Hvordan fungerer hørselen?

Hørsel er en av de viktigste sansene for

  • å utvikle språk
  • å samle erfaringer
  • å utvikle regler for samspill med andre
  • å kunne orientere seg
  • varsling
  • god motorisk utvikling

Konsekvensene av et uoppdaget eller ignorert hørseltap kan gi alvorlige følger. Et hørseltap krever vedvarende oppmerksomhet fra omgivelsene.

God tilrettelegging kan langt på vei gi en person med nedsatt hørsel muligheter for å delta i samfunnet fullt og helt.

Lyd

  • Lyd er et naturlig fenomen som oppstår når noe skaper trykkvariasjoner i luft, eller andre stoffer. Dette kan være fra for eksempel et knips, et slag i en bordplate, fra luft presset ut gjennom tuten på en fløyte, vibrasjonen i stemmebåndene våre, og så videre. Mennesker opplever lyd auditivt gjennom hørselssansen.

  • Lyd måles gjerne i Hertz (Hz) og Desibel (dB).

    Hertz indikerer hvilken frekvens, altså hvor mange svingninger/trykkvariasjoner lyden har per sekund. Dette angir lydens tone. Mørke toner har få svingninger, lyse toner har mange svingninger. Mennesker kan omtrentlig oppfatte lyd i området 20 – 20 000 Hz. I en hørselsmåling testes hvordan vi oppfatter rene toner i spennet 125 – 8000Hz. Det er i dette området språklydene ligger. Det er innenfor dette området språklyder ligger.

    Desibel indikerer hvor stort det faktiske lydtrykket er, altså hvor sterk lyden er. Tale har normalt et lydtrykk på ca. 60 dB, målt på 1 meter avstand. Lydens styrke vil normalt halvere seg ved hver dobling av distanse fra lydkilden.

  • Lyd lar seg påvirke av flere faktorer. Disse faktorene kan for eksempel være temperatur, hvilket materiale lyden går gjennom og hvordan lydmiljøet er der lyden oppstår.

    I et rom med harde flater, vil lyden bli sendt fram og tilbake flere ganger før energien i lyden forsvinner, og vi opplever etterklang. Tiden lyden får leve i rommet kalles etterklangstid. I rom med flere absorberende overflater, som gardiner, myke møbler, tepper og lydplater vil etterklangstiden være mindre. Dette er fordi energien i lyden vil absorberes i de myke materialene. I rom bør etterklangstiden passe til hva rommet skal brukes til. Lengre etterklangstid kan være fint til sang og musikk, men kan gjøre det vanskeligere å oppfatte tale. Dette er fordi talelyder består av både lydsterke og lydsvake lyder. De lydsvake lydene er ofte de meningsbærende lydene i talen, og de kan bli overdøvet av lydstyrke lyder når etterklangstiden er lang.

    Det er krav til etterklangstid i ulike bygningstyper. Se også Nedsatt hørsel og fysisk tilrettelegging

  • Når lyd treffer det ørene våre, kanaliseres den inn i øregangen og videre inn til trommehinnen. Dette setter trommehinnen i bevegelse, om igjen setter ørebena i bevegelse. Videre går lyden derfra inn i sneglehuset. I sneglehuset omdannes lyden til elektriske impulser. De elektriske signalene sendes ut av sneglehuset og opp til hjernen, via hørselsnerven. Det er først når lyder registreres og tolkes i hørselssenteret i hjernen at vi opplever å høre, fram til da er det bare svingninger og elektrisitet. Vi hørere med ørene, men vi lytter med hjernen.

    Hørselen vår har flere hemmende og fremmende funksjoner, som gjør at vi oppfatter lyder ulikt. Dette er resultat av utvikling, da hørselsorganet vårt har tilpasset seg til å oppfatte lyder som har med overlevelse og fare å gjøre bedre enn mange andre.

    Hva vi føler og tenker om lyd, kan spille inn på hvordan hjernen opplever lyd. Lydens styrke spiller også inn i denne opplevelsen. Normalt sett har vi et ubehagsnivå for lyder fra ca. 85 dB, og et smertenivå på ca. 120 dB. Lyder på disse nivåene vil i økende grad gi signaler til hjernen om at dette er ubehagelig/smertefullt. Nivåene for når lyd oppleves ubehagelig eller smertefull vil variere fra person til person.

     

     

     

     

Normal hørsel

  • For at vi skal høre, må øret og hjernen samarbeide. Man vet ikke alt om hvordan hjernen tolker lyd, men funksjonen i de ytre delene av hørselsorganet vet vi mer om.

    Et lydsignal gjennomgår flere forvandlinger på veien fra en lydkilde til hørselssenteret i hjernen.

    Det starter som en bevegelse, for eksempel når pusten vår passerer stemmebåndene. Stemmebåndene setter luften omkring i bevegelse.

    Det er når disse lydbølgene fanges opp av vårt øre, at selve prosessen med å høre settes i gang. Lydbølgene beveger seg innover i hørselsorganet, som formidler og bearbeider signalet. Når signalene når hjernen, begynner vi å høre og tolke lyd.

    Lydsignalet passerer det ytre øret, mellomøret, det indre øret og de indre hørselsbanene på veien inn til hørselssenteret.

Nedsatt hørsel

  • Nedsatt hørsel, hørselshemning, hørselsnedsettelse, hørselstap, hørselsvanske, tunghørt, døv – det brukes mange begreper som omhandler nedsatt hørsel.

    Noen blir født med nedsatt hørsel. Andre får nedsatt hørsel senere ved at hørselen blir utsatt for påvirkninger som gir hørselstap. Blant disse er hjernehinnebetennelse og støyskader. Av og til oppstår det også hørselstap som vi ikke finner noen forklaring på.

  • Vi kan gjøre hørselsmålinger. Resultatene vi får når vi måler hørselen, tegnes inn som en kurve i audiogram. Et audiogram er et skjema der vi legger inn resultatet av en hørselsmåling. Kurven gir oss en visuell framstilling av hørselstapet.

    Markeringene i audiogrammet viser hvor høyt volum det må være på ulike toner for at vi skal oppfatte dem. De rene tonene som benyttes, har ulik frekvens og styrke, fra bass til diskant. Tonene måles i hertz (Hz) og lydstyrken i decibel (dB).

    Resultatene på det høyre øret tegnes inn i audiogrammet med røde sirkler. Resultatene på det venstre øret tegnes inn med blå kryss.

    Et audiogram kan gi oss et bilde av hørselen, men det sier ingenting om hvordan den enkelte utnytter hørselsinntrykkene. To personer med liknende audiogrammer kan ha to svært ulike opplevelser av hørselen.

     

  • Nedsatt hørsel gir som regel utfordringer med å skille ulike lyder eller signaler fra hverandre. 

    Når vi legger talespråklydene inn i et audiogram, ser vi en figur som kan minne om formen på en banan. Vi kaller dette «talebananen».

    Lyder ligger spredt utover et bestemt område, talespråkområdet. Framstillingen er forenklet, for hver enkelt språklyd er sammensatt av flere ulike frekvenser. Språklyder er ikke rene toner. Hvis vi sammenligner «talebananen» med et personlig audiogram, gir dette et inntrykk av hvilke talespråklyder det er vanskelig eller umulig å kunne oppfatte.

    • Enkelt sagt er vokaler lydbærende språklyder, mens konsonanter er meningsbærende språklyder.
    • Et hørselstap i det såkalte diskantområdet får konsekvenser for evnen til å oppfatte ustemte konsonanter (konsonanter vi uttaler uten å bruke stemmen).

     

Hjelpemidler

  • Høreapparatet fungerer som en forsterker. Ved mekaniske hørselstap, det vil si hørselstap som skyldes skader i det ytre øret eller mellomøret, og ved hørselstap som i hovedsak rammer de ytre hårcellene, vil tilpasning av høreapparater hjelpe med å oppfatte talespråklyder. De aller fleste barn får utredning og medisinsk oppfølging av sine hørselstap, og får tilpasset høreapparater ved sykehusenes høresentraler.

    Ved tilpasning av både høreapparat og cochleaimplantat må det tas hensyn for smerteterskler for lydnivå og høreapparatet bør ikke påføre brukeren ytterligere støyskade.

    Tidligere var høreapparatene analoge, og forsterket alle lyder like mye. I dag er de fleste høreapparater digitale, og søker å forsterke den type lyd som brukeren ønsker å høre, og dempe annen type lyd, som forstyrrende bakgrunnsstøy.

  • Cochleaimplantatet (CI) er et avansert høreapparat. Det har en indre del med en elektrodeledning som opereres inn i det indre øret, implantatet, og en ytre del som fanger opp og prosesserer lyd, lydprosessoren.

    CI er aktuelt for personer som har så store hørselstap at de ikke kan nyttiggjøre seg vanlige høreapparater til å oppfatte tale. Ofte skyldes dette at de indre hårcellene i stor grad ikke lenger er fungerende. Enkelt kan man si at den innopererte elektrodeledningen på implantatet vil gjøre jobben til de manglende indre hårcellene.

    I Norge i dag er det OUS Rikshospitalet som utreder, opererer og har den medisinske oppfølgingen av barn med CI. Voksne opereres også ved OUS Rikshospitalet, samt ved Haukeland Universitetssjukehus og St. Olavs Hospital.

    • Barn som er født døve og får tilbud om CI, blir vanligvis operert mellom åtte og tolv måneders alder. De fleste får CI på begge ørene (bilateralt), og man setter inn begge implantatene i samme operasjon. Operasjonen tar vanligvis fra to og en halv til tre timer.
    • Barnet og foreldrene får reise hjem én til to dager etter operasjonen. 
    • Fire til seks uker etter operasjon har såret grodd fint, og tiden er kommet for lydtilkobling.
    • Lydtilkoblingen varer i fire dager. En audiofysiker kobler til lyden, går forsiktig fram og øker lydstyrken gradvis. Foreldre og audiopedagog observerer barnets reaksjoner. Sammen prøver de å finne den nedre høreterskelen, det vil si der barnet begynner å høre lyd, og den øvre terskelen, det vil si der lyden er behagelig og ikke for sterk for barnet.

    Godt utbytte av CI krever vanligvis systematisk lyttetrening.

    Selv om både dagens høreapparater og CI er utstyrt med teknologi som søker å etterligne normal hørselsfunksjon, vil de aller fleste ha behov for ekstra tilrettelegging og hørselstekniske hjelpemidler for å oppnå gode nok lytteforhold i blant annet undervisningssituasjon.