StatpedMagasinet 2–2016

Kroppen har sitt eget språk

Illustrasjon av en spaltet mann/far som klapper et barn blidt på hodet med den ene hånda. Den andre hånda peker strengt til et annet barnTeatron betyr skueplass, og dette forteller at det vi SER er like viktig som det vi HØRER. Alle de nonverbale signalene er virkningsfulle uttrykk i teaterspråket. Det er ingen grunn til at dette skal være annerledes utenfor scenen enn på scenen.

En sjelden gang møter jeg mennesker i selskapslivet som reagerer rent fysisk på å møte en lærer. De trekker seg en halvmeter tilbake, hviler tyngden på det bakre beinet og setter opp en skeptisk mine. Andre betror meg at de ikke likte seg så godt på skolen, det hadde noe med læreren å gjøre. Så kommer det lett humrende: «Men jeg tror ikke læreren likte meg noe særlig.» Forskeren i meg våkner. «SA han det, da?» «Å nei, ikke sånn direkte, men det merker man jo fort.»

Inkluderende eller ekskluderende holdning merkes tydelig uten at noe uttrykkes verbalt. Dette vet vi jo alle, vi ser det gjennom hundrevis av dagligdagse situasjoner. Et smil her, et skuldertrekk der, et blikk som går forbi deg eller gjennom deg, fordi samtalepartneren din er langt borte mentalt sett – selv om hun står rett foran deg. Det nonverbale språket taler, og det gjør det ikke minst i klasserommet.

At lærerens evne til god verbal kommunikasjon er viktig for elevens kognitive utbytte av undervisningen, er vel de fleste innforstått med. At evnen til god nonverbal kommunikasjon også er med på å styrke relasjonen mellom lærer og elev, har det vært nødvendig å argumentere sterkere for.

Når det vi sier, ikke samstemmer med det kroppsspråket vårt forteller, får vi «doublebind», en dobbeltkommunikasjon som kan forvirre den vi snakker med. Et eksempel mange har opplevd, er når en person sier: «Jeg er ikke sint», mens panna er full av sinnarynker og øynene gnistrer. Da viser det seg at det er det visuelle, nonverbale uttrykket som har troverdighet, ikke det verbale. Det visuelle uttrykket brenner seg fast, og vi sitter igjen med konkusjonen: Han var veldig sinna.

I teatret er det slik at det vi kan VISE, ikke behøver å sies. En regissør jeg har arbeidet mye med, sier ofte til skuespillerne: «Ikke fortell meg det! Vis meg det!» Vil ikke dette kunne gjelde i en arena som skolen også, som jo er en typisk arena for kommunikasjon?

Jeg bestemte meg for å finne ut mer om kroppsspråket i klasserommet. Ved hjelp av observasjoner og intervjuer i til sammen 100 klasserom, forsket jeg i en toårsperiode på lærerens nonverbale kommunikasjon. Forskningsresultatene viste at halvparten av lærerne ikke var seg bevisst hvilke holdninger de viste ved gester og mimikk. Kun fem prosent svarte at dette hadde vært tema i lærerutdanningen. Det er nærliggende å tro at økt bevissthet rundt dette kunne ha ført til noe positivt for relasjonsbygging. Kanskje kunne vi unngått at seks prosent av lærerne himler med øynene og smiler av elevers gale svar og at 21 prosent gjør det samme når elever sitter urolig og er uoppmerksomme. Nesten halvparten av de 100 lærerne i undersøkelsen min overså en eller flere elever og ga dem aldri et blikk gjennom skoletimen. Sju av ti ganger rakk aldri læreren å komme tilbake til elever som fikk: «Jeg kommer til deg etterpå», etter å ha holdt hånda oppe for å be om veiledning.

Ingen må tro at jeg bebreider lærerne. Lærerne utgjør etter min mening en engasjert og viktig yrkesgruppe. Det er andre faktorer som spiller inn. Økt fokus på hvordan vi til dels styrer vårt eget kroppsspråk og hvilken virkning den har i mellommenneskelig relasjonsbygging, er ett av dem.

Tekst: Liv Anne Fossbråten

Liv Anne Fossbråten er er førstelektor ved Høgskolen i Østfold, avdeling lærerutdanning. Hun har mange års erfaring som lærer i norsk grunnskole og videregående skole. Fossbråten har hovedfag i teatervitenskap og har utviklet en lekbasert, dramapedagogisk retning for barneteaterskole i Halden.

Side 25 av 25