Nesten alt er mulig

Denne reportasjen er fra Statpedmagasinet 3-2018.

– Med tilrettelegging er nesten alt mulig, sier Anna Kunzendorf. Hun er 16 år og går i første klasse på Kristen videregående skole Trøndelag (KVT), som ligger i Trondheim.

Anna jobber målbevisst og engasjert, enten det gjelder lekser, korsang og piano eller med styreverv i Norges Blindeforbunds Ungdom (NBfU) i Midt-Norge.

– Jeg liker å være aktiv og jeg lærer mye av å være sammen med andre, særlig venner i NBfU, sier hun. Anna går på helse- og oppvekstfag og har denne uken praksis ved Trondheim hospital.

Her gjør hun det samme som de andre i klassen sin, men assistent Hege Rognes Steen er aldri langt unna. Hege er ikke langt unna på skolen heller, og undervisningen er godt tilrettelagt for Anna.

I klasserommet er det høyttaler og når den som snakker, bruker mikrofon, får Anna med seg det som blir sagt. Det krever disiplin, og det hender at med- elevene glemmer seg. Anna mener det går seg til, men å være i en helt ny setting kan være utfordrende.

– De andre kjenner ikke meg og jeg kjenner ikke dem. Hvor skal jeg starte i fortellingen om meg selv? Så legger hun til: – Det er jo bare to måneder siden skolestart. Alt er nytt nå, alt er nytt for alle.

Det er også utfordrende for Anna å være sliten. – Noen dager er jeg veldig sliten. Da føler jeg at jeg egentlig burde ha gjort noe mer nyttig enn å ligge på sofaen. Lange dager på sykehus er heller ikke bare, bare.

«Anna vil ha med seg alt» var tittelen da StatpedMagasinet skrev om Anna for fire år siden. Da gikk Anna i sjuende trinn på Saksvik barneskole i Sør-Trøndelag. Anna har levd opp til tittelen. Hun vil ha med seg alt og er opptatt av å ikke få for mye hjelp. – Jeg vil ikke ha for lite heller. Når det er noe jeg ikke får med meg, får jeg hjelp i grupperommet som ligger vegg-i-vegg, sa Anna i 2014, og det samme sier hun i dag.

God tilrettelegging

I klasserommet henger et kamera i taket. Det overfører skriften fra tavla til en skjerm ved Annas plass. Hun bruker også lese-TV og lupe, både til læreboka og for å se det hun skriver for hånd. Det meste skriver Anna på PC. Kameraet i taket kan dreies og på den måten zoome inn alt som skjer og gjøre det synlig på skjermen hos Anna. Kameraet dreies mot den eleven som snakker i mikrofonen. Slik kan Anna både se og høre den som snakker.

Anna tåler ikke sterkt lys, og belysningen i rommet er noe tilpasset. For å skape forståelse for hvordan Anna opplever støy har klassen hatt besøk av rådgivere fra Statped. Med hodetelefoner og ørepropper fikk de erfare hvordan lyd og ulyd høres ut for Anna.

I et rom ved siden av klasserommet hjelper Hege til med skriving og gjennomgang av pensum på grupperommet som Anna har fortrinnsrett til.

Tidkrevende å lære

– De tekniske hjelpemidlene fungerer nesten alltid. Gruppearbeid kan være litt vanskelig. Når flere snakker samtidig, er det vanskelig å få med seg alt. Jeg tenker at det sikkert blir enklere etter hvert. Alt er nytt for alle her, gjentar Anna. – Jeg finner min plass, det tar bare litt tid, sier hun.

Anna er faglig sterk, jobber godt med skolearbeidet og forbereder seg grundig hjemme. Hun gjorde det svært godt på ungdomsskolen. Helse- og oppvekstfag ble valgt etter nøye vurdering sammen med foreldrene. – På denne studieretningen er det mindre å lese enn for eksempel på allmennfag, forklarer Anna, og viser hvor stor del av læreboka hun forstørrer om gangen på lese-TV. En firedel omtrent. I tillegg bruker hun lupe. Det tar tid å lese lekser.

Skal delta i arbeidslivet

Ikke alle rundt henne skjønner at Anna med såpass dårlig syn kan ha noe å gjøre i arbeidslivet. 

– Jeg vet jo at det går, jeg er aktiv i blindeforbundets ungdom og kjenner folk som er blinde og som både jobber og lever gode liv og som deltar aktivt i samfunnet, sier hun.

Alle forstår dette etter hvert, mener Anna.

– Det går seg til, jeg finner plassen min, vet du. Jeg fant den på ungdomsskolen, ikke med en gang, men jeg fant den, og det gikk greit. Ungdomsskolen ligger rett ved der jeg bor i Saksvik, og jeg gikk sammen med venner fra barneskolen. På KVT kjente jeg nesten ingen da jeg begynte i august. Det er stor forskjell.

En genial stokk

Statpedmagasinet har avtale med fotograf på den gamle bybrua i Trondheim. Anna viser vei, hun går sikkert og lett.

– Jeg er litt kjent i byen, sier hun, og forteller at planen er å ta i bruk mobilitetsstokk. – Jeg har fått litt opplæring i hvordan den brukes. I høstferien var jeg i Berlin med familien min. Der tok jeg meg frem med buss, og i gatene med stokken i hånden, helt alene, etter en rute som faren min og jeg gikk opp dagen før. Å få til den turen var veldig deilig. Så var det morsomt at en tysk mann spurte meg om veien; det gikk fint, jeg svarte ham på tysk. Jeg merket at folk tok hensyn til meg og følte meg trygg og fri med mobilitetsstokken. Så langt har jeg ikke brukt den noe særlig i Trondheim, sier hun, og tenker seg litt om.

– Jeg liker jo ikke å skille meg ut, men den er jo et genialt hjelpemiddel. Jeg har bestemt meg for å bruke den mer. Jeg skal bli mer kjent med byen, jeg skal jo gå på skole her i nesten tre år til.

Inkludering til hva?

– Anna har full kontroll på sine ting, gjør skolearbeidet grundig, holder avtaler og er sterk og målbevisst. Hun vil at ting skal gå bra og har ikke lyst til å legge vekt på det som kan være vanskelig, sier Jörg Kunzendorf.

– Å ha fokus på inkludering i skolen er vel og bra, men hva er det egentlig vi inkluderer til? At ungdommene kommer ut i arbeidslivet, kan leve selvstendige liv og forsørge seg selv; det må være målet med inkluderingen, sier en engasjert Jörg Kunzendorf, faren til Anna.

Jörg Kunzendorf etterlyser muligheter for arbeid for ungdom lik Anna, som har alvorlige funksjonsnedsettelser, men som er ressurssterke og som kan og vil delta i arbeidslivet på ordinære vilkår.

Han forteller om et hotellprosjekt som Norges Blindeforbunds Ungdom i MidtNorge arbeider med.

– Det er en idé etter inkluderende hoteller fra Tyskland, Sveits og flere andre land i verden, der blinde eier og driver egne hoteller og hvor ungdom med funksjonsnedsettelse ofte står for 60 prosent av driften. Oppgavene er mange og varierte i hotellbransjen, derfor er det plass til ungdom med ulike funksjonsnedsettelser, sier han.

Inkludering er ferskvare

Familien Kunzendorf har lang erfaring i disiplinen inkludering, i å legge til rette for at Anna har venner og et sosialt liv på skolen og i fritiden.

– Det handler om å arrangere aktiviteter og fellesskap med andre barn eller medelever hver dag, hver uke, hele året. Vi er opptatt av at andre inkluderer Anna og vil bli kjent med henne, akkurat som alle foreldre er med barna sine. Lokalt stiller vi opp der det skjer noe, sier Jörg, og understreker at familien også får mye tilbake gjennom dette.

– Nå ser vi at Anna stadig blir mer selvstendig med aktivitetene sine. Hun er aktiv i blindeforbundets ungdom, speideren, synger i kor og spiller piano. Vi gleder oss til hun får TT-kort. Da kan hun selv organisere hvor hun skal etter skoletid.

Foreldre må følge med

Anna har hatt tre overganger mellom skolenivåer i sin skolekarriere, og overganger blir ofte omtalt som kritisk blant foreldre og skolefolk. Jörg mener at overgangene har gått greit for Anna.

– De har vært godt forberedt i samarbeid mellom skolene og med pedagogisk-psykologisk tjeneste for videregående skole i Trøndelagsfylket. Men som forelder kan du ikke være sikker på at noe går av seg selv. Foreldre må følge med, ta initiativ og lære å stille de rette spørsmålene. Erfaringsoverføring tar tid. Informasjon skal formidles og kunnskap skal opparbeides på den nye skolen, påpeker han. Jörg anbefaler også foreldre til å være aktive på ansvarsgruppemøtene.

– Spill på lag med det offentlige tjenesteapparatet, vær venn med strukturene og bruk mulighetene. Det gir langt flere resultater å jobbe med byråkratiet og enn mot det, sier han.

Etter StatpedMagasinets besøk i Trondheim, møtte vi Anna på Hørselshemmedes landsforbund Briskeby kompetansesenter utenfor Drammen. Der gikk Anna på engelskkurs. Riktig engelsk uttale kan være vrient når du har nedsatt hørsel. Her driver hun med balansetrening sammen med Mari (bak) i en av pausene.

Lærerskifte er utfordrende

At det tekniske utstyret er på plass, er selvsagt viktig, mener Jörg, men for undervisningen er et stabilt personale helt avgjørende. Bytte av lærer og hyppige vikarer fungerer dårlig for alle elever – og ekstra dårlig for Anna. Det er ikke gjort på en-to-tre å sette seg inn hvordan det tekniske utstyret fungerer, være bevisst på bruk av mikrofon og ikke bevege seg rundt i klasserommet. For læreren handler det om å etablere en annerledes opplæringssituasjon for at Anna skal få optimalt læringsutbytte, sier han.

Stabile fagpersoner er også avgjørende for hvordan ansvarsgruppemøtet fungerer. Nye folk må lære hva døvblindhet er og må kjenne til Annas behov for å kunne ta ansvar.

– Ergoterapeuten som koordinerer ansvarsgruppen og jobber med Annas individuelle plan, har kjent Anna siden barnehagen. Det er et lykketreff for oss!

Tekst: Gerd Vidje Foto: Morten Brun