StatpedMagasinet 1–2015

Å miste sitt sosiale læringsfellesskap

To små barn omfavner hverandre

To foreldrepar sitter spente på møterommet i den lokale barneskolen. De har begge barn som er skolestartere om litt. Hvordan vil skolen ta imot deres sårbare, rullestolbrukende små CP-barn? Inspektøren ønsker velkommen, men vil umiddelbart gjøre det klart at hans skole verken har kompetanse eller er forberedt på å ta imot de to barna. Han presiserer at skolen heller ikke har erfaring med så funksjonshemmede barn, og opplyser at kommunen jo har en flott spesialskole som nok vil egne seg bedre for «disse» barna. Fedrene reagerer med måpende vantro, mens mødrene umiddelbart forstår alvoret, og tar til tårene.

Jan Tøssebro har sammen med Christian Wendelborg og andre forskere ved NTNU Samfunnsforskning utgitt boka «Oppvekst med funksjonshemming – familie, livsløp og overganger». I en artikkel i Handikapnytt oppsummerer Tøssebro at vi har sett en eksplosiv økning i antallet elever som ikke går i vanlige klasser. Etter å ha fulgt over 661 familier med funksjonshemmete barn gjennom hele barnas oppvekst, avdekket forskerne hvordan barn systematisk sluses ut av undervisningsfellesskapet med jevnaldrende, fra barnehage og til videregående skole. Resultatene stemmer godt overens med GSI-statistikk (GSI er et system for registrering av opplysninger om grunnskolen i Norge) over økende antall elever med spesialundervisning og i spesialskoler.

Mønsteret er at funksjonshemmede elever tilbringer stadig mer av undervisningstiden adskilt fra klassen sin etter hvert som de blir eldre. Nedleggelse av statlige spesialskoler, endret skolelov, og sterkt offentlig fokus på individets rett til inkludering og deltagelse har visst ikke endret noe.

Kunnskapen finnes – lite skjer i praksis

Det kan hevdes at faget spesialpedagogikk primært har virket som kompensasjon for begrensninger i ordinær undervisning. Ut fra et slikt syn er det den ordinære pedagogikken og den alminnelige skolen som svikter barn og unge. Skolen har en lang historie som dokumenterer at den i liten grad har evnet å imøtekomme variasjon og mangfold, og at den fram til vår tid er preget av kulturer hvor fokus på normalitet og avvik er dominerende.

Til tross for at politikere, faginstanser, skoleeiere, skoleledere og lærere vet hva opplæringsloven og menneskerettskonvensjoner sier, og til tross for mye ny kunnskap om hvordan inkluderingsprosesser kan startes opp og fungere, fortsetter praksis med å melde elever ut av fellesskapene.

§ 5-6 i Grunnskoleloven gir PP-tjenesten rett til å utøve sakkyndig skjønn når det gjelder hvilke elever som «ikke har utbytte av ordinær undervisning», og som dermed skal ha rett til spesialundervisning, eller like gjerne: miste sin rett til å tilhøre et ordinært sosialt læringsfellesskap.

Fra lærevanskeperspektiv til berikelsesperspektiv

På tross av mange gode intensjoner om innsats for barns beste, vil jeg hevde at PP-tjenestens sakkyndige utredninger og vurderinger fortsatt fungerer som skolens viktigste redskap og legitimering for å skille elever fra skoleklassens felleskap. PP- tjenesten er ofte godt hjulpet av andre faginstanser som har ekspertise i lærevansker og normalitetsavvik. De mest ivrige profesjonene leter med forstørrelsesglass etter «diagnoser» som skal beskrive og forklare individets avvikende atferd og læringsmuligheter. Inngangsbilletten til utredning, og ikke minst til spesialpedagogiske ressurser og tiltak, fordrer at vanskebeskrivelsene er relativt omfattende.

PP-tjenesten er svært aktive til å finne feil og avvik hos elever, såkalt vanskeutredning. Denne normalitets/avvikstradisjonen bør brytes dersom samfunnet mener alvor med sine målsettinger om en enhetsskole, en inkluderende skole med plass for alle. Tida er overmoden for å omdefinere normalitetsbegrepene og fokusere inkluderende, mangfoldige og fargerike læringsfelleskap som normalt. Det er også dokumentert at ALLE elever profitterer på dette. Det handler om å ha et berikelsesperspektiv fremfor lærevanskeperspektiv.

Endte på spesialavdeling

Familiene til de to barna i innledningen valgte, til tross for skolens avvisning, å la dem begynne på nærskolen. Etter henholdsvis sju og ti år orket de ikke mer. De går nå begge på spesialavdeling i videregående skole, hvor ordinære læreplaner knapt eksisterer. De er, etter sakkyndige vurderinger fra PP-tjenesten, «skjermet» fra «normalskolen» i en egen avdeling, uten noen daglig kontakt med «vanlige elever».

Et første skritt kan være å avvikle PP-tjenesten som instans for sakkyndig vurdering av hvem som ikke har utbytte av ordinær undervisning, og dermed også som samfunnsredskap for utskilling av elever fra ordinære undervisningsfellesskap. Dette innebærer selvfølgelig også at § 5 i grunnskoleloven erstattes med helt andre formuleringer.

Tekst: Halvard Arneberg

Halvard Arneberg er rådgiver i Enhet utvikling oppvekst, Sarpsborg kommune, skolepolitisk ansvarlig i Handikappede Barns Foreldreforening, medlem av Utdanningsdirektoratets Råd for Likeverdig Utdanning og Statpeds nasjonale brukerforum. Tidligere lærer og med 25 års erfaring som PP-rådgiver.

Side 4 av 22