Om AD/HD til medelever og foreldre

Når man har fått en AD/HD-diagnose, melder det seg fort et spørsmål om hva man skal si til andre. Det er i all hovedsak positive erfaringer med å informere omgivelsene om hva AD/HD er, og om hvilke utfordringer personer med denne diagnosen har. Mange misforståelser kan bli spart, og barnet vil bli møtt på en mer positiv måte.

Spørsmålet blir ofte hvem som skal informere, og hvor mange det er som trenger å få informasjon Mange foreldre og lærere vegrer seg for denne prosessen. De uttaler at de føler at de svikter barnet ved å utlevere og blottstille dets vansker. Her er det viktig at fagpersoner kommer inn med veiledning og støtte til eleven og foreldrene.

Hensikten med å informere

Først og fremst må man klargjøre overfor foreldrene og barnet hva som er hensikten med å informere. Kontaktlærer, rådgiver i pedagogisk-psykologisk tjeneste og foreldre må sammen planlegge hva det skal informeres om og hvordan. Det er videre nødvendig å sikre barnet og dets foreldre en oppfølging i en periode i etterkant. Mye av redselen for å informere handler nettopp om hva som kommer til å skje når de andre elevene og foreldrene får vite om at barnet har en alvorlig diagnose.
Som regel vil det være av det gode å informere de andre elevene om AD/HD. Det vil som oftest føre til at de blir mer forståelsesfulle og kan ha egnet reaksjon på barnets atferd. Også i barnegruppen hjelper informasjon på forståelsen og gjør elevene mer tolerante. Det er viktig at det gis informasjon til foreldregruppen før man informerer elevene. Dette for at foreldrene skal kunne samtale med barna på en konstruktiv måte.

Hva skal det informeres om?

Dette er et sentralt og viktig punkt i informasjonsarbeidet. Det må vurderes nøye i hvert enkelt tilfelle.

I de fleste tilfeller må det jobbes i klassen/gruppen. Her er det viktig at fagpersoner kommer inn med veiledning og støtte til eleven og foreldrene.  Man bør som utgangspunkt ha en klassesamtale hvor vi det fokuseres på at vi er ulike. Man kan ta opp som tema at vi lærer ulikt, at noen lærer best ved å høre, noen ved å se, at vi har ulike interesser og ulike måter å oppføre oss på. En slik tilnærming er spennende og motiverende for elevene. De kan si noe om hva de synes er lett å forholde seg til i skolesituasjonen, hva de synes er mer strevsomt, og hva de best liker å holde på med. Dette kan ofte virke som en vekker for alle elevene med hensyn til ulikhet og mangfold. Det blir viktig å sette fokus på den positive dynamikken i mangfold og variasjon, og hvor stusslig det ville vært om alle var like.

I etterkant av dette kan man informere om for eksempel AD/HD. Man bør først og fremst rette fokus mot positive forhold, og avgrense informasjon om negative forhold til det som er nødvendig. Medelevene må også få hvite hvordan de kan være en ressurs for en elev som strever, og at det forventes at de bruker informasjonen positivt og ikke negativt. Erfaringen tilsier også at man ikke skal åpne for spørsmål under selve informasjonen, men at det legges en prosedyre for hvem medelevene kan spørre dersom det er noe de lurer på.

Som regel er det kontaktlærer som vil være den rette personen å henvende seg til. Det skal ikke være slik at eleven selv eller foreldrene skal svare på spørsmål.

I langt de fleste tilfellene vil en slik informasjon virke positivt for eleven, men i noen tilfeller kan man risikere at informasjonen bli misbrukt til å plage, erte eller utstøte. I så fall må det tas opp med dem det gjelder. Videre må kontaktlærer/sosiallærer, rådgiver i pedagogisk-psykologisk tjeneste eller den som eleven og foreldrene har tillit til, følge opp med tilbud om samtaler med eleven og foreldrene for å høre hvordan det går.