StatpedMagasinet 1–2015

Den umulige inkluderingen – eller?

«Inkludering fungerer ikke i praksis». Uttalelsen er kjent for flere av oss foreldre til funksjonshemmede barn. Uten praksis – ingen inkludering. Inkludering på papiret er ikke inkludering.

Da husets yngste skulle konfirmeres, tok vi kontakt med Humanetisk forbund. Inkludering sto høyt på listen over gode verdier ungdommene skulle lære i deres opplegg. Men for denne 13-åringen, som har Down syndrom, viste det seg at tilbudet ble en liten gruppe der alle hadde ulike funksjonshemminger, segregert fra de andre «normaltfungerende», som altså sitter for seg selv og lærer om hvor viktig det er å inkludere alle. Et underlig paradoks. Hva slags samfunn forventer vi å få når vi oppdrar ungdommen slik?

Mange foreldre melder at det ikke har fungert for de funksjonshemmede barna deres i enhetsskolen. Det er grunn til å stille spørsmål om hva som egentlig ligger bak. I arbeidet med boka «Inkluderende praksis», fant vi mange eksempler på at det faktisk kan fungere veldig godt for barn og ungdom med funksjonsnedsettelser i ordinære klassemiljøer. Du kan lese om noen av dem her. 

Åtte myter om inkludering

1. Barn er grusomme og mobber dem som er annerledes.

Noen voksne skylder på barns grusomhet for at de svake elevene ikke kan utsettes for å være sammen med de sterke. Men alltid vil det være noen som er svakest, noen som skiller seg ut og kan stigmatiseres. Skal vi akseptere at utstøting er tuftet på iboende grusomhet, og dermed er naturlig og ikke-kurerbart, kan vi legge ned arbeidet mot mobbing samtidig. Mye tyder faktisk på at unge mennesker gjerne er idealister med stort mot, som denne historien forteller.

Erlend er en ung mann som vokste opp i Lensvik i Sør-Trøndelag. Erlend fikk gå i normal klasse i vanlig skole, til tross for at han ikke har språk og er multifunksjonshemmet. Da de skulle begynne på ungdomsskolen, bestemte skolen med ny klasselærer i spissen, at nå måtte Erlend få sitt skoletilbud utenfor klassen. Men i løpet av høsten gjorde klassen opprør. De meldte at de savnet Erlend, og forlangte ved avstemming i «klassens time» at han kom tilbake til klassen. Og slik ble det.

2. Inkludering fungerer så lenge barna er små. Men fra femte klasse og oppover, blir barn så selvopptatte at det ikke nytter å ha funksjonshemmede barn i klassen.

En klassisk myte fra feltet. At hormonforandringer i puberteten fører til større grad av selvrefleksivitet, gjelder for de fleste – med og uten funksjonsnedsettelser. Kan det tenkes at det nettopp i en slik fase av oppveksten er ekstra viktig å få erfare at forskjellighet er naturlig, og ufarlig så lenge vi strekker oss ut mot hverandre?

Sondre er en gutt med utviklingshemming og et stort hørselstap. I løpet av tredje og fjerde klasse var han blitt plassert utenfor klasserommet i større og større grad. PP-tjenesten mente det var naturlig. Men ved oppstart til femte klasse begynte en ny kontaktlærer ved skolen. Den nye læreren var nyutdannet, optimistisk og fordomsfri. Hun fikk med seg de andre lærerne i å stille spørsmål ved om det faktisk var riktig at én av elevene ikke var med i klassefellesskapet.

Fra oppstart i femte klasse ble Sondre flyttet tilbake i klasserommet. De neste tre årene ble han i større og større grad involvert i alle klassens prosjekter. Elever og lærere fant løsninger når han trengte ekstra hensyn. For dem ble det naturlig at medmennesker kan behøve hjelp.

3. Det er mye lettere å få til tilrettelegging i spesialgruppene.

En kjent påstand som en rett og slett må forlange begrunnet hver gang den dukker opp: ut fra de spesifikke behovene til eleven som behøver tilrettelegging. Ofte kaller man segregering for tilrettelegging.

4. Foreldrene foretrekker spesialgrupper. Det er belastende å skille seg ut.

Oppsiktsvekkende er det at mange foreldre til funksjonshemmede barn melder at den største belastningen er å ikke bli hørt, men overkjørt av lokale myndigheter og et hjelpeapparat som definerer behovet på brukerens vegne. Slik at tid og ressurser går med til å påklage vedtak, skaffe seg oversikt over lovverk og byråkrati, og dermed bli sitt eget barns saksbehandler. Mens de egentlig bare vil være mor og far, og ellers leve i fred og gå på jobb som andre folk.

5. Det er for mye ståk og støy for funksjonshemmede barn i vanlig skole.

Hvor kommer denne antakelsen fra, at barn med funksjonsnedsettelser trenger duse farger og dempede stemmer? Det viser seg jo at det er bra for alle å dempe lydnivået noe. Og mye tyder på at funksjonshemmede barn også trives best i mylderet av andre barn.

Rektor Bjørg Jakobsen fra Hitra formidler erfaringer fra å ha hatt en alvorlig syk og døende gutt på skolen. Alle rundt denne gutten så hvordan han storkoste seg når han var midt mellom de andre barna, selv etter at han mistet både syn og språk. Det siste døgnet han levde, var han hjemme og hadde lite pusteevne. Da gruppen hans på skolen kom samlet hjem til ham på besøk, viste måleapparatene ved sengen at oksygenmetningen i blodet hans steg til nesten normalt den tiden besøket varte.

Rektors tanker i etterkant er at alle hadde stor glede av at denne gutten hørte til klassen helt til det siste: «En hel barneskoleklasse sitter med erfaringer de ellers ikke ville få før de ble voksne, om noen gang».

6. Skolen har ikke kompetansen – de har ikke noe egnet tilbud.

For veldig mange, også barn med funksjonsnedsettelser, er en god pedagog det som behøves. For veldig mange barn med funksjonsnedsettelser, er situasjonen i dag et segregert tilbud med en ufaglært assistent i førstelinjen.

7. Funksjonshemmede krever så mye pleie at det ikke går i vanlig skole.

Det finnes mange eksempler på at barn synes det er meningsfylt å være med å gi sondemat, og ta ansvar for trilling av rullestol i 17. maitog. Det blir fort helt naturlig, og hverken særlig tidkrevende eller skummelt, når det gjelder en kjent elev i klassen. Far til multifunksjonshemmede Jenny forteller: «Fikk barna forklaring på hva epilepsianfallene var for noe, kunne de berolige foreldrene i bursdager. Jeg husker en bursdag, jeg skulle hente og det var bare gutter tilstede. Jeg spurte hvor jentene var, og fikk til svar at de var på toalettet. Det var Jenny også. Nysminket og med ny sveis. Hun frydet seg».

8. Skal man få til inkludering, krever det så mye kamp overfor kommunen at foreldrene orker det ikke i lengden.

Ja, mye tyder på at dette stemmer.

Hva fungerer?

Inkludering handler om mennesker som møtes. Samvær mellom barn og unge er selve byggeklossen for å skape inkluderende samfunn. Trygge voksne viser holdningene sine tydelig, og passer på å gi status til de som er i fare for å falle utenfor. Ofte er det ikke så mye som skal til. Et eksempel fra første sløydtime til en klasse som hadde en gutt med Down syndrom:  

De skulle lære å sage og alle fikk prøve seg etter tur. Det var stor stas for førsteklassingene. Da gutten med Down syndrom overtok sagen og alle så spente på, var det han som saget over slik at stussen falt av. Ingen ting ble sagt utover den generelle jubelen som brøt ut. Men en anledning var gitt til at en som var annerledes fikk føle seg verdifull. Og alle så det.

Å inkludere er å stille spørsmål

Inkludering er egentlig det å stille spørsmål, sier filosof og matematiker Thor Sandmel. En interessant innfallsvinkel. Å stille spørsmål er å tilkjennegi at man ikke vet, og er åpen for å lære. Å stille spørsmål er kanskje det motsatte av å ha fordommer? Kanskje er det essensielt for ivaretakelse av et inkluderende samfunn at vi er oss bevisste på holdningene våre. Og at alle mennesker blir møtt som individer, ikke som representanter for en kultur, eller bærere av en diagnose. Kanskje kan også et funksjonshemmet menneskes styrker og ressurser være større og viktigere enn deres svakheter? Kanskje vokser vi alle på å stille flere spørsmål, og ha færre forhåndsutregnede antakelser til svar. La oss gi også mennesker med funksjonsnedsettelser mulighet til selv å få komme til orde i sin fortelling om hvem de er.

Tekst: Lise Lundh

Lise Lundh er sosialantropolog og mor til en ungdom med sammensatte lærevansker og sansetap. Hun er medredaktør og forfatter av boka «Inkluderende praksis». Lundh er brukerrepresentant for Handikappede Barns Foreldreforening i Statpeds fagråd for sammensatte lærevansker.

Les mer: Inkluderende praksis, gode erfaringer fra barnehage, skole og fritid

En antologi med et knippe «best practice»-erfaringer fra inkluderende miljø rundt barn med ulike typer funksjonsnedsettelser. Bokas forfattere har forskjellig fagbakgrunn og alle tar utgangspunkt i erfaringer rundt konkrete barn. I tillegg har noen kapitler et overordnet perspektiv, blant annet knyttet til fordommer og «diagnosesamfunnet», lovverket og barnas rettigheter i skolen samt et historisk tilbakeblikk på «åndssvakeomsorgen». Erfaringene i artikkelen som presenteres her er hentet fra boka, med forfatternes samtykke.

Redaktører: Herlaug Hjelmbrekke, Signhild Skogdal, Lise Lundh. Universitetsforlaget 2014

Side 9 av 22