StatpedMagasinet 3–2015

Tidlig inn – eller vente og se?

Så langt ser det ut som tidlig innsats har blitt overskygget av byråkratiske omveier og hindret av lite ressurser i skolen. Et velfungerende tverrfaglig samarbeid og en langt mer konkret nasjonal læreplan vil kanskje kunne gi tidlig innsats i norsk pedagogisk sammenheng et nødvendig løft, mener Anine Strand-Saugnes, rådgiver i Statped.

Tidlig innsats kan forstås på to måter, uten at den ene nødvendigvis utelukker den andre: Å komme tidlig inn i et barns liv for å gi det gode muligheter for utvikling, og et tidlig inngrep når en vanske blir oppdaget og identifisert (1).

En av de største utfordringene med tidlig innsats i pedagogisk sammenheng kan være at tidlig innsats som prinsipp er ulikt definert og satt i verk i den norske enhetsskolen. Trass i et politisk ankerfeste (2) har ikke tidlig innsats gitt en klar synlig effekt i norsk skole i dag (3). Økningen av spesialundervisning i grunnskolen har vært et debattert tema siden Kunnskapsløftet i 2006 (4). Det samme har drøftinger om målstyring, kartlegging og vurdering i lys av forutsetninger for læring og rammen for tilpasset opplæring.

Intensjonen med tidlig innsats kommer klart til uttrykk i stortingsmeldinger, men blir i liten grad vektlagt i nasjonale læreplaner (5). Det kan være en av årsakene til at lærere i liten grad praktiserer tidlig innsats.

En plan for tidlig innsats

I min masteroppgave «Tidlig inn – eller vente og se?» (6) undersøker jeg tre skoler (alle grunnskoler) som følger en kommunal språk-, lese- og skriveplan. Planen er bygget på forskningsbasert kunnskap rundt språk, lesing og skriving og tar utgangspunkt i målene innenfor samme områder i Kunnskapsløftet fra 2006 og Rammeplanen for barnehagen fra samme år. Den angir konkret hvilke språklige ferdigheter som er forventet til gitt alderstrinn, hvordan man bør arbeide for å utvikle disse og hvilke tiltak man kan/skal iverksette dersom elever viser lav progresjon på et gitt tidspunkt. Før implementeringen av planen ble det pedagogiske personalet i kommunen gitt opplæring om barns språkutvikling, samtidig som utvalgte lærere ved alle skolene ble sendt på kurs for å utdanne seg som leseveiledere.

Alle informantene i studien løfter denne planen i norskfaget frem som et redskap som hjelper skolene, rektorene og lærerne til å etterleve intensjonen om tidlig innsats. Hva dette skyldes er informantene usikre på: Er det planens konkrete trinnfor-trinn-oppskrift for hva skolen skal gjøre når? Eller er det den tildelte ekstra ressursen i form av leseveileder som bistår med kartlegging, arrangerer intensive lesekurs og fungerer som en drøftingspartner for lærerne? Det informantene derimot er sikre på, er et ønske om en lignende plan i de andre basisfagene.

Økonomi begrenser praksis

Alle de tre rektorene i studien mener at økonomi ikke bør hindre tidlig innsats. Likevel skinner det igjennom at økonomien virker så begrensende at det blir vanskelig å yte det lille ekstra for hver elev. En av rektorene beskriver dette slik:

«Det er i utgangspunktet ikke noe som stopper oss i å tenke tidlig innsats, men faktorer som økonomi er med på å hemme oss i den forstand at vi ikke har like tett bemanning, som vil gjøre dette overkommelig. Overkommelig også i å identifisere problemer nøyaktig nok og tidlig nok, slik at man retter innsatsen mot det som er utfordringen...».

Den samme rektoren trekker parallellen mellom å ikke få avverget vansker tidlig med tiltagende vansker senere i skoleløpet, noe som langt fra er kostnadsbesparende i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Det er altså et behov for å øke lærertettheten for å kunne ivareta alle og for å kunne yte korrekt pedagogisk innsats på et tidlig tidspunkt for å avverge vansker senere i skolegangen.

Ressursfordeling og økonomiske hensyn synes altså å være en hemsko for å kunne ivareta primær forebygging (7). Dette til tross for økt ressursmessig tildeling på småskoletrinnet jfr. Opplæringslova § 1–3 (8). Når det gjelder behov for tilrettelegging for barn med faglige utfordringer, ser det ut som at denne formen for pedagogisk bistand til dels blir forstått som spesialundervisning jf. § 5–1 i Opplæringslova (ibid). Det er lite rom mellom ordinær undervisning og spesialundervisning, sett bort ifra tiltakene som iverksettes i tråd med språk-, lese- og skriveplanen. Når det er sagt, opplyser informantene ved særlig én av skolene, at de har forstått at de blant annet kan benytte PP-tjenestens kompetanse på flere måter enn bare å bistå skolene i å foreta en sakkyndig vurdering med henblikk på spesialundervisning. Skolen trekker frem muligheten for veiledning, systemisk arbeid og ikke minst utredning/vurdering av elever fulgt av råd om tiltak og videre oppfølging uavhengig av spesialundervisning.

Nytte av kartlegging: ja og nei

Alle de tre skolene foretar kartlegging hvert år, hovedsakelig i basisfagene. De benytter tilnærmet like kartleggingsverktøy og de gjennomføres omtrent på de samme tidspunktene av året. I snitt gjennomføres det 12 årlige obligatoriske kartleggingsprøver innenfor basisfagene i kommunen. Hovedvekten av kartleggingen skjer i norskfaget.

Alle rektorene hadde god oversikt over hvilke kartleggingsverktøy som ble benyttet når ved deres skole. De hadde også en klar oppfatning av at resultatene både var til nytte og hjelp for lærerne i deres pedagogiske virke i skolehverdagen. Lærerne derimot, hadde dette mindre klart for seg, og var heller ikke så sikre på om all kartleggingen var til last eller gagn verken for dem selv eller for elevene. Det var heller ikke alle lærerne som selv sto for gjennomføring, vurdering eller oppfølging av resultatene.

Gjennom lærerintervjuene kom det tydelig frem at lærerne ofte venter på analyse av kartleggingsresultater samt forslag og igangsetting av tiltak fra leseveileder eller skolenes spesialpedagogiske koordinator. Dette var uavhengig av om de selv opplevde en faglig utfordring hos sin elev eller ei. Vansker kan altså identifiseres tidlig – men tiltakene kan la vente på seg.

Vente-og-se

Norsk skole har gjennom flere år blitt anklaget for å ha en vente-og-se-holdning knyttet til barns utvikling. Ett av målene med denne studien var derfor å undersøke om det var hold i denne hypotesen eller ikke. Funnene knyttet til problemstillingen var entydige, da både intervjuene og beskrivelse av de ulike casene viste at lærerne ikke bare ventet for å se an elevens utvikling, men de ventet også på skolens spesialpedagogiske ekspertise for å få verifisert sin pedagogiske vurdering, hjelp til videre testing og/eller på å oppnå kontakt med kommunens PP-tjeneste. Ironisk nok ble det likevel skissert ypperlige pedagogiske tiltak som ble satt i gang av noen lærere, uten at de selv identifiserte dette som tidlig innsats (!). Lærernes narrative forklaringer ga også et bilde av tidlig innsats forstått som tiltak etter et definert problem, og til en viss grad ensbetydende med spesialundervisning. Empirien fra skolens administrative side, viser derimot at rektorenes intensjoner ligger nærmere opp mot de politiske føringene for prinsippet om tidlig innsats i henhold til Meld. St. 16 (2). Funnene indikerer altså et sprik mellom intensjoner og praksis, dette til tross for at kommunikasjonen innad på skolene fremstår som relativt god.

Barnets beste i fokus?

Min bekymring rundt en vente-og-se-holdning strekker seg langt utover skolegården. Den handler om tidlig innsats og forståelsen av begrepet i hjelpeapparatet for øvrig. Der primær forebygging viser seg å ikke være nok for et barn, henviser skolene ofte barnet til den lokale PP-tjenesten. PP-tjenesten kan ha noe ventetid og bruker i tillegg tid på utredning. I verste fall finner PP-tjenesten vansker man ikke kan avhjelpe uten en diagnostisering eller vurdering av spesialist og grundig utredning. En slik prosess kan ta opptil ett år.

Da er mitt spørsmål: Når kommer tiltakene inn? Arbeides det tverrfaglig eller rykker den ene instansen ut der den neste kommer inn? Er man avhengig av en diagnose eller en klart definert vanske for å yte tidlig innsats? Det viktigste er vel å avhjelpe de vanskene barnet har, basert på det som kommer til uttrykk i opplæringssituasjonen, og ikke å få satt en merkelapp på vansken?

Diagnostisering eller kategorisering bør etter min mening være sekundært dersom man skal intervenere tidlig nok, og om det skal være til barnets beste. Et politisk fokus til tross, tidlig innsats kan synes overskygget av byråkratiske omveier og trange tverrfaglige smug som ofte ender ut i en blindvei. Et velfungerende tverrfaglig samarbeid og en langt mer konkret nasjonal læreplan, vil, basert på den begrensede empirien i min oppgave og forskning vist til i denne artikkelen, kanskje kunne gi tidlig innsats i norsk pedagogisk sammenheng et nødvendig løft.

Tekst: Anine Strand-Saugnes, rådgiver i Statped
Denne artikkelen tar utgangspunkt i masteroppgaven «Tidlig inn –eller vente og se?», 
en kvalitativ forskningsstudie der intervjuer og case fra tre mellomstore skoler i en og samme kommune utgjør empirien.

Tekst: Anine Strand-Saugnes, rådgiver i Statped

Artikkelen tar utgangspunkt i masteroppgaven «Tidlig inn –eller vente og se?», en kvalitativ forskningsstudie der intervjuer og case fra tre mellomstore skoler i én og samme kommune utgjør empirien.

Referanser

1. Meld. St.16 (2006–2007) og Meld. St. 31 (2007–2008)

2. Meld. St. 16 (2006–2007)

3. Hausstätter, R.S. (2012): Inkluderende Spesialundervisning. Bergen: Fagbokforlaget

4. Nordahl, T. & Hausstätter, R.S. (2010): Spesialundervisningens forutsetninger, innsatser og resultater. Høgskolen i Hedemark – Rapport; 9/2009.

5. Bjørnsrud H. & S. Nilsen (2013): Intensjoner for tidlig innsats – uttrykt eller utelatt i utdanningspolitiske dokumenter? En analyse av utdanningsreformer fra 1970 årene og fram til i dag. Spesialpedagogikk nr. 3, 2013.

6. Strand-Saugnes, Anine (2014): Tidlig inn – eller vente å se? En kvalitativ forskningsstudie om tidlig innsats, kartleggingsverktøy og rammefaktorer i grunnskolen. Master spesialpedagogikk, Høgskolen i Lillehammer.

7. Killén, K. (2000): Barndommen varer i generasjoner. Forebygging er alles ansvar. Oslo: Kommuneforlaget.

8. Opplæringslova § 1–3. Lov 1998-07-17–61/§ 1–3

Side 11 av 28