StatpedMagasinet 3–2015

Gutten i utsiktstårnet

Det står en liten gutt på knappe seks år i utsiktstårnet i barnehagen. Der har han stått hver barnehagedag i snart tre år. Han speider utover fjorden hvor fergen går frem og tilbake. Gutten står bare der og speider. Det er ingen tegn til lek eller samhandling mellom han og de andre barna. Gutten ser ut til å ha det fint i barnehagen, og de voksne lar ham få holde på med sitt. Det gjør de andre barna også. De har sluttet å spørre om han vil være med i leken.

Mammaen til gutten er bekymret, men vet ikke helt hva hun er bekymret for. Hvordan skal hun formidle bekymring for en gutt som ser ut til å trives i barnehagen? Og som heller ikke ser ut til å ha vansker med språk eller andre typiske vansker? Dessuten er gutten så veslevoksen. Han spør om ting som andre barn ikke lurer på. Og ofte svarer han på en måte som skulle tilsi en helt annen alder enn seks år. Hun er ikke bekymret for guttens kognitive utvikling.

Hun bare vet at noe er annerledes med gutten hennes. Han leker ikke med andre barn og han leker heller ikke med leketøy, slik som søstrene hans gjør.

Mammaen tar det opp med pedagogen i barnehagen. Pedagogen smiler overbærende og tilbakeviser bekymringen med at gutten hennes er så flink til alt mulig. Hun fremhever at han har en fantastisk hukommelse, at han kan alfabetet og at han kan telle. Hun snakker varmt om gutten som liker så godt å prate med de voksne i barnehagen, som igjen krever evne til samhandling og kommunikasjon. Mammaen vet ikke hvordan hun skal få frem hva hun er bekymret for, så hun gir opp forsøket på å få pedagogen med på prosjektet «å finne ut av bekymringen».

Asperger syndrom

I dag er gutten blitt en voksen mann. Etterhvert som han ble eldre fikk han diagnosen Asperger syndrom. Det var ikke vanskelig å få stilt diagnosen når han tilslutt ble henvist til de riktige hjelpeinstansene. Problemet var å gi gutten gode læringsbetingelser ut fra hans spesielle behov før det ble klart hva det spesielle med gutten var. Da var gutten blitt en del eldre, og mye av den sære oppførselen hans, som tidligere var blitt karakterisert som sjarmerende, ble nå sett på som lite sjarmerende.

Gutten opplevde mye vondt i skoletiden. Pedagoger som ikke forstod hans væremåte, manglende tilrettelegging i timene og elever som mobbet uten at noen grep inn. Da han startet tredje året i videregående skole, sa en lærer at han aldri kom til å få seg utdanning hvis han ikke tok seg sammen og ble mer sosial. Det ble slutten på guttens skolekarriere.

I dag, som voksen, trenger han tett oppfølging fra hjelpeinstanser som lege, psykolog, NAV og fritidskontakt, i tillegg til omfattende hjelp og støtte fra nær familie. Han trenger ikke mye hjelp og støtte til det praktiske i hverdagen eller til å komme seg rundt i samfunnet. Men han trenger mye hjelp og støtte til å bygge opp igjen egenverdet og selvtilliten som ble revet ned gjennom oppveksten. Han trenger å kjenne at noen har tro på ham, og han trenger å føle at han er verdt noe. Som alle oss andre trenger han bekreftelse på seg selv, for akkurat den han er.

Tidlig hjelp er avgjørende

Hva om pedagogen i barnehagen hadde møtt moren til gutten på bekymringen hun følte? Hva om det tidlig hadde vært fokus på å hjelpe gutten med det sosiale samspillet med andre barn? Hvordan kan vi unngå at historier som denne får gjenta seg?

Det er et paradoks at vi også i dag, med så mye kunnskap om vansker som barn kan ha, ikke klarer å hjelpe dem som er sårbare på et tidlig tidspunkt. Barnehager og skoler har et stort ansvar. Identifisering av vanskeområder er del av ansvaret til pedagoger. Men selv om alle barn blir kartlagt, kan vi ikke være sikre på at barn som trenger det får riktig hjelp og tilrettelegging. Det kommer an på hva vi kartlegger, hvordan vi gjør det, og hva vi bruker resultatene til.
Gutten i utsiktstårnet hadde tilsynelatende et godt utgangspunkt for god utvikling. Men manglende forståelse for hans spesielle behov førte til stigmatisering og utstøting i skolen. Om pedagogen i barnehagen hadde tatt bekymringen til mammaen på alvor, kunne situasjonen til mannen i dag vært en helt annen.

Tekst: Monica Helland Tøsse underviser i spesialpedagogikk ved NLA Høgskolen i Bergen. Hun har tidligere arbeidet i skole og PP-tjeneste. Forskningen hennes er rettet mot tidlig innsats og inkludering.

Side 28 av 28