StatpedMagasinet 3–2015

Fra minneboka til en stammer

Jeg har alltid stammet. Episoder fra barnehagen og barneskolen dukker fortsatt opp i minnet. Ikke selve stammingen, men jeg husker settingen selv om det snart er 20 år siden: Menneskene rundt meg og den totale stillheten når jeg ikke klarte å si det jeg ville.

I barnehagen hadde vi et ritual før lunsj. Vi satt samlet på benkene i garderoben. Hver dag fikk et nytt barn i oppgave å si navnene på alle de 20–30 barna. Først når navnet vårt ble ropt opp, fikk vi lov til å gå inn og spise. Det var en oppskrift på fiasko og panikk for en stakkars unge som ikke klarte å si det han ville. Jeg kan kjenne følelsen ennå.

Det var alltid noen barn jeg ikke likte å si navnet på. Jeg lot som om jeg hadde glemt hva de het og satt der og ristet på hodet. Barnehagelærerne ble litt lei av oppførselen min og ba meg «slutte å tulle sånn!», før de sa at alle kunne gå inn og spise. Dette skjedde hver gang det var min tur.

Et uoppnåelig lekerom og en taus gutt

Noe av det kuleste i barnehagen var lekerommet, der var det figurputer som vi bygde slott av. Det var et av favorittstedene mine. Men, for å komme inn der måtte vi først spørre om lov. Det startet med at jeg pirket på skulderen til barnehagelæreren, rettet blikket mot den halvåpne døra inn til lekerommet og stammet litt uforståelig før jeg gav opp og gjorde noe annet. Egentlig var jeg nok ikke så mye på lekerommet. I stedet skrev jeg dollartegn på en gammel skrivemaskin. Det høres kanskje trist ut, men dollartegn var ganske kult i barnehagen. Jeg kunne fylle et helt A4-ark med dem, og A4 var ganske stort når du brukte skostørrelse 24–26.

Du spiser det du rekker frem til

Jeg har alltid karakterisert meg selv som «alt-etende». Jeg er glad i mat. Norsk Interesseforening for Stamme (NIFS) har en Facebookgruppe, og der kommenterte moren min nylig: «Min sønn er stammer og han stammet fra han begynte å snakke. Det ble ikke observert som et problem i barnehagen, rett og slett fordi han ikke snakket særlig der … De syntes derimot han var en veldig høflig, rolig og stille gutt som var veldig flink til å spise variert pålegg på brødskiva til lunsj! Da jeg fikk høre at de lærte barna god bordskikk ved å si «kan du være så snill å sende meg leverposteien», hvis de hadde lyst på leverpostei, og den stod utenfor rekkevidde, skjønte jeg fort hvorfor han spiste variert... Ved nærmere undersøkelse spiste han alltid det som stod innenfor rekkevidde... Det er sårt å tenke på i ettertid at gode intensjoner fra barnehagens side om innlæring av bordskikk, var et for høyt hinder å forsere for min sønn. Han utviklet raskt egne teknikker for å komme videre når talen stoppet opp, klappet seg på låret eller dunket i bordet.

Vi varslet tidlig i barnehagen, men fikk ikke profesjonell hjelp før han gikk i tredje eller fjerde klasse.»

Jeg husker godt at jeg ikke nådde leverposteiboksen fra plassen min. På den andre siden ble jeg etter hvert veldig glad i kaviar. Det kjedeligste var å bare rekke frem til brunosten.

Ikke å bli forstått er sårt

På barneskolen var jeg heldig. Jeg stammet mer fordi jeg snakket mer, men alle i klassen min aksepterte det. Det var selvfølgelig ikke noe mindre kjipt å stamme, å ikke klare å si det man ville. En gang var det ei jente i klassen som ikke forsto hva jeg sa. Jeg skulle fortelle hvor jeg hadde kjøpt en trefjøl forma som en gris. Det var den store juleavslutningen på skolen i andre klasse, og vi var de eneste i klasserommet akkurat da. Det er ikke stammingen jeg husker, men reaksjonen hennes på stammingen min. Hun ristet på hodet og beklaget. Jeg snakket for utydelig, og hun sa det ikke var mulig å skjønne hva jeg sa. Det å ikke bli forstått er utrolig frustrerende, og ikke minst sårende. Det gjorde ganske vondt. Barn som stammer kan oppleve mange slike situasjoner, til og med flere ganger daglig.

Det gikk nå bra til slutt

I dag er jeg styremedlem i Norsk Interesseforening for Stamme, lokallagsleder i Trondheim og lærerstudent på NTNU. Jeg er flink til å lytte til andre, og jeg er ikke kresen på mat. Det gikk bra til slutt. Veien hit har vært og er fortsatt tidvis ganske så frustrerende når det ikke helt går som jeg vil. «Shit happens» rett og slett. Jeg bruker en del av fritiden min i dag til styrearbeid i håp om at flere også skal si «det gikk nå bra til slutt».

Har verden gått videre?

Gjennom mine to år i foreningen har jeg fått flere henvendelser fra foreldre som er frustrerte over manglende hjelp og lite forståelse fra barnehagen når barnet stammer. Noen blir møtt med «nei, barnet ditt stammer ikke», når de ønsker logoped. Andre er frustrert over at barnehagen ikke gjør nok, eller i deres øyne: ikke noe som helst. Problemet er at stamming på mange måter er et usynlig handikap, noe som kan gjøre det vanskelig å ta stilling til hva som bør gjøres.

Tekst: Jon-Øivind Finbråten, styremedlem i Norsk Interesseforening for Stamme, lokallagsleder i Trondheim og lærerstudent på NTNU.

Side 22 av 28