StatpedMagasinet 1–2015

– Tenk om noen av og til kunne velge meg!

– Tenk om noen av og til kunne velge meg. Jeg mener ikke hver gang, men at jeg av og til var noens valg. Alltid står jeg igjen til sist, fordi ingen velger meg. Tenk om det kunne skje – at jeg var noens valg! Utbruddet kom etter en gymtime der 15 elever i klassen skulle spille badminton. Der sto Andreas atter en gang, bokstavelig talt, som tredje hjul på vogna. Jeg hørte på det såre tonefallet at dette ikke var godt for ham. Det gjør vondt å være salderings-posten det aldri er plass til. Andreas lengter inn til fellesskapet. Han forteller om en smerte og et ønske, og om noe som kan gi eksistensielle vansker.

Styrke elevens emosjonelle utvikling

De fleste elever vil gjerne være en del av flokken, selv om mange ikke greier å sette ord på det. Det er angstfremmende å føle seg utenfor fellesskapet. Det er vondt å stå igjen og ikke være noens valg. Å være til overs, å ikke være regnet med. En god pedagog styrer unna slike situasjoner der én står igjen, der én taper ansikt foran hele klassen. Når det likevel skjer, burde varsellampen blinke rødt. Slik pedagogikk er gått ut på dato for lenge siden. Ved å overse eleven som står igjen, gir vi eleven ansvaret for at han ikke er av de utvalgte. Det må være noe galt med meg, tenker kanskje han som står igjen. Vår jobb er å styrke elevens emosjonelle utvikling, ikke rive den ned.

Kunnskap om den enkelte elev

Integrering har vært et mål i skolen i flere tiår. Inkludering er det nye begrepet. Når det gjelder fysisk integrering har Norge på mange vis vært et foregangsland, med nedbygging av spesialskoler og tilpasninger for ulike elevgrupper. Når det kommer til sosial integrering og faktisk deltakelse i skolehverdagen, har vi enda en bit å gå. Det er ikke bare enkelt. Elever kan falle utenfor klassens fellesskap av forskjellige grunner. Jeg tror nøkkelen ligger i kunnskap om den enkelte elev.

Elevens stemme i IOP-en

Diagnoser kan hjelpe oss pedagoger til å forstå hvilke utfordringer de unge møter i praksis. Og vi gir forslag til metodikk som kan hjelpe elevene til å tilegne seg lærestoffet. Skal det pedagogiske arbeidet bære frukt, må den sakkyndige vurderingen si noe om hvordan læringsarbeidet bør organiseres for akkurat denne eleven. Den kunnskapen kan vi ta med oss videre i arbeidet med den individuelle opplæringsplanen (IOP) og individuell plan (IP).

Eleven er mye mer enn en diagnose. Han er en person med sine egne særegenheter, sin historikk, sin personlighet og sine drømmer, ønsker og meninger. Han er summen av alle opplevelser han har erfart til nå. Han er et lærende vesen. Han vet ofte hva han lærer av, hvordan han lærer og hvilke hjelpetiltak som faktisk virker. Det er ikke alltid vi hører elevens stemme i IOP-en. Ofte har vi så stort fokus på læringsstoffet i IOP-en, at vi nesten glemmer det viktigste, nemlig elevens sosialisering i klassen. Det er gammel kunnskap at vi lærer bedre når trivselen er høy, og at læringskurven flater ut ved vantrivsel. Likevel er det lett å glemme sosialiseringen når vi planlegger undervisningen.

Læreransvar

Selv i videregående skole er det mye frykt og sosial usikkerhet blant elevene. Venner er spesielt viktige. Å få jobbe sammen med bestekompisen er ofte viktigere enn resultatet. Mange velger derfor en de er trygg på om de får lov til å velge fritt. Her må lærerne ta mye mer styring. I stedet for å velge ut fra navn, slik at én blir igjen til slutt, kan man bruke skonummer, hårfarge, fødselsdato eller andre kreative metoder. Å venne seg til å jobbe sammen med alle i klassen, gjør at utryggheten sakte overvinnes. Elevene vil erfare at det ikke bare er mulig, men kanskje til og med hyggelig, å jobbe sammen med en av de andre. Arbeidslivet krever at arbeidstakere skal være samarbeidsvillige og fleksible. Å øve seg på å jobbe sammen med flere i klassen, kan være en nøkkel til suksess. Et samarbeidsprosjekt har to agendaer der kun den ene handler om å oppnå faglige resultater. Kanskje det er på tide å vurdere samarbeid på elevnivå på linje med faglige resultater?

Sosialpedagogen

I klasserommet er det pedagogen som er sjef. Det er vi som bestemmer hvordan samarbeidsklimaet skal være, og det er vårt ansvar om en elev ikke blir valgt og faller utenfor. Vi kan ikke velge å overse det, og la det være opp til eleven selv å si ifra at han eller hun er utenfor. Gjør vi det, tar vi ikke ansvaret for enkelteleven alvorlig nok. Å være utenfor fellesskapet kan gi store psykiske belastninger for den det gjelder. Ofte skal det ikke så mye til for å inkludere elever som er falt utenfor. Empatisk innlevelse fra lærerens side er grunnleggende. Vise respekt og være vennlig. Og gå foran som et godt eksempel i å oppdage elever som er utenfor fellesskapet. Da vil flere enn Andreas bli glad.

Tekst: Beate Heide, seksjonsleder for fagavdeling syn i Statped midt.

Side 22 av 22