefaler bruk av alle kommunikasjonsmåter og sanser; visuelle, auditive og tekniske, tilpasset barnets behov. TK har vært utbredt i Norge siden cirka 1980. Det blir ofte praktisert i form av norsk talespråk støttet av tegn. Selv om denne metoden har fremmet hørselshemmete barns selvtillit og kommunikative kompetanse, har ikke elevenes leseferdigheter økt. Det kan kanskje skyldes mange forhold, som det at bruken av tegn til tale er lite effektivt sammenlignet med bruken av NTS. Kanskje det også har vært for lite fokus på regelmessig lytte- og taletrening. Den ukritiske bruken av tegn til tale fratar barnet muligheten til, og utbyttet av, å sammenligne sine to språk.

Les mer om norsk med tegnstøtte (NMT) (Tegn-til-tale)

Imidlertid kan det se ut som om det er mulig å oppnå delmålet om å utvikle forståelig tale for barn som har utbytte av CI, og som bruker TK. I tidligere studier hvor døve barn brukte høreapparater, var 10–40 % av deres tale forståelig. I de siste studiene av CI-brukere som bruker TK, har taleforståelighet økt til 59–72 % . 

Lyttingens plass i bimodal tospråklighet

Noen foreldre velger bimodal tospråklighet for sitt barn, med eller uten CI. Med hjelp av CI og et godt tilrettelagt språkmiljø og opplæring skal det være mulig å oppnå gode tegnspråklige og talespråklige ferdigheter. Karlstad modellen er et eksempel på et taletreningsprogram som også brukes for døve barn med CI som ikke spontant tilegner seg talespråk. Det er mulig å inkludere denne modellen i en tospråklig tilnærming. Språktreningen inngår i hverdagen og utføres av mennesker som er viktige for barnet. Gjennom samhandling utvikles ny språklig adferd hos barnet.

Som sagt, en bimodal tospråklig tilnærming til utvikling av talespråk skal inkludere elementer fra både den orale tilnærmingen og TK, alt etter barnets evner, ferdigheter og behov.

Oppsummering

For å tilegne seg et språk, om det er tegnspråk eller talespråk eller begge deler, må man være utsatt for tilstrekkelig, tilgjengelig, meningsfull språklig input. Akkurat hvor mye ”tilstrekkelig” er, kan variere fra barn til barn, men som sagt, hørselshemmete barn trenger mye repetisjon når de lærer talespråk, før ”det sitter” og kan sies å være tilstrekkelig. Det er et møysommelig arbeid. Uansett må barn få tilgang til språklig input tidlig i livet, gjennom talespråk og /eller tegnspråk, siden språk er det nødvendige fundamentet for den helhetlige utviklingen.

Forskning viser at normalthørende barn opplever mellom 450 og 650 ytringer per time. Det er grunn til å tro at hørselshemmete barn opplever langt færre, samtidig som deres tilgang til gode erfaringer med norsk tale og norsk tegnspråk, i noen tilfeller, kan være begrenset.

Tegn på at kommunikasjonen ikke er tilfredsstillende for barnet, kan vise seg i barnets adferd og kan komme til uttrykk gjennom sinne, frustrasjon, passivitet, eller ved at barnet inntar en rolle i gruppen som ”klovn”, ”tøffing” eller ”den snille, stille, usynlige”.

Ved å la det hørselshemmete barnet få tilgang til et bimodalt tospråklig miljø i utgangspunktet, setter man ingen grenser for barnets utvikling. Det tospråklige miljøet må være virkelig bevisst og bruke språkene i de situasjonene der hvert språk fungerer best for barnet. Barnet skal ikke bare oppleve blandete koder som norsk med tegnstøtte. Det er ingen ”one-size-fits-all”-metodikk eller -miljø. Miljøet må være sensitivt for den enkeltes unike språklig behov.

Side 1 av 1