StatpedMagasinet 1–2014

– Jeg stammer og jobber med saken

– Et virkelig problem ble 
stammingen da jeg var på 
jobbintervju i fjor, sier Lasse Trygg-Andersen. Han er 
25 år og har stammet siden han var fire. Etter bistand fra Statped og Inger Elisabeth Lind, logoped i Gjøvik kommune, er han nå bedre rustet 
i jobbsøkingen. En jobb innen datateknikk er målet.

For ett år siden var Lasse Trygg-Andersen på intervju til en jobb han er utdannet til. Han fikk ikke jobben, men tok likevel kontakt med bedriften i etterkant.

– Tilbakemeldingen fra bedriften var nedslående. Opplevelsen deres var at jeg snakket fort, at det var vanskelig å forstå meg, at jeg snakket om andre ting enn det de spurte om, og at jeg virket utilfreds.

Og utilfreds var kanskje bare fornavnet. Lasse følte at nervene omtrent lå utenpå huden, han var uvel og svett, hadde hjertebank og hakket og stammet – og følte seg «ung og dum».

– Etter den nedturen søkte jeg meg til Fagskolen innlandet på Gjøvik og satset på mer utdanning. Opplevelsen ga meg 
et støkk. Nå er jeg glad for at jeg dreit 
meg ut, jeg har fått større selvinnsikt – og jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe med stamme problemet mitt, sier han.

Samarbeid mellom Statped og Gjøvik kommune

Det var i mai i fjor at Lasse tok kontakt med fastlegen sin og fikk henvisning til logopedtjenesten i Gjøvik kommune. Der møtte han Inger Elisabeth Lind, logoped og spesialpedagog, som etter den første konsultasjonen med Lasse, kontaktet Statped sørøst.

– Som logoped i kommunen har jeg mest med barn og skoleelever å gjøre, men sjelden med voksne. Fordi vi er så presset på tid blir voksne nesten alltid henvist til privatpraktiserende logopeder. Og der satt jeg med en ung mann som har hele yrkeslivet foran seg, og som ikke får jobb fordi han stammer. Han får ikke frem den han er i et jobbintervju og til et arbeid han er utdannet til. Jeg måtte bli trygg på å gjøre de riktige tingene og få på plass et faglig opplegg som ville fungere for Lasse. Jeg har vært på kurs i Statped og kjenner til kompetansen som finnes der. Så jeg søkte 
bistand hos Statped, og rådgiver og 
logoped Hilda Sønsterud tok imot Lasse etter kort tid, forteller Inger Elisabeth.

Brukte humor

– Foreldrene mine sier at jeg begynte 
å stamme som fireåring, etter at jeg ble utsatt for en trafikkulykke. Faren min 
stammet som barn, men hos han forsvant stammingen med årene. Jeg husker ikke annet enn at jeg har stammet, og at jeg har levd med det. På barneskolen og første året på ungdomsskolen hadde jeg noen timer hos logoped, men det er uklart for meg hvorfor jeg sluttet. Kanskje fordi jeg var en aktiv gutt som levde i øyeblikket, jeg ville ut og leke og være med kameratflokken.

Lasse forteller at han alltid har hatt greie lærere, og at det var få som gjorde noe nummer ut av stammingen i klasserommet. Det gjorde Lasse selv, han brukte humor for å avvæpne vanskelige stammesituasjoner. Ute hendte det at han ble ertet og hermet etter. – Da vanket det juling, for jeg var stor og sterk – så det tok brått slutt. Stammingen har aldri hindret meg i å gjøre ting som interesserer meg, men jeg har valgt ord med omhu. For eksempel har jeg lett for å henge på bokstaven H, så jeg sier oftere «god dag» enn «hei». Da jeg var yngre og grudde meg for å lese høyt og fremføre tekst i klassen, tenkte jeg vel at alle grudde seg, at jeg ikke var alene om det. Med årene har jeg nok slitt mer, særlig med å svare folk på spørsmål, unntatt hjemme i familien – der er jeg trygg og stammer nesten ikke.

På videregående valgte Lasse elektro linje, han hadde lærlingplass på Drammen sykehus og tok fagbrev i elektronikk. Det var etter det han begynte å søke jobber og opplevde at stammingen ble et stort problem i jobbintervjuer.

En todelt plan

Hilda Sønsterud i Statped sørøst tok fatt i Lasses nåsituasjon. Hun la vekt på å bli kjent med utfordringene hans og skaffe seg oversikt over stammemønsteret.

– Jeg møtte en humørfylt ung mann som brukte mye energi på å håndtere stammingen sin, han var anspent, snakket på innpust og hadde et uheldig pustemønster. Innledende spørsmål fra min side var hvordan han ville fremstille seg selv i den virkeligheten han lever i. Hvem vil du være, og hvordan vil du bli oppfattet av en potensiell arbeidsgiver? For å komme videre er det viktig å reflektere over hvordan man 
vil fremtre uavhengig av stammingen. Det handler om å følge ønsker og drømmer til tross for at man stammer.

Vi snakket om å akseptere stammingen og samtidig hvordan vi (Inger Elisabeth og jeg) med veiledning, og han med taletrening og holdningsendring, kan gjøre taleflyten bedre. I tillegg ble vi enige om 
å begynne med modighetstrening og skape utfordrende situasjoner for å få bukt med frykten for å stamme, sier Hilda.

Lasse, Inger Elisabeth og Hilda hadde også en halv arbeidsdag sammen hvor 
de ble enige om tiltak for å nå målet. 
Inger Elisabeth laget en plan for Lasse med stikktittelen «motivert med sterk vilje til egentrening».

Flytskapende pustetrening

Punkt én er å lære å kjenne egen pust og ta kontroll over pusten, øve hver dag for sakte, men sikkert å oppleve at taleflyten blir bedre. – Først og fremst er det viktig å være raus med seg selv og stammingen, tåle den og, ved å tåle den, oppleve at stammingen blir mindre. Å fokusere på pusten kan også bidra til å få fryktnivået ned, sier Inger Elisabeth.

– Jeg har gjort hjemmeleksa, øvd på 
å puste dypt, åpne brystkassa, slappe av og la pusten komme til. Jeg er bevisst på hvordan jeg bruker pusten og snakker på utpust. Jeg sier til meg selv at det ikke er farlig å stamme, det er ikke farlig å henge litt. Jeg prøver å godta stammingen, og 
i stedet for å velge ord, fokuserer jeg på pusten. Jobber med å endre snakkemåten og ikke tenke på hva andre tror, men snakke i mitt eget tempo. Det er greit å snakke sakte, folk venter! Gi litt mer faen – jeg stammer – og sånn er det!

Avdramatisering

Den andre delen av planen handler om modighetstrening, og Lasse har gjort store fremskritt på dette området også. Han tør mer. – Hva Lasse tør og mestrer sammen med meg på mitt kontor, er én sak, en langt viktigere sak er å mestre det livet han skal leve der ute. Derfor la vi opp til 
å skape realistiske situasjoner med prog resjon i utfordringer og intensitet. Vi startet med telefonvegringen, først ved at Lasse ringte meg, og deretter kolleger av meg som var ukjente for ham. Intervju situasjoner la vi opp på samme måten, først med meg, så med kolleger her 
i PP-tjenesten og til slutt et «formelt» intervju hvor IKT-avdelingen i kommunen inviterte til jobbintervju. Alt ble gjennomført etter ordinære rutiner.

Mellom øktene brukte vi videoopptak og reflekterte rundt selvaksept og sterke sider, det å like seg selv, det å være god nok og at ingen er perfekte. At det er helt ok å snakke sakte og ta seg tid for å få 
stammingen under kontroll, sier Inger Elisabeth.

På egen hånd oppsøkte Lasse 
«skumle» situasjoner, som å snakke 
med bussjåføren.

God tilbakemelding fra IKT-avdelingen

Inger Elisabeth forteller om topp stemning med god tilbakemelding fra IKT-avdelingen. – Det gikk veldig bra. Lasse brukte de innlærte teknikkene. Han brukte masse energi på å mestre og var kjempesliten etterpå. Det er et hardt arbeid, både fysisk og mentalt. Et stort skritt fremover.

Side 9 av 58