StatpedMagasinet 2–2016

Gutt med smartklokke på armen

Innhold

Leder

Velkommen til IKT-strategi i opplæringen!

Velkommen til IKT-strategi i opplæringen!

Portrett av Tone Mørk«Jeg savner en nasjonal strategi for innføring av teknologi i skolen», skriver Kåre Hagen, leder ved Senter for velferds- og arbeidslivsforskning ved Høgskolen i Oslo og Akershus, i en kommentar på side 8. Jeg kunne ikke vært mer enig! For å få hele skolesektoren til systematisk å ta i bruk teknologi i opplæringen trengs et overordnet strategisk grep. Vi trenger ildsjeler og gründere, men det blir håpløst for dem å operere i et vakuum. Skal alle deres gode ideer og forslag komme brukerne til nytte, må de ha et system å fungere innenfor. Ellers blir det tilfeldig hvem som drar nytte av teknologien– det er det motsatte av likeverdighet i opplæringen. En nasjonal strategi vil også sørge for standarder og kvalitet i utviklingen av ny teknologi. Da er regjeringens ferske initiativ for en ny IKT-strategi for opplæringssektoren gode nyheter.

For Statpeds grupper har teknologi i opplæringen en ekstra dimensjon. For mange av våre brukere betyr teknologibruk å lære eller ikke lære, å mestre eller ikke mestre, å være med i undervisningen i klasserommet eller ikke, å være inkludert i fellesskapet eller ikke. Til sist handler det om å fungere i arbeidslivet eller ikke. Ingen elever er like, men teknologien bidrar til å skape større grad av like muligheter for alle. Vi snakker om andre og nye måter å lære på som gjør fysiske funksjonsnedsettelser mest mulig irrelevante i opplæringen. Det er nettopp dette vi ønsker å få frem i Statpedmagasinet.

God lesning!

Tone Mørk
Statpeds direktør

Skråblikk

Vi må si ja til teknologi i skolen

Vi må si ja til teknologi i skolen

Jente med virtual reality-briller

I sommer gav World Economic Forum Norge en fjerdeplass blant de mest IKTmodne nasjonene i verden. Landet vårt skårer høyt på befolkningens evne og vilje til å bruke nettet.

Vi slås av Singapore, Finland og Sverige. Målingen baserte seg dels på offentlig statistikk og dels på svar fra et panel av næringslivsledere fra de enkelte landene. Kriteriene handlet om alt fra tilgang på kompetanse, nettdekning, innovasjonsevne, infrastruktur, byråkrati, kostnader og hvor raskt og godt bedrifter, myndigheter og befolkning tar i bruk ny teknologi.

Et gjennomgående trekk er at det er befolkningen i landene, ikke myndighetene eller næringslivet, som mest entusiastisk tilpasser seg den nye digitale virkeligheten.

Ifølge undersøkelsen er Norge verdensledende på to områder – mobildekning og befolkningens evne og vilje til å bruke nettet.

Likevel glipper vi på helt sentrale områder: Ledere i offentlig sektor og næringsliv mangler digital kompetanse og bruker uforholdsmessig liten tid på endringskraften ved smart digitalisering. Kommunene er vårt svakeste punkt, og vi mangler digital satsing i utdanningssektoren.

Alle kan lykkes

For en måned siden hadde 60 000 barn i Norge sin første skoledag. Diskusjonen i media handlet om barna skulle få ha med seg mobiltelfonen på skolen eller ikke. Jeg synes vinklingen til teknologi i skolen bør være en helt annen. La oss heller fokusere på hvordan vi tar teknologien i bruk, for vi kommer ikke utenom det digitaliserte samfunnet. Før i tiden bestemte ungdom seg for å bli lærer, mekaniker, ingeniør osv., og det lå i kortene hva slags kompetanse som måtte ligge i bunnen. I dag er det annerledes, uansett valg av yrke trenger du digital kompetanse. Arbeidsmarkedet ser helt annerledes ut.

Da er det flott å vite at det ikke er barn og unges evne, vilje og interesse det står på. Teknologien åpner noen fantastiske dører, både til faglig motivasjon og til å tilrettelegge undervisningen for hver enkelt elev – slik at alle kan lykkes.

Skaper like muligheter

Et eksempel er hvordan dagens teknologi og programvare kan finne kunnskapshullene til den enkelte elev slik at undervisning og oppgaver kan tilrettelegges for å treffe blink. Teknologien bidrar til åpenhet mellom hjem og skole og bedre muligheter for samarbeid og forståelse av hvilke utfordringer eleven har. Ingen elever er like, men teknologien bidrar til å skape like muligheter for alle. Et annet eksempel er hvordan robotteknologi kan brukes når elever er langtidssyke eller av andre grunner ikke kan være fysisk til stede i klasserommet.

Roboten plasseres i klasserommet og blir elevens talerør og mottaker av informasjon og kunnskap. Undersøkelser viser at isolasjonen fra venner er verre for barn og ungdom som er langtidssyke enn selve sykdommen.

Digital pedagogisk trygghet

For å lykkes er det noen forutsetninger som må være på plass. Skolen må ha en infrastruktur som er tilpasset teknologibruken, og lærerne må ha tilgang på digitale læremidler og pedagogisk programvare som er tilpasset fagene. Det aller viktigste er at lærerne har digital pedagogisk trygghet. De må ha kunnskap om den teknologien som finnes og hvordan den brukes. Vi trenger et kompetanseløft for lærere i skolen og i lærerutdanningene. Vi kan ikke ha en skole i 2016 som sier NEI til teknologi! La oss ta kompetanseutfordringene på alvor og innse at digital kompetanse må være en del av alle profesjonsutdanninger. Vi må skape nye og omskape eksisterende arbeidsplasser. Vi må skape grunnlag for ny vekst og reorganisere velferdsordninger. Og vi må løse samfunnsutfordringer som klima, produktivitet, økonomisk utvikling, velferd, frafall, inkludering og deltakelse. Digitalisering skal redde oss.

Tekst: Heidi Arnesen Austlid
Foto: Morten Brun

 Portrett av Heidi Arnesen Austlid

Heidi Arnesen Austlid er administrerende direktør i IKT Norge. Hun har bakgrunn fra blant annet Kunnskapsdepartementet. Hun er leder av bevilgningsutvalget for forskningsrådets IKT Pluss.

Kommentar

En traust skolesektor må få fart på IKT-bruken

En traust skolesektor må få fart på IKT-bruken

Mange skoleeiere og skoleledere går i spissen for å innføre ny teknologi i opplæringen. På landsbasis er det likevel få som har tatt skrittet fullt ut og systematisk tatt i bruk ny teknologi. Skolesektoren burde jo ligge i forkant! Hvorfor sliter skolesektoren med å ta i bruk ny teknologi ?

Vi retter spørsmålet til Kåre Hagen, leder ved Senter for velferds og arbeidslivsforskning, Høgskolen i Oslo og Akershus.

Smilende Kåre Hagen i et kontorlandskap

– Jeg tror det er flere årsaker. Skolen har en tradisjonell oppfatning av hva læring er og hvordan læring skal foregå. At læringen skal være sentrert rundt læreren, sitter langt inne. Ny teknologi åpner for nye måter å lære på, og for mange handler dette om å snu opp ned på en lang tradisjon. Systemet er tregt. Dessuten er det lite debatt og få utredninger om teknologiens muligheter i opplæringen. Det er flott at Statped setter dette på dagsorden.

Vi trenger nemlig debatt for å få fart på IKT-bruken. Sånn var det også i omsorgssektoren. Alle husker vel debatten om de varme hendene som ville forsvinne om hjemmetjenesten tok i bruk IKT-løsninger. Debatten satte søkelyset på behovene, og på den måten ble gode IKT-løsninger utviklet. Omsorgssektoren var flinke til å invitere næringslivet med på laget; et lite hint her til utdanningssektoren – som ikke har gjort det samme. Utdanningssektoren er en traust sektor, men det er håp!

Rask utvikling skaper usikkerhet

– En annen årsak er en generell usikkerhet for IKT, selv om «alle» er enige om at ny teknologi er viktig. Nye IKT-løsninger og muligheter kommer i rasende fart, så fort at det kan være vanskelig å orientere seg. Skoleledere vil så gjerne være i front, samtidig som mange sikkert er usikre på hva som er klokt og nyttig å satse på av ny teknologi på nettopp sin skole. Den samme usikkerheten gjorde seg gjeldende i omsorgssektoren. Der gjorde Kommunenes Sentralforbund en stor innsats med å lage standarder for å unngå at man tok i bruk foreldet teknologi, og mye av usikkerheten forsvant.

Savner en nasjonal strategi

– Jeg savner en nasjonal strategi for innføring av ny teknologi i skolen. Utdanningssektoren er en desentralisert sektor, og en nasjonal strategi på dette området er helt nødvendig.

Skolen har en lang tradisjon i å ta i bruk hjelpemidler for elever med nedsatt funksjonsevne. Det vi snakker om nå er ikke hjelpemidler, men andre og nye måter å lære på som gjør fysiske funksjonsnedsettelser irrelevante i opplæringen. Med den nye teknologien er det enklere å tilrettelegge undervisningen for den enkelte elev i klasserommet, hvor alle bruker de samme verktøyene. Jeg ser til omsorgssektoren igjen, som har fått sitt eget e-helsedirektorat under Helse- og omsorgsdepartementet. Utdanningssektoren er like stor, og kunne trenge et IKT-direktorat. Om ikke annet bør Utdanningsdirektoratet styrkes på IKT-feltet.

IKT skaper motivasjon og mestring

En refleksjon på tampen rundt årsakene til at så mange elever faller ut av skolen: – Innsatsen knyttet til inkludering av elever med funksjonsnedsettelser i ordinær undervisning har i hovedsak vært rettet mot dem som har store funksjonsnedsettelser. Det er langt flere enn denne gruppen som faller ut av skolen. Kanskje skolen har oversett behovene hos dem som har mindre eller lettere funksjonsnedsettelser? For eksempel har de blinde elevene fått størst oppmerksomhet, mens det er lettere å overse de som har lettere synsvansker. Bedre kartlegging må til, tror jeg, for å identifisere behovene. Årsakene til frafallet i skolen er sammensatt. Om du opplever å ikke lære noe og ikke blir sett, er det fort gjort å bli demotivert og kanskje gi opp. Ny teknologi kan spille en avgjørende rolle i dette arbeidet også, både i å kartlegge behov og å skape motivasjon og mestring.

Tekst: Gerd Vidje

Teknologi

Smart med smartkolokke

Enklere hverdag

Forsker på teknologi for barn og unge med autisme

App snudde opp-ned på hverdagen til Mathias

Teknologistøtte for elever med lesevansker

Sansestimulering med teknologi

Teknologi kan redusere frafall i skolen

Hva sier Milla?

Smart med smartklokke

Martin liggende på asfalten mens han viser fram smartklokken på armen hans

En ny digital smartklokke gjør at Martin får bedre oversikt og struktur i skolehverdagen. Allmenn tilgjengelig teknologi er nå blitt et viktig og smart hjelpemiddel for den teknologiinteresserte gutten.

Martin (12) ser stolt ned på den lyseblå klokka. – Gøy! sier han og viser oss hvordan klokka gir jevnlige påminnelser og alarmer. Det er stas å ha fått et hjelpemiddel som ikke er «spesielt» eller virker stigmatiserende, men som de andre i klassen er nysgjerrig på og som gir litt status. Noen tusenlapper var det som skulle til for å få et enkelt, men funksjonelt verktøy.

Viktigst er kanskje at klokka er blitt en nyttig hjelp for Martin som både har en ADHD og en FAS-diagnose (føtalt alkoholsyndrom). Klokka sitter fast på armen og er ikke så lett å legge igjen. Den gir ham jevnlige påminnelser som skaper forutsigbarhet. Martin har hatt store konsentrasjonsproblemer og kunne bli både sint og krevende, når det ble endringer eller uoversiktlig.

Glemmer tid og sted

– I friminuttene kan Martin fortsatt glemme alt og miste oversikt over tid og sted. Når det nærmere seg ny time, får han en alarm som forbereder ham på at «nå er friminuttet snart over». Slike små detaljer er svært viktig for at Martin ikke skal bli frustrert, sier fostermor Inger Wedvik. Hun legger ikke skjul på at Martin har vært utfordrende både hjemme og på skolen. Hun roser innsatsen til assistenten som har vært grunnleggende viktig for at Martin fungerer så godt.

Martin i midten flankert av fosterforeldrene

– Assistenten er Martins fotfeste på skolen. Hun passer på alle disse små praktiske tingene, som at han får mat, at han får med seg bøker – alle disse småtingene som gjør at Martin opplever trygghet og forutsigbarhet. Hun har gjort alt som må gjøres for å legge til rette for læring. Når hun er borte, flyter det, sier Wedvik. Nå ser de mulighetene den digitale klokka gir. Et viktig hjelpemiddel som støtter opp om det samme – faste rammer. Martin liker seg på skolen. Hverdagen er bedre enn ferier. Da er det fast struktur. Han er flink i både norsk og faktakunnskap, men blir fortvilet over at han ødelegger for seg selv ved å bli sint og frustrert når han mister oversikten.

Blir en ressurs med teknologi

– I starten var vi litt spente på om smartklokka ville forstyrre Martin. Med en forsiktig begynnelse med ikke for mange påminnelser og alarmer går dette kjempefint, sier Wedvik.

– Vi har prøvd alt, men teknologi er det han mestrer. På pc-en og med teknologisk utstyr blir han plutselig en som kan hjelpe de andre og er en ressurs. En smartklokke var rett og slett midt i blinken. Vi har prøvd ut mobil og sendt meldinger, men den er lett å glemme og overse. En klokke på armen som gir meldinger og varsler, er noe helt annet. På skolen er nettbrett og pc viktige arbeidsredskaper for Martin.

Nå er fosterforeldrene spente på å utvide bruken også på hjemmearenaen og ta i bruk muligheten for at familie og venner kan sende meldinger og varsler på klokka. Motivasjonen hans er i alle fall åpenbar når det gjelder både dette hjelpemiddelet og teknologi generelt, og vi tror det kan ligge enda flere spennende muligheter foran oss. Det avgjørende er at vi rundt Martin våger å ta dette i bruk og tør å bevege oss inn i denne teknologiske verdenen, sier mor med et glimt i øyet.

Tekst: Sveinung Wiig Andersen

Enklere hverdag

Portrett av en smilende Einar Øygard

– Hverdagen blir enklere, elevene vet hva som skal skje og det skaper forutsigbarhet. Slik oppsummerer lærer og IKT-veileder Einar Øygard ved Gamlegrendåsen skole i Kongsberg kommune erfaringene med smartklokker ved sin skole.

– Forutsigbarhet er viktig for elever som strever med struktur. De er sårbare for endringer og kan fort bli stresset. Det er lite som skal til for at de får en dårlig start på dagen eller en time, forklarer Øygard.

Smartklokkene har åpenbart vært nyttig for de elevene som er med i prosjektgruppa. Prosjektet «Fra kaos til kontroll» er et regionalt samarbeidsprosjekt i Kongsbergregionen. Han har fulgt opp tre elever i femte- og sjetteklasse som har vært med i prøveprosjektet. Martin gikk i sjette, da prosjektet startet. Alle har diagnosen ADHD, men er likevel svært ulike. Noen har tilleggsvansker, mens noen strever mer spesifikt med orden, det å huske ting og holde oversikt.

Øygard forteller om en av elevene som slett ikke ville ha noe hjelpemiddel. Da han skjønte at det dreide seg om en digital klokke, som alle kan kjøpe og ha, ble han nysgjerrig. Det at dette ikke var «noe spesielt», var avgjørende for gutten.

– Disse elevene ønsker å være som ungdommer flest, og da er det supert å finne løsninger som de kan føle seg komfortable med, sier Øygard.

Den samme type funksjonalitet får du på mobiltelefonen eller nettbrettet. Poenget med klokke er at den sitter fast på hånden og ikke kan glemmes, den er diskret og varsler uansett hvor du er. Gjennom det siste skoleåret har skolen erfart at smartklokker er et enkelt og godt redskap for å skape bedre forutsigbarhet for elever som strever med struktur.

Timeplanen lagt i kalenderen

Det er særlig kalenderfunksjonen i nettbrettet og på smartklokkene som skolen har funnet interessant. Skolen legger nå ut hele timeplanen til klassene offentlig i kalenderen, slik at alle elevene har tilgang til timeplanen på iPadene sine. Elevene abonnerer på denne og får fortløpende oppdateringer, notater, stikkord, temaer eller ting de må huske.

For elevene i prosjektgruppa har de laget en forenklet og tilpasset timeplan som de kan få opp både på iPadene og smartklokkene. Kontaktlæreren er administrator, mens både eleven, lærere og foreldre kan legge inn beskjeder i kalenderen. Påminnelser og varslinger velges i kalenderen. Varslingen er lydløs – bare vibrasjon for å gjøre varslingen minst mulig forstyrrende.

Ikke for mange varslinger

– Vi har erfart at det ikke må bli for mange påminnelser og varslinger. En fire–fem varsler i løpet av en skoledag er tilstrekkelig. Blir det for mange varsler, skaper det forvirring og fører til at elevene ignorerer dem, sier Øygard. Det må bare være viktige ting det varsles om. Du må finne en balansegang mellom det som er nyttig og som samtidig ikke stresser eleven.

– All innføring av teknologi må tilpasses den enkelte elev hele tiden, mener IKT-læreren. Det må også være konsekvenser av varslene – de må være korrekte og ha betydning.

Lydfunksjon og bilde

Elevene i prosjektet har brukt voiceover-funksjonen slik at elevene snakker til kalenderen. På den måten kan de bruke muntlige kommandoer og verbalspråket som de mestrer godt. Om eleven for eksempel skal huske mattebøkene, snakker han til klokka: «Minn meg på å hente mattebøkene klokken 10 i dag.» Da legges denne meldingen inn i kalenderen automatisk, og et varsel blir sendt ut på gitt tidspunkt. Øygard forteller at prosjektet prøvde ut bruk av pictogrammer, men for disse elevene var det mer fruktbart med fokus på stemmestyring av kalender og påminnelser. For elever som trenger visuell støtte, kan appen «Timer» med bilder være et alternativ. IKT-læreren er opptatt av at det er viktig å følge opp kontaktlærer og assistenter. Likedan at de går gjennom timeplanen og varsler sammen med eleven.

Skolen må ha et eieforhold til dette, og da er tett oppfølging er viktig. Systematisk oppfølging og fokus på det enkle er vesentlig for at læreren skal bli trygg, avslutter, Øygard.

Nyttig for flere

En smilende Steffen Ruud i orange regnfrakk

Steffen Ruud, prosjektleder i Kongsberg kommune, ønsker å utvide prosjektet og teste ut smartklokker i hele klasser.

– Vi tror at dette kan være nyttig for svært mange elever. Selv om elever med ADHD har en spesiell nytte av dette, er det er mange som strever med struktur og oversikt. Kongsberg kommune er sentral i et regionalt prosjekt som tester ut velferdsteknologi for elever med behov for struktur og forutsigbarhet. Ruud mener at det unike med smartklokker ikke nødvendigvis er teknologien. Det interessante er å få tilgang til et verktøy som sitter fast på hånda og som kan brukes i nettverk av flere. Og – selvsagt at dette ikke er spesielt utstyr, men hverdagsteknologi som ikke virker stigmatiserende. Nå jobbes det videre med å utvikle en løsning som kan gi visuelle meldinger i form av bilder eller pictogrammer for elever som vil ha nytte av visuell støtte.

– Vi ønsker oss en funksjon der du kan bruke kamerafunksjonen til å ta bilder av konkrete ting, slik at det er din skole, din tannbørste osv. som dukker opp. Da blir det enkelt, visuelt og gjenkjennbart for eleven, sier Ruud.

Tekst: Sveinung Wiig Andersen

Forsker på teknologi for barn og unge med autisme

Portrett av Øystein DaleForskningsprosjektet «Erre mulig» skal skaffe kunnskap om hvilken hverdagsnytte barn og unge med ADHD og/eller autisme kan ha av velferdsteknologi.

SINTEF, i samarbeid med NAV, Høgskolen i Sørøst-Norge, Nøtterøy, Tønsberg og Fredrikstad kommune er i ferd med å undersøke om hverdagsteknologi, som smarttelefoner og nettbrett eller spesialutviklede kalendere og mobiltelefoner, kan være en støtte for barn og deres familier i å strukturere hverdagsaktiviteter hjemme og på̊ skolen.

– I «Erre mulig-prosjektet» skal vi finne ut hva slike løsninger bør inneholde og hvordan de best kan formidles og følges opp. Barn og unge med disse diagnosene kan ha et stort behov for støtte til å planlegge og organisere hverdagsaktiviteter, forteller prosjektleder Øystein Dale i SINTEF.

Utprøvingene organiseres gjennom piloter i de tre kommunene. I pilotene jobbes det tett sammen med familiene, skolene og det lokale støtteapparatet. Barna som er med, har sammensatte problemer og kan ha flere diagnoser. Til sammen deltar seks familier og fire skoler.

Ulikt utstyr prøves ut

I Tønsberg har de prøvd ut telefonen Handi. Dette er et hjelpemiddel som støttes av NAV. Her gjøres erfaringer med deling av kalender, bruk av påminnelser og samhandling med skolen.

I Nøtterøy kommune prøver familiene ut appen MemoAssist på smarttelefon sammen med skolen. Dette er en enkel app som visualiserer strukturen gjennom dagen og støtter gjennomføringen av aktiviteter (se mer info side 20). I Fredrikstad prøves Office 365 på nettbrett og delt kalender på smarttelefon. Oppmerksomheten er rettet mot ukeplaner, lekser og beskjeder mellom skole og familie samt aktiviteter i familien.

Lite kunnskap og uklar ansvarsfordeling

Prosjektet har gjort flere interessante erfaringer gjennom disse utprøvingene. For det første er det generelt lite kunnskap blant fagpersoner om hvordan velferdsteknologi kan bistå barn som har behov for ekstra støtte i hverdagen. – Vi ser også at ansvarsfordelingen mellom for eksempel NAV og kommunene er uklar. En utfordring for både NAV og kommuner er at det er satt av lite tid til å sette seg inn i ny velferdsteknologi. Teknologitilfanget er stort, og dette gjelder spesielt hverdagsteknologi, det vil si teknologi som er å få kjøpt i butikkene. NAV formidler spesialutviklede hjelpemidler som representerer et begrenset utvalg av denne typen hjelpemidler, sier Dale.

Prosjektet startet i 2014 og skal avsluttes i 2017. Det mottar finansiering fra Regionale forskningsfond Oslofjordfondet. Prosjekteier er Nøtterøy kommune. SINTEF og Høgskolen i Sørøst-Norge er forskningspartnere.

SINTEF er et forskningsinstitutt med spisskompetanse innen teknologi, naturvitenskap, medisin og samfunnsvitenskap. Se sintef.no

Tekst: Sveinung Wiig Andersen

App snudde opp-ned på hverdagen til Mathias

Nærbilde av Mathias med mobilen i den ene hånda og tommelen opp med den andre hånda

Gjennom prosjektet «Erre mulig» ble det mulig for Mathias å konsentrere seg og å få overskudd til venner. Takket være appen MemoAssist slipper nå gutten med en ADD-diagnose å bruke energi på å huske og holde oversikt.

– Han er rett og slett blitt en helt ny gutt. Han har nå fått selvtillit og har overskudd til venner. Mathias har rett og slett vokst veldig og tar mer ansvar, sier moren, Catharina Levang. Hun smiler og ser bort på gutten sin som gliser bredt tilbake.

– Det er litt kult og veldig bra å slippe å gå rundt å huske alle ting, sier Mathias. Han viser og forklarer hvordan han blir varslet med lyd, tekst og et unikt bilde av akkurat den medisinen han skal ta.

Slipper uro og føler mestring

– Vi ante at denne mobilappen kunne være nyttig for Mathias, men at det skulle bli en så stor suksess, hadde vi ikke trodd. For Mathias har det alltid vært viktig å huske og ha oversikt. Han brukte mye energi på akkurat det som var vanskelig for ham. Nå har han fått et hjelpemiddel som gjør at han kan slippe dette, og i stedet føle at han mestrer, sier mor.

Mathias ser opp på moren sin med et fornøyd smil. Moren smiler omsorgsfullt tilbake

Appen minner ham på når han skal ta medisiner, når det er håndballtrening, når han skal lade mobilen – vanlige hverdagslige ting. Mathias har fått et hjelpemiddel han stoler på. Han kan slippe uroen og redselen for å glemme. Det har gitt ham ny selvtillit.

MemoAssist er en app som lastes ned på smarttelefonen eller nettbrettet. Appen visualiserer strukturen kronologisk og støtter gjennomføringen av aktiviteter (se egen omtale side 20). Både foreldre og lærere kan legge inn beskjeder og meldinger. Mor roser både skole, NAV og lokal prosjektleder Birgitte Holmene for god støtte.

Engasjerte lærere er nøkkelen til suksess

Skolen har vært sentral i utprøvingen av appen og har vært en viktig faktor for suksessen. De tre lærerne Astrid Wegge, Petter Furvann og Ida Myklebust har sammen med inspektør Anne Marie Jacobsen stått på for at Mathias og to andre elever i prosjektet skal få nytte av hjelpemiddelet. Lærerne kan legge inn varsler og meldinger direkte på elevenes mobiltelefoner.

– Det har vært viktig at vi ikke legger inn for mye – da forsvinner hensikten. Det er ofte små meldinger utover timeplanen som kan være påminnelser for Mathias, forklarer Furvann. Skolen kunne også tenkt seg å prøve ut mer, legge inn lekser og hatt bedre tid til å samarbeide om hvordan de kan utnytte teknologien, men ressurser har så langt begrenset dette.

– I klassen har dette blitt godt mottatt. Det er full åpenhet, og ingen lar seg forstyrre av noen pipelyder innimellom, sier Myklebust. Lærerne er samstemte i at de ikke hadde sett for seg at et så pass enkelt tiltak skulle få sosiale konsekvenser. – Det har vært moro å se den tryggheten Mathias har fått og hvordan han nå deltar sosialt på en helt annen måte, sier lærer Astrid Wegge.

Mathias viser fram mobiltelefonen. Han står i midten med fire lærere og moren rundt seg

Tekst og foto: Sveinung Wiig Andersen

Digitale ressurser for struktur og organisering

I tillegg til digitale klokker finnes en rekke digitale ressurser til nettbrett og pc som er gode læringsressurser for elever som trenger støtte til struktur, organisering og som trenger forutsigbarhet.

Her er et lite utvalg.

Digitale ressurser for struktur og organisering

Teknologistøtte for elever med lesevansker

Fem barn som har flokket seg rundt et nettbrett

Aldri før har muligheter for støtte til elever med lesevansker vært større. For dyslektikere har teknologiutviklingen ikke vært mindre enn et paradigmeskifte.

Nesten all læring i skolen bygger på at vi kan lese og skrive. For noen er lesing en barriere mot å kunne tilegne seg kunnskap. Elever med språk-, lese- og skrivevansker er ofte på et annet lesenivå enn omgivelsene forventer. De er derfor avhengige av alternative tilnærminger for å tilegne seg informasjon og kunnskap. Nettbrett, smarttelefon og PC gir muligheter til å få lest opp tekst og kan også være gode verktøy for å formidle og lære. Teknologi krever at lærere har kompetanse til å ta den i bruk. I denne nettressursen viser vi noen av teknologimulighetene for elever som sliter med lesing. Utgangspunktet for gjennomgangen er følgende formel: Lesing = avkoding x forståelse.

Teknologistøtte til avkoding

Ei jente som sitter med hodetelefoner og lytter

Avkoding er den tekniske delen av lesingen der du knytter bokstavlyden/fonemet til bokstavtegnet. Dysleksi er knyttet opp mot avkodingsvansker, og en dyslektiker har ofte vansker med

  • å huske hvilken lyd som hører til bokstaven
  • å analysere enkeltlyder i ordene
  • å trekke lyder sammen til ord
  • å stave ord riktig

Syntetisk tale gir brukeren hjelp med avkoding av tekst; den leser teksten høyt. Leseren kan konsentrere seg om innholdet i teksten, og dermed er muligheten for læring til stede.

Talesyntese

Lydbøker

Digitale lærebøler fra norske forlag

Teknologistøtte til forståelse

Jente sett bakfra i det hun tar bilde av andre barn med mobil

For å skape mening i det vi leser må vi forstå ord og begreper. Forståelsen er den språkmessige siden av lesing. Personer med spesifikke språkvansker har begrenset ordforråd og vansker med begrepsforståelse. Mens dyslektikere ikke nødvendigvis har forståelsesvansker, er de likevel i risikosonen fordi avkodingsvanskene gjør at de leser for dårlig til å tilegne seg nye begreper.

De digitale verktøyene kan gi mulighet for støtte som er tilpasset elevens læringsbehov. De kompenserer for manglende ferdigheter og gir raskere og mer effektiv arbeidsflyt.

Her finner du forslag til gode arbeidsmetoder og læringsstrategier, som bruk av tankekart, video, bilder, ordbøker og oppslagsverk:

Tankekart

Pedagogisk bruk og støtte av bilder og video

Digitale ordbøker

Tekst: Sveinung Wiig Andersen, Per Jan Svestad og Hedda Ekstrøm

 

 

Sansestimulering med teknologi

Illustrasjonsfoto med to lommelykter som lyser  i ulike farger

Hvordan kan du med enkel LED-teknologi, portable projektorer, rimelige paraplyer og gratis apper skape sanseopplevelser for barn og unge med spesielle behov?

Britiske Richard Hirstwood er en ressursperson på området og viser et mangfold av ideer. Den etterspurte og engasjerte foreleseren kommer på Statpeds SPOT-konferanse i oktober/november.

Hirstwood mener at det ligger et vell av muligheter i ny og rimelig teknologi. Han viser hvordan enkle LED-lykter, portable projektorer og paraplyer kan bli til spennende sanserom for elever som har særskilte behov.

– Denne er nydelig! Vi setter en liten rimelig ledlykt med regnbuens farger under en hvit paraply og har skapt en vidunderlig sanseunivers for barn med behov for sansestimulering, forklarer Hirstwood.

Enkle og rimelige løsninger

– Sanseopplevelser og sanserom trenger ikke bety store investeringer. Et myggnett og en LED-lykt kan bli et magisk personlig sanserom for et barn med autisme, sier Hirstwood.

En paraply og en projektor kan være utgangspunktet for en spennende reise for et barn med dyp utviklingshemning. Ta frem det kreative blikket og opplev at ny teknologi skaper gode og rimelige sanserom som både skoler, institusjoner og foreldre kan lage. I foredragene og på nettsidene sine (www.hirstwood.com) viser Hirstwood et vell av produkter og muligheter.

Han er opptatt av å gi et nytt perspektiv på multisensoriske verktøy. Sanserom og sansestimulering er ikke et nytt tema, men Hirstwood er opptatt av å ta dette inn i en ny tid med ny teknologi.

– Se, her har jeg for eksempel en rimelig «Party-starter» kjøpt i en nettbutikk. Ved å la lyset vandre rundt i det hvite taket eller inn i dette lille åpne teltet, kan den kan være utgangspunktet for fantastiske visuelle opplevelser og stimuli, forklarer den engasjerte foreleseren. Han viser videre en enkel musikkapp i form av en harpe som han blåser opp på veggen via projektor. Ved å dra handa over strengene spiller den enkle, vakre toner.

Richard Hirstwoods kurs er etterspurt over hele verden. Han har årelang praktisk erfaring som gir ham innsikt i hva som fungerer og ikke fungerer i multisensoriske miljøer. Hans You Tube-kanaler har over en million seere hvert år.

Richard Hirstwood er britisk ressursperson omkring teknologi for barn og unge som har behov for sansestimulering. Han er er grunnleggeren av og hovedforeleser for Hirstwood Training.Portrett smilende Richard Hirstwood

Teknologi kan redusere frafall i skolen

Smilende jente som holder fram et nettbrett. Tre ungdommer rundt som har på hodetelefoner og virtual reality-briller

I Norge er det 29 prosent som ikke fullfører videregående skole. Elever med nedsatt funksjonsevne er overrepresentert. En ny rapport peker på at innføring av teknologi kan bygge ned barrierer i skolehverdagen, øke inkludering, trivsel og læringsutbytte. Dette kan igjen redusere frafallet og spare samfunnet for store kostnader. NyAnalyse AS har på oppdrag fra Statped analysert betydningen av tiltak mot frafall i skolen relatert til de finansielle utfordringene velferdsstaten er ventet å stå overfor de kommende tiår.

Rapporten viser at frafallet i Norge er dobbelt så høyt som OECD-gjennomsnittet på 13 prosent. Det anslås å koste samfunnet 3,2 milliarder kroner årlig. Rapporten estimerer at en person som ikke fullfører videregående skole og ender med å leve på økonomisk støtte fra det offentlige, i snitt koster samfunnet om lag seks millioner kroner gjennom livsløpet.

13 milliarder å spare

NyAnalyse bygger sin analyse på at velferdssamfunnet står overfor betydelige utfordringer med økte utgifter til offentlige tjenester til omsorg og velferd, samtidig som færre hender vil skape det økonomiske grunnlaget for disse tjenestene. Å redusere frafallet kan i vesentlig grad bidra til å styrke samfunnsøkonomien. Statistikk viser at kun 43 prosent av personer med nedsatt funksjonsevne er sysselsatt, mot 75 prosent i befolkningen generelt. En økning på bare fem prosent i arbeidsdeltakelsen blant personer med nedsatt funksjonsevne vil gi en samfunnsøkonomisk gevinst på om lag 13 milliarder kroner totalt, over en tiårsperiode.

Liten reduksjon – stor besparelse

Å redusere frafallet for elever med nedsatt funksjonsevne vil gi store gevinster. Med fullført videregående skole vil denne gruppen ha større mulighet for videre utdanning og arbeid. En elev med nedsatt funksjonsevne som ikke fullfører videregående utdanning, koster samfunnet om lag fire millioner kroner netto, ifølge estimatet til NyAnalyse.

87 000 personer med nedsatt funksjonsevne ønsker arbeid ifølge SSB (2015). NyAnalyse antar at 80 prosent av disse ikke har fullført videregående skole, noe som samsvarer med en sysselsettingsrate på 20 prosent blant personer som har grunnskole som høyeste utdanning. Dette tilsvarer om lag 61 000 personer. De antar videre at fullføringsraten øker når individene får målrettet tilrettelegging ved hjelp av digitale læremidler. Basert på statistikk vil dette øke sysselsettingsraten blant dem som fullfører videregående skole drastisk, noe som kan føre til betydelige offentlige innsparinger. En økning i fullført videregående med én prosent i denne gruppen vil øke de årlige offentlige inntektene med i underkant 80 millioner kroner.

Størst gevinst for elever som trenger støtte

Det er få studier som sier noe direkte om forholdet mellom teknologi og frafall i skolen, men både erfaring og forskning viser at teknologi kan bidra til en mer tilrettelagt opplæring for elever som har behov for støtte på ulike måter. I Danmark ble det i 2012–2015 gjennomført en omfattende digitalisering i skolen, og i 2014 ble effekten målt. Elever og lærere bekrefter at digitale læremidler bidrar til en lettere undervisning. Videre gjør digitale læremidler det enklere for personer med særskilte behov å følge undervisningen. Lærerne opplever at de bruker mindre tid til forberedelse når de bruker digitale læremidler i undervisningen. Bruk av digitale læremidler frigjør til sammen seks prosent av lærernes tid. Mange lærere opplever også en økning i differensiert undervisning ved bruk av digitale læremidler. Størst effekt ser ut til å være knyttet til at elever kan jobbe med materiale av ulik vanskelighetsgrad samt at elever med særskilte behov i større grad kan delta i vanlig undervisning.

Utover dette viser erfaring at elever som møter et større mangfold av virkemidler har større mulighet for deltakelse og økt læringsutbytte. Det har også vist seg at elever som har problemer med lærebokens tekstlige formidling, kan ha større læringsutbytte av digitale læringsressurser som også formidles visuelt og ved hjelp av lyd. Forskning viser at teknologi i mange tilfeller gir økt motivasjon og at elevene forholder seg mer aktivt til stoffet. Elevene konstruerer sin egen kunnskap fremfor å rekonstruere kunnskap (1).

Erfaring viser også at teknologi ofte gjør at undervisningen blir mer individuelt tilpasset og variert. Dette øker igjen forutsetninger for læring. Erfaring viser at digitale teknologier er gode og nyttige redskaper for å sikre inkludering i skolen. Deltakelse styrker utviklingen av både faglig og sosial kompetanse. Forskning viser at inkludering under gitte forutsetninger gir best læringsutbytte for alle elever.

1) «FORSKNING VISER», 2013, INGUNN BREMNES STUBDAL, FORSKNINGS- OG KOMPETANSENETTVERK I UTDANNING, NR. 5.

Tekst: Sveinung Wiig Andersen

NyAnalyse AS er et uavhengig rådgivnings- og utredningsselskap med spisskompetanse innen samfunnsøkonomisk analyse, velferd, arbeidsmarked og rammevilkår for verdiskaping.

NyAnalyse sin rapport «Samfunnsgevinst ved redusert frafall og passivitet».

Hva sier Milla?

Milla ser interessert på gutt og mann som bruker tegn

Milla snakker med Milla Says. Aleksander Helmersberg har utviklet en app for å hjelpe datteren med å kommunisere.

Last ned og få tips om bruk av læringsressursen Milla Says. 

For fem år siden fikk vi Milla med Downs syndrom. Det var et sjokk. I det øyeblikket jordmor fortalte om mistanken om Downs Syndrom, kom sorgen, spørsmålene, tankene og fordommene.

Vi fikk vite at barn med Downs Syndrom er født med forsinket verbalt språk, derfor var det bare å sette i gang med tegn-til-tale. Med et 20 siders informasjonshefte om tegn-til-tale under armen dro vi hjem. Heftet var tettpakket med illustrasjoner som viste hvordan vi kunne kommunisere med Milla. Det var mildt sagt utfordrende!

Jeg må innrømme at vi aldri klarte å komme ordentlig i gang. Vi var usikre på om vi gjorde tegnene riktig. Etter hvert fant jeg en del nasjonale og internasjonale apper der tegn ble vist på film, som rene tegnbanker. Dette hjalp noe, men de inneholdt ikke tegn vi brukte i kommunikasjonen med Milla. De var tunge å laste ned, og det var tungvint.

Opptur og nedtur

Milla startet i barnehagen da hun var vel året. Barnehagen hadde et prosjekt som het «tegn for alle», og de ansatte var flinke til å jobbe med tegn. Alle ansatte skulle lære norsk tegnspråk og alle barna skulle lære tegn, nettopp fordi Milla og andre barn med talevansker lettere skulle bli inkludert og sosialisert. Vi opplevde dette som fantastisk for Milla, mens frustrasjonen økte hos oss. Tegn Milla lærte i barnehagen, fikk vi på papir, hver dag og hver uke. Plutselig satt vi med to fulle permer.

Milla begynte etter hvert å lage sine egne tegn ut fra situasjoner hun opplevde. Tegn som det selvsagt ikke fantes skisser på, og som det ble vanskelig å overlevere i barnehagen. Den største utfordringen var likevel Millas kommunikasjon med besteforeldrene. De trakk seg vekk i frykt for å ikke forstå eller å bli forstått av Milla. De klarte ikke å kommunisere med tegn.

For å gjøre en lang historie kort: Milla sluttet å bruke tegn, og kommunikasjonen hennes stagnerte. Da var hun tre år.

Tok saken selv

Milla ser konsentrert ut mens hun bruker tegn

Etter disse årene med mye frustrasjon, dårlig samvittighet og redsel for at Milla ikke skulle lære å kommunisere, begynte jeg å notere og skissere andre kommunikasjonsløsninger for oss og familien vår. Jeg hentet inspirasjon fra dagens teknologi i en smarttelefon og programvare. Det ble noen prototyper på papiret. Til slutt bestemte jeg meg for å gjøre dette fullt ut. Jeg sa opp jobben, tømte sparekontoen, tok opp lån og jobbet uten lønn for å få utvikle Milla Says.

Gode erfaringer med Milla Says

Med Milla Says opprettet vi et privat og lukket digitalt nettverk for læring og deling av tegn rundt Milla. Inn i vårt private nettverk legger vi inn nye tegn ved bruk av film, bilder og tekst. Samtidig går det en varsling på telefon til alle i nettverket om at et nytt tegn er lagt til.

Vi opplever nå at Milla lærer tegn raskere ved selv å se på tegn som er lagt inn av oss eller av ansatte i barnehagen. Hun bruker nå tegn hele tiden og er ikke lengre sint og frustrert. Hun opplever at venner og besteforeldre bruker tegn og forstår hva hun vil. Hun opplever at tegn hun lærer hjemme, blir forstått i barnehagen. Hverdagen er blitt enklere, og vi har mindre dårlig samvittighet. Vi kommuniserer godt med barnehagen om Milla og hennes tegn. Vi slipper å fylle flere permer med skisser av tegn. Vi føler at besteforeldrene tør å bruke tegn rundt Milla, at de involverer seg mer og er blitt den avlastningen vi savnet.

Og det aller beste: Vi ser at Milla raskt lærer nye tegn og kommuniserer mye mer med omverdenen sin.

Veien videre

Målet nå er å utvikle Milla Says videre og hele tiden skape et bedre produkt. Appen har vært tilgjengelig for nedlastning for brukere siden februar 2016, og vi har fått gode tilbakemeldinger fra andre som kommuniserer med tegn; fra foreldre, fagfolk innen feltet, institusjoner og media. Dette er en fantastisk følelse for meg som nesten ga opp, men som valgte å satse alt. I dag er den største utfordringen å få aksept fra kommuner og NAV til å dekke utgiftene ved innkjøp av Milla Says for foreldre og institusjoner. Milla Says opererer i et lite kommersielt marked, desto viktigere for dem det gjelder. At markedet er snevert, gjør det utfordrende å finne investorer som vil være med på reisen vår videre. Derfor er det offentlige en viktig aktør for Milla Says’ videre drift og utvikling.

Pappa Aleksander

Tekst: Aleksander Helmersberg

Teknologi og universell utforming

Dynamisk og spennende med teknologi

Møte mellom menneske, teknologi og miljø

Dynamisk og spennende med teknologi

Portrett av Hanna med plante i bakgrunnen

Teknologi gjør undervisningen variert og spennende, og er også fundamentet i den universelle utformingen på elevhjemmet ved A.C. Møller skole. Mellom samlingene går sosiale medier varmt, det forenkler hørselshemmedes muligheter til å holde kontakten med hverandre ellers i året.

Det er første uke av deltidsoppholdet på A.C. Møller skole, og det har gått flere måneder siden de fleste elevene så hverandre sist. 54 elever møtes fulle av forventninger. En av dem er Hanna på 9. trinn. Ei kul jente med moteriktige briller. Hanna ble døv som en følge av en betennelse, da hun bare var noen måneder gammel. I dag har hun CI (Cochlea Implantat) på begge ørene. Hanna liker å spille fotball i fritiden og er ellers glad i å henge sammen med venner. Dessuten går det med en del tid på Playstation, og ikke overraskende er det gjerne fotballspill det går i da også. Men hva får ei jente til å forlate fotballaget og vennene hjemme for å tilbringe åtte uker i året på en døveskole?

– Det er fint å møte andre som også bruker tegnspråk. Hjemme blant vennene mine er det bare jeg som kan tegn, og jeg blir sliten av å konsentrere meg for å oppfatte ting. Selv om jeg har CI, er det ikke enkelt å få med seg alt, spesielt når folk snakker dialekt. Sørlendinger for eksempel, sier Hanna og ler, mens et par klassevenninner nikker samtykkende.

Teknologi i opplæringen må læres

Kjetil Hestnes er rektor ved A. C. Møller skole. Han er opptatt av å tilby hørselshemmede elever møteplasser både fysisk og virtuelt gjennom bruk av teknologi. Skolen har i mange år testet bruk av teknologi i undervisningen. – Når vi kombinerer ulike undervisningsmåter, blir skolehverdagen mer dynamisk og spennende. Tidligere hadde vi en lærer som var veldig interessert i teknologi og holdt oss oppdatert. Målet nå er å sikre god kompetanse i teknologi i hele personalet slik at vi blir mindre sårbare og kan jobbe systematisk med bruk av teknologi. Jeg kan selvsagt sende lærerne på kurs, men diskusjoner lærerne imellom er vel så viktige. Som rektor må jeg gi lærerne rom for å kunne snakke sammen og dele gode ideer. Alle kan ta frem en PC og bruke programvare, men det krever pedagogisk kompetanse å lage god undervisning med teknologien, slår Hestnes fast.

 

Portrett av Kjetil Hestnes utenfor AC Møller skole

Grenseløs læring

Prosjektet «Grenseløs læring» har vært en viktig teknologisk satsing for skolen. Det går i korthet ut på å tilby døve elever undervisning i og på tegnspråk ved hjelp av videokonferanseteknologi. Prosjektet startet i 2010, og i dag følger rundt 40 elever denne undervisningen. – Vi ser at elevenes tegnspråkferdigheter øker når de får trent jevnlig, sier Hestnes. Men bruk av ny teknologi stiller også helt nye krav til personalet.

– Det er ikke bare å stå foran en skjerm og undervise elever slik du gjør i et klasserom. Det er noe som må læres. I starten var vi veldig opptatt av teknologien, men vi så raskt at dersom vi skulle fenge elevene, måtte vi ha et godt pedagogisk opplegg også. Elevene kan jo bare forlate det virtuelle klasserommet dersom de vil, og vi som sitter foran en skjerm på en helt annen kant av landet, får ikke huket tak i dem igjen da, sier han.

iPad fenger

– På A. C. Møller skole er vi et godt team, og her tror jeg nøkkelen til god undervisning ligger. Sammen har vi prøvd, erfart og diskutert oss frem til hvordan vi best legger til rette for undervisning på skjerm. Teknologi, som for eksempel iPad, brukt på riktig måte, er en viktig motivasjonsfaktor, mener rektoren.

At iPad fenger, blir tydelig når Hanna og klassevennene får utdelt disse til bruk i den neste timen. Alle sitter dypt konsentrert, mens fingrene glir lett over skjermen. Hanna bor i en liten kommune i Nord-Trøndelag, og jeg drister meg til å spørre om iPad brukes i undervisningen på hjemskolen også.

– Nei, langt ifra, svarer Hanna kontant. – Vi har ingen iPad der. Ikke har vi interaktive tavler heller. Jeg synes det er artig å bruke iPad i skolearbeidet. Det blir mer spennende da, forteller Hanna som synes det er spesielt morsomt å lage filmer om ulike temaer de jobber med. Ifølge lærerne er hun en racer på iMovie, programmet som brukes til å lage film.

Blomstrer opp under oppholdet

I storefri samles ungdomsgjengen på ti i et stort fellesareal, og de er glade for endelig å møtes igjen. Her er det venner som har mange av de samme utfordringene og som forstår hva det vil si å være hørselshemmet. Jentegjengen er enige i at det er er fint å få lov til å tilbringe noen uker i året på Møller, selv om det kan være litt stressende med alt de går glipp av hjemme. De konkluderer likevel med at fellesskapet og det å være i et tegnspråklig miljø på Møller, er verdt prisen.

Det er nettopp disse fysiske møteplassene som er rektorens fanesak også. – Vi får ofte høre at elevene våre føler seg ensomme på bostedsskolen. Derfor gleder de fleste seg til å komme hit, og mange vil ikke dra hjem. De blomstrer opp når de kommer, og det sosiale overskygger alt den første uken.

Da er elevene bare opptatt av hverandre. Det er først i uken som følger at vi får løftet opp det faglige, sier Kjetil Hestnes.

På veggen i klasserommet henger det sitater fra fjorårets avgangselever som bekrefter dette. «Jeg ser viktigheten av samholdet mellom døve. Det å få være den jeg er, døv, uten å dømmes. TUSEN TAKK», har en av elevene skrevet.

– Teknologien gir helt nye muligheter og en annen mobilitet enn da jeg som ung og døv gikk på skolen. Teknologi som for eksempel i «Grenseløs læring» blir en brobygger og et viktig supplement mellom samlingene her på skolen. Og vi ser at elevene våre kommuniserer med hverandre på Skype og holder kontakten via sosiale medier når de ikke er her hos oss. Men, sier rektor, og blir oppriktig engasjert. – Vi må ikke la oss blende av teknologien og tro at den kan løse alt.

Universelt utformet elevhjem

Etter endt skoledag trekker Hanna og vennene seg tilbake til elevhjemmet, som ligger bare et steinkast fra skolen. Det er hjemmet deres de ukene de er på deltidsopplæring. Hanna er heldig og får bo i det nyoppussede elevhjemmet, som har vært et pilotprosjekt i universell utforming.

Et lysende rekkverk fører helt frem til inngangsdøren, hvor vi blir tatt imot av elevhjemsleder Bodil Lium. – I starten hadde vi blinkende lys i rekkverket, men vi fant etter hvert ut at det var bedre uten blinkingen. Bodil ønsker oss velkommen inn i et elevhjem med friske farger, som fremstår som både lekent og innbydende.– Da det stod ferdig, møtte vi på noen tekniske utfordringer. For eksempel gikk dørene automatisk opp, og da kunne dørene fra soverommene og badet smelle sammen hvis noen skulle ut samtidig. Så den funksjonen måtte vi bare koble ut, forteller hun.

Elevhjemsleder Bodil Lium i en sofa i fellesarealet i elevhjemmet

Sosialpedagogisk fokus

Hanna og de andre ungdommene er derimot ikke så opptatt av teknologien og at kontraster, lys og annet er spesielt tilpasset dem. – Det er fint her, men jeg merker ikke så mye til teknologien. Bortsett fra om morgenen, for når det er på tide å stå opp, vibrerer hele madrassen. Da er det ikke mulig å sove lengre, sier Hanna og ler, når hun forteller om den effektive vekkingen.

– Og så blinker det en lampe på rommet mitt når noen ringer på døra. Ungdommene bringer teknologi med seg inn i elevhjemmet også, for eksempel mobilen som er blitt et nesten uunnværlig hjelpemiddel for mange hørselshemmede. Hanna har inntatt sofaen og sitter og sender en SMS til dem hjemme. – Jeg klarer å oppfatte tale i telefonen, men flere av mine tegnspråklige venner ringer ved hjelp av FaceTime. Det synes jeg er greit, for når jeg ser dem jeg prater med på video, kan jeg munnavlese, sier Hanna.

Det er ikke teknologien, men det sosiale som står i fokus når skolen samler elevene på ettermiddagstid. Alle på elevhjemmene jobber etter en systematisk, sosialpedagogisk plan som skal sikre god progresjon i oppholdene ved skolen. Målet er at de skal stå bedre rustet i møte med hverdagen på skolen, hjemme og i fritiden.

Tekst: Lene Fjellstad

Foto: Detlef Fischer

Møte mellom menneske, teknologi og miljø

Elin Svendsen glisende foran en vegg med lyddempende "fargeputer" på veggen bak

– Vi er eksperter på møte mellom mellom mennesket og teknologien i miljøet, sier Elin Svendsen og Anne Mette Følkner, seniorrådgiver og avdelingsleder ved hver sin hjelpemiddelsentral, i Sør-Trøndelag og Østfold.

– Fokuset vårt er brukerens funksjon knyttet til hva brukeren skal gjøre. Da må vi observere og oppleve brukeren på de ulike arenaene og kartlegge hvordan hun eller han fungerer i forskjellige situasjoner. Funksjonsvurdering, som vi kaller det, avdekker hva som er brukerens behov, slik at vi kan komme med forslag til hjelpemidler eller tilrettelegging av omgivelsene. Det ideelle er selvsagt om vi kan komme frem til universelle løsninger som passer for alle i klassen, sier Elin Svendsen.

Forventer grunnleggende IKT-kunnskap

Hjelpemiddelsentralene får henvendelser fra lærere, PP-tjenesten, Statped og kommunale fysio- og ergoterapeuter om elever som har nedsatt funksjonsevne. – Avhengig av hvilke utfordringer eleven har, samarbeider vi med faggrupper både på hjelpemiddelsentralen og utenfor. Det kan for eksempel være en elev som sliter med oversikt og struktur på skolen. Det kan være mange årsaker til hvorfor eleven sliter. Det kan være måten skolen gir informasjon på, rotete klasserom, feil belysning, akustiske forhold, bråk blant elevene, bråk fra et ventilasjonsanlegg som durer og går og så videre.

Når vi får en slik henvendelse, gjør vi et besøk på skolen sammen med pedagogen som har meldt saken til hjelpemiddelsentralen. Er det behov for store endringer, blir rektor koblet inn, forteller Svendsen.

Hun poengterer betydningen av at fagfolk på de forskjellige arenaene snakker sammen, deler erfaringer og samarbeider. Noen ganger trenger foreldrene opplæring, for eksempel i bruk av IKT-løsninger. Det kan også skorte på IKT-kunnskap blant lærerne. IKT-kunnskap og interesse varierer fra skole til skole.

– Når en synspedagog fra oss kommer til skolen med nødvendig programvare for at en elev med nedsatt syn skal få opplæring, forventer vi at skolen er forberedt. At datasystemet er oppe og at lærer og støttepersonale har grunnleggende IKT-kunnskap, sier Anne Mette Følkner.

Følger barna gjennom flere år

I dag har ikke hjelpemiddelsentralene mandat til å delta i det forebyggende arbeidet. Ifølge Svendsen kan dette slå veldig uheldig ut i overgangene mellom barnehage og skole og videre i skoleløpet. – Ofte er det en ildsjel i barnehagen eller skolen som har funnet gode løsninger for å tilrettelegge for barnet; for eksempel gode strukturer, forutsigbarhet med dagsplaner og nyttige dataprogrammer som gjør at barnet/eleven mestrer hverdagen. Dette har lett for å falle bort i overgangene, og erfaringer og kunnskap går tapt. Vi opplever for eksempel at det nye stedet ikke skjønner hvordan programvaren skal brukes og at de ikke forberedt på å ta imot eleven, sier Svendsen, og Følkner legger til: – Vi prøver å holde oversikt og sjekke ekstra opp rundt elever ved overganger for å sikre at det går bra, men det viktigste er at de nære personene rundt eleven tar ansvar for dette, sier hun.

Hjelpemiddelsentralen følger barna i fylket gjennom hele løpet, i mange år. – Vi ser barna og ungdommene på mange arenaer, hjemme, fritid og skole. Det betyr blant annet at vi bruker erfaringene fra skolen i hjemmet og omvendt. Vårt fokus er funksjon hele døgnet igjennom. Denne erfaringen er også god ballast når vi tilrettelegger studiesituasjon og arbeidsplass, sier Svendsen.

Godt forarbeid er en suksessfaktor

Svendsen og Følkner legger begge vekt på hvor viktig det er at byggeforskrifter og Norsk Standard følges opp i skolebygg. Disse standardene er satt for blant annet å ivareta universell utforming og et godt læringsmiljø for alle elever.

– Det er som regel behov for individuell tilrettelegging og individuelt tilpassede hjelpemidler til enkeltelever. En avgjørende faktor for å lykkes er universell utforming av miljøet, sier Følkner, og kommer med et eksempel som gjelder akustikk for elever med nedsatt hørsel.

 Nærbilde av Anne Mette Følkner ute i solskinn og grønne omgivelser

– Ifølge Norsk Standard er det strenge krav til etterklangstid i undervisningsrom. Når dette kravet følges opp, blir det gode akustiske forhold for alle, også hvis hjelpemiddelsentralen må installere et lydutjevningsanlegg slik at en elev med hørselshemning kan følge klasseromsundervisningen på linje med de andre. Svendsen peker på at flere nye skoler blir bygget for små i forhold til kravene i Plan- og bygningsloven. – Da er det ikke er plass til nødvendige hjelpemidler, som for eksempel personløfter på gulv. Det er alltid lurt å koble inn hjelpemiddelsentralen tidlig i planarbeidet, slik at skolen ikke blir pålagt å bygge om i etterkant. Godt forarbeid er en suksessfaktor i all hjelpemiddelformidling. Med en god kartlegging av både elevens funksjonsutfordringer og av omgivelsene kan vi i samarbeid med skolen tilrettelegge for læring, aktivitet og deltagelse for alle elever. Vi opplever også at god tilrettelegging av fysiske omgivelser for eksempel med riktig belysning og god akustikk, kan gjøre at eleven slipper å ta i bruk tekniske hjelpemidler, sier Elin Svendsen til slutt.

Fakta om hjelpemiddelsentralen

Hjelpemiddelsentralen har et overordnet og koordinerende ansvar for hjelpemidler til funksjonshemmede i sitt fylke og er et ressurs- og kompetansesenter for offentlige instanser og andre som har ansvar for å løse funksjonshemmedes problemer. Hjelpemiddelsentralen bistår kommuner, arbeidsgivere og andre samarbeidspartnere med rådgivning, veiledning, opplæring og tilrettelegging. I tillegg har hjelpemiddelsentralen et forvaltningsansvar. Det innebærer å sikre at hjelpemidler som lånes ut, tildeles etter folketrygdens regler og å styre økonomien omkring hjelpemiddelformidlingen.

  • Det finnes en hjelpemiddelsentral i hvert fylke.
  • Hjelpemiddelsentralen gir også tolketjenester til døve, døvblinde og hørselshemmede.
  • Fem av hjelpemiddelsentralene har et bilsenter med ansvar for sin region.

Hjelpemiddelsentralen har kompetanse om

  • funksjonshemninger og konsekvensen av dem
  • mulige løsninger på praktiske problemer
  • produkter som finnes på markedet
  • tilpasningsmuligheter
  • muligheter for reparasjon, vedlikehold og gjenbruk
  • tilrettelegging av det miljøet som hjelpemidlet skal brukes i, både i hjemmet, på skolen, i arbeid og fritid

Tekst: Gerd Vidje

Universell utforming

Universelle løsninger er i god flyt – men ikke i mål

Universell utforming på nytt statped.no

Universelle løsninger er i god flyt – men ikke i mål

Åse Kari Haugeto med diffus bakgrunn hvor en kan skimte to mennesker

– Det går absolutt den riktige veien. I en tid med fokus på at folk skal klare seg selv, er det stor vekt på universelle løsninger enten det gjelder i bolig, på torget eller i butikken, sier Åse Kari Haugeto, leder av Deltasenteret i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

– Langt flere forstår betydningen av universelle løsninger i dag enn da Deltasenteret ble etablert på 1990-tallet. Forståelsen av mangfold har økt betraktelig, ikke minst at alle tjener på at alle kan delta. Kommersielle aktører har også tatt dette inn over seg. Vi ser for eksempel at hotellbransjen og enkelte boligbyggere legger stor vekt på tilgjengelighet, mer enn byggtekniske forskrifter krever, sier Haugeto.

Endret perspektiv

Da Deltasenteret ble en del av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i 2010, ble helseperspektivet enda mindre synlig og senteret styrket arbeidet med deltakelse og tilgjengelighet i et menneskerettsperspektiv.

– Det innebærer at arbeidet vårt er spredd på mange områder. Rollen vår er å gi råd på dette politikkfeltet til Barne- og likestillingsdepartementet, men også til andre sektormyndigheter. Vi følger også opp regjeringens handlingsplan for universell utforming og koordinerer tilskuddsordningen til prosjekter som søker om midler – i tillegg til å spre informasjon og kompetanse om universelle løsninger, sier hun. Haugeto minner om at i Norge har hver sektor ansvar for løsninger på sitt område. Deltasenterets rolle er å være pådrivere, blant annet gjennom nettverkssamarbeid.

– Flere ganger i året inviterer vi forskjellige miljøer, som for eksempel nettverk for universell utforming i regional og lokal kollektivtransport, til diskusjon og erfaringsutveksling. Særlig prøver vi å være tett på kommunene. Til det har vi et nettverkssamarbeid med Kommunenes Sentralforbund hvor mange kommuner deltar med egne små og store prosjekter.

Mange kommuner er allerede gode på å tenke tilgjengelighet for alle og har mange gode løsninger. Men det er stor forskjell fra kommune til kommune. Å endre praksis er utfordring, slår Haugeto fast.

– Vi tror det er mye å hente på å lære av hverandre. Derfor bruker vi mye tid på å legge til rette gode nettverk og møteplasser.

Styrk digital deltakelse

Digital tilstedeværelse er nærmest blitt en forutsetning for å delta på de fleste av livets arenaer. Personer med ulike typer funksjonsnedsettelser kan ha ekstra nytte av digitale løsninger, men de kan også møte barrierer i sin IKT-bruk. For et par år siden kom IKT-forskriften om at alle nye nettsider skal være tilgjengelig for alle, og i 2021 skal allerede etablerte nettsider også være det.

– I dette arbeidet har vi blant annet støttet utvikling av veiledningsmateriell og standarder for hvordan man kan teste nettsidenes tilgjengelighet. Det er viktig at digitale tjenester blir universelt utformet, slik at de er tilgjengelige for alle – med eller uten bruk av hjelpemidler, sier Haugeto.

UnIKT er et program som skal styrke arbeidet med digital deltakelse. UnIKT skal medvirke til at flere digitale satsinger kan bli til nytte for hele befolkningen, og stimulere til gode inkluderende digitale prosjekter rettet mot allmennheten.

– Vi leder også UnIKT-forum som har over 30 medlemmer fordelt på brukerorganisasjoner, offentlig sektor, fagmiljøer og næringsliv. Forumet arrangerer møter om aktuelle temaer tre ganger i året. Møtene er åpne for alle interesserte, forteller hun.

Tilskudd til universell utforming blir årlig lyst ut av Bufdir ved Deltasenteret. Formålet er å utvikle og styrke gjennomføringen av universell utforming som samfunnskvalitet og bedre livskvalitet og likestilling for personer med nedsatt funksjonsevne.

Utfordringer ved bruk av transportmidler

En undersøkelse som ble gjort av Sintef i fjor, viser at 46 prosent av personer med nedsatt funksjonsevne, av om lag 260 respondenter, mener transport er en utfordring i hverdagslivet. I samme undersøkelse kommer det frem at over 50 prosent av personer med nedsatt funksjonsevne har vansker med å reise med buss uten ledsager.

– Den største barrieren for respondentene er å finne informasjon om når bussen eller banen går og hvordan de skal løse billett. I dag er det vanlig med opplesning i bussen om neste holdeplass, men ikke opplesning på holdeplass om hvilken buss eller bane som er i ferd med å kjøre inn på stasjonen. Det er altså relativt enkle ting som må være på plass for at flere skal tørre å reise kollektivt, sier hun.

Haugeto forteller at Deltasenteret også samarbeider med Norske arkitekters landsforening for å gjøre arkitekter mer bevisste på universelle løsninger. – Det samme gjør vi med festival- og konsertarrangører. Å få til universelle løsninger kan selvsagt handle om penger, men oftest handler det om kunnskap og holdninger. Alle nybygg må i dag følge byggeforskriftene, men gamle bygg og uteområder reguleres ikke på samme måte. Her er det ingen lovregulering. Vår rolle er å peke på gode eksempler, veilede eller bidra til å utvikle standarder.

Hold trykket oppe

Selv om Åse Kari Haugeto er optimist og ser at utviklingen av universelle løsninger går den rette veien, mener hun det viktig å holde trykket oppe.

Det kommer til å være behov for noen som koordinerer og pusher på dette området i mange år fremover. Når vi ser hvilke utfordringer samfunnet står overfor kan vi i alle fall ikke bare satse på at ildsjeler og innspill fra enkeltpersoner skal drive arbeidet med deltakelse og tilgjengelighet alene. Her kan vi i Deltasenteret bidra, sier Haugeto, og understreker at den virkelige driven må komme fra fagmiljøene, og ikke minst politikerne, om vi skal klare å skape et tilgjengelig og bærekraftig samfunn.

Fakta om Deltasenteret

Deltasenteret er Statens kompetansesenter for deltakelse og tilgjengelighet. Senteret er organisert som en seksjon i avdeling for rettferd og inkludering i Barne, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Hovedmålet til Deltasenteret er å bidra til at personer med nedsatt funksjonsevne kan ta del i samfunnet på linje med andre. Visjonen er deltakelse og tilgjengelighet for alle. Universell utforming er en strategi for å nå dette målet. Deltasenteret skal gjennom sitt arbeid bidra til regjeringens målsettinger om økt tilgjengelighet og universell utforming. Senteret deler årlig ut tilskudd til prosjekter innen universell utforming.

Deltasenteret startet som et prosjekt i regi av Rikstrygdeverket på 1990-tallet med eget styre hvor blant annet brukerorganisasjonene var tungt inne. Hensikten var å fortelle hva universell utforming er. I 2010 ble Deltasenteret organisert som en seksjon i avdeling for rettferd og inkludering i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Tekst: Gerd Vidje

Universell utforming på nytt statped.no

En laptop som viser statped.no på skjermen

I sommar fekk Statped ny nettstad. Målet er at alle skal kunne bruke statped.no, sjølv om ein har vanskar med syn, rørsle, minne, lesing eller anna.

Universell utforming (UU) vil seie å lage noko slik at alle kan nytte det, uansett funksjonsnivå. Både hus, uteområde, programvare, tenester, nettstader og mykje anna kan vere universelt utforma. Då trengst det i liten grad spesialløysingar for enkelte brukargrupper.

Med ny nettstad har Statped som mål å by fram ei teneste som alle kan bruke. ‒ Vi ønsker at alle som har nytte av innhaldet på statped.no, skal kunne ta det i bruk. Då må vi legge til rette for alle nettbrukarar, uavhengig av funksjon, seier kommunikasjonssjef Marit H. Meyer i Statped. Ho understrekar at god universell utforming er godt for alle menneske.

‒ Universell utforming er viktig og naudsynt for nokon, men godt for alle. Til dømes er nokre avhengige av visse farger og kontrastar for å kunne lese innhaldet, men vi liker jo alle å sjå tydeleg og lett kva som står på skjermen. For nokre er lett tilgjengelege tekstar naudsynte, men kven set vel ikkje pris på ein lettlest tekst? påpeiker Meyer.

Handlar om medvit

Universell utforming på nett handlar om korleis ein nettstad er bygd opp teknisk. Det handlar også om korleis innhaldet er presentert og formulert. Mellom anna må sida

  • vere koda riktig
  • ha god struktur, slik at det er lett å finne fram
  • ha korrekte farger og kontrastar
  • presentere lenker på bestemte måtar
  • tilby tekst som alternativ til bilete
  • ha lettleste tekstar

Ei forskrift om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske løysingar (IKT-løysingar) seier at dei som hovudregel skal vere universelt utforma i Noreg. Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) fører tilsyn med verksemder for å sikre at dei følger reglane.

Ei undersøking utført av Difi i 2015 viser likevel at norske verksemder generelt er for dårlege på universell utforming av nettstader. Det kan få store konsekvensar for nokre, fordi dei går glipp av viktig informasjon.

‒ Det er ikkje kostbart eller komplisert å lage ein universelt utforma nettstad. Ofte er det relativt enkle grep som skal til. Mest av alt trengst det medvit og vilje for å legge til rette for alle brukarar, seier Meyer. Ho oppmodar til å la universell utforming vere eit aspekt i ordinært utviklingsarbeid med nettstader.

‒ I dag er dei fleste verksemder opptatt av å vidareutvikle nettstadar kontinuerleg og tilpasse dei til trendar og tekniske løysingar. I det same utviklingsarbeidet kan vi velje å ta med universell utforming, seier Meyer.

 Marit Helene Meyer utendørs

Dialog med brukarane

Statped er i tett dialog med brukarar for å gjere tenestene og verksemda betre. Brukarane har difor blitt lytta til når den nye nettstaden blei laga. Til dømes har personar med nedsett syn vore med på å teste nytt statped.no. Men sjølv om Statped har høge ambisjonar om ein godt universelt uforma nettstad, er det krevjande å komme heilt i mål.

‒ Ein nettstad blir aldri ferdig, seier Svein Erik Moløkken, som er redaktør for statped.no.

  Smilende Svein Erik Moløkken

‒ For tida arbeider vi vidare med innhaldet og er takksame for tips frå brukarane. Vi legg også opp til ein portal for foreldre. Vi må også få på plass tekstar om universell utforming i opplæringa og om forsking og utvikling. Det som er mest utfordrande, er å halde orden på heilskapen, legg han til.

Verkemiddel for å inkludere

Når ein nettstad er universelt utforma, trengst i liten grad særskilde løysingar for ulike grupper. Dermed er universell utforming inkluderande.‒ Å utvikle ein nettstad er ei kontinuerleg oppgåve. Å betre tilgangen er også noko vi må jobbe med heile tida. Vi er ikkje i mål og må heile tida sjå på gode løysingar, men vi trur vi har tatt nokre viktige skritt for å gjere statped.no tilgjengeleg, avsluttar Meyer.

Ta gjerne kontakt med redaksjonen for statped.no om du oppdagar noko som gjer det vanskeleg å bruke nettstaden. Bruk e-postadressa redaksjon@statped.no.

Tekst: Ragnhild Thomsen Thornam

Til refleksjon

Kroppen har sitt eget språk

Kroppen har sitt eget språk

Illustrasjon av en spaltet mann/far som klapper et barn blidt på hodet med den ene hånda. Den andre hånda peker strengt til et annet barnTeatron betyr skueplass, og dette forteller at det vi SER er like viktig som det vi HØRER. Alle de nonverbale signalene er virkningsfulle uttrykk i teaterspråket. Det er ingen grunn til at dette skal være annerledes utenfor scenen enn på scenen.

En sjelden gang møter jeg mennesker i selskapslivet som reagerer rent fysisk på å møte en lærer. De trekker seg en halvmeter tilbake, hviler tyngden på det bakre beinet og setter opp en skeptisk mine. Andre betror meg at de ikke likte seg så godt på skolen, det hadde noe med læreren å gjøre. Så kommer det lett humrende: «Men jeg tror ikke læreren likte meg noe særlig.» Forskeren i meg våkner. «SA han det, da?» «Å nei, ikke sånn direkte, men det merker man jo fort.»

Inkluderende eller ekskluderende holdning merkes tydelig uten at noe uttrykkes verbalt. Dette vet vi jo alle, vi ser det gjennom hundrevis av dagligdagse situasjoner. Et smil her, et skuldertrekk der, et blikk som går forbi deg eller gjennom deg, fordi samtalepartneren din er langt borte mentalt sett – selv om hun står rett foran deg. Det nonverbale språket taler, og det gjør det ikke minst i klasserommet.

At lærerens evne til god verbal kommunikasjon er viktig for elevens kognitive utbytte av undervisningen, er vel de fleste innforstått med. At evnen til god nonverbal kommunikasjon også er med på å styrke relasjonen mellom lærer og elev, har det vært nødvendig å argumentere sterkere for.

Når det vi sier, ikke samstemmer med det kroppsspråket vårt forteller, får vi «doublebind», en dobbeltkommunikasjon som kan forvirre den vi snakker med. Et eksempel mange har opplevd, er når en person sier: «Jeg er ikke sint», mens panna er full av sinnarynker og øynene gnistrer. Da viser det seg at det er det visuelle, nonverbale uttrykket som har troverdighet, ikke det verbale. Det visuelle uttrykket brenner seg fast, og vi sitter igjen med konkusjonen: Han var veldig sinna.

I teatret er det slik at det vi kan VISE, ikke behøver å sies. En regissør jeg har arbeidet mye med, sier ofte til skuespillerne: «Ikke fortell meg det! Vis meg det!» Vil ikke dette kunne gjelde i en arena som skolen også, som jo er en typisk arena for kommunikasjon?

Jeg bestemte meg for å finne ut mer om kroppsspråket i klasserommet. Ved hjelp av observasjoner og intervjuer i til sammen 100 klasserom, forsket jeg i en toårsperiode på lærerens nonverbale kommunikasjon. Forskningsresultatene viste at halvparten av lærerne ikke var seg bevisst hvilke holdninger de viste ved gester og mimikk. Kun fem prosent svarte at dette hadde vært tema i lærerutdanningen. Det er nærliggende å tro at økt bevissthet rundt dette kunne ha ført til noe positivt for relasjonsbygging. Kanskje kunne vi unngått at seks prosent av lærerne himler med øynene og smiler av elevers gale svar og at 21 prosent gjør det samme når elever sitter urolig og er uoppmerksomme. Nesten halvparten av de 100 lærerne i undersøkelsen min overså en eller flere elever og ga dem aldri et blikk gjennom skoletimen. Sju av ti ganger rakk aldri læreren å komme tilbake til elever som fikk: «Jeg kommer til deg etterpå», etter å ha holdt hånda oppe for å be om veiledning.

Ingen må tro at jeg bebreider lærerne. Lærerne utgjør etter min mening en engasjert og viktig yrkesgruppe. Det er andre faktorer som spiller inn. Økt fokus på hvordan vi til dels styrer vårt eget kroppsspråk og hvilken virkning den har i mellommenneskelig relasjonsbygging, er ett av dem.

Tekst: Liv Anne Fossbråten

Liv Anne Fossbråten er er førstelektor ved Høgskolen i Østfold, avdeling lærerutdanning. Hun har mange års erfaring som lærer i norsk grunnskole og videregående skole. Fossbråten har hovedfag i teatervitenskap og har utviklet en lekbasert, dramapedagogisk retning for barneteaterskole i Halden.

Side 1 av 1