StatpedMagasinet 3–2016

To jenter leker med dukker - den ene ser på den andre

Innhold

Leder

Språk i tusen former

Språk i tusen former

Målet er at alle elever skal bli den beste utgaven av seg selv, skriver Marianne Aasen i skråblikkspalten. Det er nettopp et mål vi arbeider for å nå i Statped, hver dag – i samarbeid med PP-tjenesten i Kommune-Norge. Skal barn bli den beste utgaven av seg selv, er mestring av språket avgjørende. For å styrke språkutviklingen til barn med minoritetsspråklig bakgrunn og barn med språkutfordringer har Kapellveien barnehage i Oppegård kommune gjennomført prosjektet «Språkløft». Ett år med intenst fokus på språk har resultert i barn som har gjort store språklige og sosiale sprang. Alle de ansatte har gått kurs i tegn-til-tale, og nå bruker barna tegn-til- tale seg imellom. Et annet resultat er etablerte rutiner, økt kompetanse hos de ansatte i barnehagen og motivasjon og glede for å fortsette språkløftarbeidet – bevisst språklek i utallige former, stramt organisert av ledelsen i barnehagen.

Bak ligger et utmerket samarbeid mellom PP-tjenesten og barnehagen med støtte fra medarbeidere i Statped. Et godt norsk språk før skolestart er et godt grunnlag for barnas fremtidige skolehverdag. Les om det på side 14.

Det er et mange år til barna i Kapellveien barnehage når ungdomsalderen. Da er sannsynligvis de teknologiske løsningene helt annerledes enn dagens bruk av VR-briller i undervisningen. Les om det på side 18. Det er mange veier til å bli den beste utgaven av seg selv.

Språk er tema for Statpedkonferansen i mars 2017. Språk i tusen former – et spesialpedagogisk blikk på språk og kommunikasjon som virkemiddel for vellykket inkludering. Påmeldingen åpner 1. desember. Før vi ses i mars, er det jul – god jul til alle lesere!

Tone Mørk, direktør

Skråblikk

Den beste utgaven av seg selv

Den beste utgaven av seg selv

Jente som smiler

Målet med skolen er ikke å få bedre resultater enn naboskolen. Målet er at alle elever skal bli den beste utgaven av seg selv.

I september vedtok Stortinget en ny retning for norsk skolepolitikk. Stortingsmeldingen «Fag – Fordypning – Forståelse» bygger på Ludvigsen-utvalgets innstilling om framtidas skole. Fagene skal gi eleven mer dybdelæring og bedre forståelse. Kompetansemålene skal reduseres og fagene slankes. Samtidig er tidlig innsats og grunnleggende ferdigheter like viktig som før. Målet med skolen er ikke å få bedre resultater enn naboskolen. Målet er at alle elever skal bli den beste utgaven av seg selv. Vi må ta utgangspunkt i hver og en av oss: med den kroppen vi har, med den kulturelle bakgrunnen og den kjønnsidentiteten vi har, om vi modnes sent eller tidlig, ser godt og hører dårlig eller motsatt, har det vanskelig hjemme eller sliter med et negativt kroppsbilde. Ingen er flinke i alt, alle mestrer noe.

Da må vi ha flere lærere og flere spesialpedagoger inn i skolen. Alle elever som trenger det, må få god hjelp og voksenstøtte. Laget rundt eleven må styrkes. Bedre skolehelsetjeneste, flere miljøarbeidere og fagkompetanse – ikke ufaglærte assistenter til dem med ekstra behov. Ekstra ressurser må inn i klasserommene for å møte alle barn og unge som alle har hver sin ryggsekk med personlige utfordringer og spørsmål. Det handler ikke om å kategorisere eller diagnostisere. Det handler om at alle må få muligheten til å bli den beste utgaven av seg selv.

Det sjeldne gjennomsnittsmennesket

Tenk om det vanlige var å ha ett øye og tre bein? Hvem ville fått spesiell oppfølging i samfunnet da? Trolig dem med to øyne og to bein. Dem som det er flest av i den verden vi kjenner til. Vi er alle forskjellige, og de aller fleste avviker fra gjennomsnittet: Noen er født med et svekket syn eller en kropp som ikke er som de fleste andre kropper. Andre kan oppleve hendelser som skader kropp eller sinn. Det kan påvirke hvordan vi fungerer og kanskje føre til psykiske lidelser som varer i en kort periode eller blir kronisk og varer over tid. Andre igjen har skader på kroppen som kan gjøre at de trenger tekniske hjelpemidler for fungere best mulig. Altfor ofte gjøres det ut fra normen «gjennomsnittsmennesket». Er dette riktig tilnærming for et samfunn? Og kan det gi andre uønskede konsekvenser?

Like muligheter

Som sosialdemokrat er jeg sterk tilhenger av at alle skal ha like muligheter til å leve gode liv. Samfunnet skal legge til rette så langt det er mulig, for eksempel om sykdom, sosial bakgrunn eller inntekt setter den enkelte utenfor utdanning, arbeidsliv og samfunnsdeltagelse. Politikken har laget støtteordninger for å hjelpe dem som på ulike måter havner utenfor. Det kan være hjelpemidler eller billigere transport, psykologtimer eller tilrettelagte arbeidsplasser. Tilpasset undervisning på skolen er et slikt viktig tiltak. Men denne typen individuelle vedtak betinger også et byråkrati, fordi systemet krever diagnostisering og utredning før tiltak kan settes i verk. Dette blir særlig krevende i saker hvor det er gråsoner, nye diagnoser og sammensatte problemer. Og hvor stadig flere i vår individualiserte verden synes å være annerledes enn gjennomsnittet. Eller hvor utfordringene kanskje er forbigående, men hvor det er behov for særskilte tiltak i en kortere periode. Et byråkrati har en grense når det gjelder fleksibilitet. Og kostnaden kan bli uforholdsmessig høy hvis all ventetid skal bort.

Mye ugjort i skolen

En av fire som starter på skolen vil slutte før de har bestått en videregående opplæring. Det er 15 000 i hvert eneste kull. Jeg mener at hovedansvaret for dette ligger hos skolen, ikke hos ungdommene selv. Sosiale problemer og psykisk helse er en av årsakene. Manglende grunnleggende ferdigheter i lesning, skriving og regning er en annen sentral årsak. De fleste av de ungdommene som ikke fullfører, har ikke fått med seg undervisningen de siste årene og har i praksis falt fra lenge før de faktisk slutter på skolen. Mange leser svært dårlig og kan ikke grunnleggende matematikk. Mange har heller aldri vært i kontakt med PP-tjenesten – eller fikk hjelp for sent. Skolen lykkes i for liten grad med å hjelpe elever som sliter med viktige skolefag.

Tekst: Marianne Aasen

Marianne Aasen representerer Akershus Arbeiderparti på Stortinget og er medlem av Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen.

Kommentar

Er de egentlig elever?

Er de egentlig elever?

Gutt med hodetelefoner

Kunnskapsskole og inkludering er ikke motsetninger, tvert imot, sa kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen fra Stortingets talerstol for noen måneder siden. Snakket han mot bedre vitende?

Eller var ikke kunnskapsministeren klar over at store grupper av barn og elever i Norge systematisk forskjellsbehandles og segregeres? Elever med utviklingshemning er trolig den svakeste og mest sårbare gruppen i hele skolen, og det er langt igjen til likeverdige betingelser for læring og utvikling for dem, oppsummerer Bachmann, Haug og Nordahl nå i 2016. Andelen barn og elever med utviklingshemning er de som oftest undervises utenfor gruppen/klassen; de har den største andelen av assistenter uten utdanning og de har ikke læreplaner de kan evalueres opp mot.

Opererer utdanningsmyndighetene med et internt hierarki for barn og elever med særskilte behov, med elever med lærevansker/utviklingshemning aller nederst? Norsk skolehistorie har dessverre mange eksempler på slik diskriminering. På slutten av 1930-tallet kom et lovforslag om at opplæring av utviklingshemmete skulle skilles ut fra den felles lovgivningen for det spesialpedagogiske feltet. Forslaget ble ikke vedtatt, men motstanden mot å bli assosiert med utviklingshemmete varte ved. På 1950-tallet førte berøringsangsten til at lærerne for utviklingshemmete ble stengt ute fra de nordiske spesialpedagogiske møtene; et faglig forum de hadde deltatt i siden 1872.

Verden har gått fremover siden den gang. I 1975 fikk alle barn og unge rett til opplæring, og skolen stod i mange år i integreringens og senere inkluderingens tegn. Men det er slående at etter Kunnskapsløftet i 2005, behandles det spesialpedagogiske feltet stadig oftere i egne dokumenter som et vedheng eller en utpost til den “egentlige” barnehagen og skolen. Det ferskeste eksemplet er Meld. St. 28 (2015–2016), Fag – Fordypning – Forståelse — En fornyelse av Kunnskapsløftet. «Utdanning er nøkkelen til utviklingen av et inkluderende kunnskapssamfunn», lyder mantraet der. Likevel er ikke områder som spesialpedagogikk, spesialundervisning, særskilte behov eller nedsatt funksjonsevne nevnt.

Desto mer oppmuntrende og tankevekkende er det derfor å lese NOU (2016: 17) På lik linje? Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemning. Oppmuntrende fordi utvalget, ledet av Osmund Kaldheim, legger frem åtte tiltak som hver for seg er viktige, også skolepolitisk. Utvalget reiser et krav som burde være en selvfølge: Opplæringsloven må endres slik at undervisning av elever med utviklingshemning skal utføres av personer med pedagogisk kompetanse. Tankevekkende fordi virkeligheten i barnehagen og skolen fortsatt viser systematisk strukturell diskriminering av barn og unge med utviklingshemning. Mangel på kompetanse, bevissthet og forventninger til læring når det gjelder barn og elever med utviklingshemning, ble sist dokumentert i Meld. St. 18 (2010–2011) Læring og fellesskap. Kunnskapsdepartementet fulgte opp med prosjektet «Vi sprenger grenser», et tiltak som mildt sagt ikke har levd opp til navnet. Kaldheimutvalget slår igjen fast at elever med utviklingshemning er lite inkludert i skolen og at segregeringen øker utover i utdanningsløpet. Utvalget tar konsekvensene av dette og av Kunnskapsdepartementets egne ord om utdanning som nøkkel til «et inkluderende kunnskapssamfunn». Tidligere utredninger om utviklingshemning har gjennomgående hatt et viktig, men nokså ensidig sosialpolitisk perspektiv. Med kravet om pedagogisk utdanning tar Kaldheimutvalget utviklingshemning inn i 2000-tallets kunnskapssamfunn og krever en plass der, også for dem med utviklingshemning.

Det er synd, men dessverre symptomatisk, at det er statsråden for områdene barn, likestilling og diskriminering, ikke statsråden for utdanning, som har bestilt og mottatt et så viktig skolepolitisk dokument. Spørsmålet melder seg: Er elever med utviklingshemning i realiteten elever på lik linje med andre – etter Kunnskapsdepartementets oppfatning?

Tekst: Eva Simonsen

Eva Simonsen er Dr.Scient. og professor emerita. Hun har vært ansatt ved Universitetet i Oslo og i Statped. Hennes forskningsfelt er spesialpedagogikk med vekt på spesialpedagogisk historie og handikaphistorie, etikk, profesjon og velferdsstat.

Språkløft

Et godt norsk språk før skolestart

Gode barnehager fremmer gode utdanningsløp

Et godt norsk språk før skolestart

To jenter leker

– Målet vårt er at alle barna hos oss skal ha et godt norsk språk før skolestart. Det handler om å gi barna et så godt grunnlag som mulig, både her og nå, men også for deres fremtidige skolehverdag, sier Berit Kragebøl, virksomhetsleder i Kapellveien barnehage og Marit Egeberg, spesialpedagog fra PPT i Oppegård kommune.

Å forstå norsk og kunne uttrykke seg muntlig på norsk er viktig for å fungere godt med andre barn og voksne. En god språkutvikling er avgjørende for god læring, både kognitivt og sosialt. Kapellveien barnehage satser derfor på språkgrupper for at minoritetsspråklige barn og barn med språkutfordringer skal få de beste muligheter til å lære seg godt norsk. – Vi jobber med å løfte språket hver dag, både i språkgrupper og i hverdagslige aktiviteter. Det er de daglige små dryppene som gir resultater, sier Berit Kragebøl og Marit Egeberg.

Kapellveien barnehage

Kapellveien barnehage ligger som en liten oase i en småhusbebyggelse et kvarters kjøring fra Oslo sentrum. Barnehagen har eksistert i 16 år og har et stabilt personale. Da prosjektet Språkløft startet, var det 68 barn i barnehagen, hvorav 22 barn hadde utfordringer med språk.

– Det er en berikelse for både barn og voksne i barnehagen å ha så mange minoritetsspråklige barn. Dette bidrar til et rikt språkmiljø og et mer bevisst språkmiljø hos både barn og oss som jobber her. Barna blir mer bevisst på at det finnes ulike språk som for eksempel hva «hei» heter på forskjellige språk, sier Berit Kragebøl, virksomhetsleder i Kapellveien barnehage.

Voksenrollen avgjørende

Ett år med intensivt fokus på språkutvikling gjennom prosjektet Språkløft er tilbakelagt. Arbeidsmodellen som de to utviklet gjennom forrige barnehageår, er blitt rutine nå. Det innebærer at de barna som har behov for språktrening, samles i 15–30 minutter fire dager i uken for å leke med språk sammen med en voksen. For det er lek det handler om, organisert lek, men det er lek, understreker de to.
– I prosjektet støttet vi oss på hva språklitteraturen og forskningen viser om arbeidet med språkutvikling hos barn. Det er en barnehage med god kompetanse, en ambisiøs ledelse og planlagte aktiviteter i mindre grupper, sier Egeberg. Det har vært kompetanseheving på personalmøter og plandager, bruk av språkverktøy, filming og veiledning på video. Voksenrollen er helt avgjørende i språkarbeidet.
– De voksne er de viktigste språkmodellene. Det ideelle er den sensitive voksne som får til kvalitet i samspillet med barna. Den som leker med barna og ikke er den voksne som bare passer på og har fasiten på alle svar. En som møter barna der de er, stiller åpne og undrende spørsmål. En som kan være nær, interessert og engasjert i
barnas verden. For at barn skal utvikle seg språklig, må de oppleve trygghet og bli sett og hørt av de voksne, utdyper Egeberg.

Gode resultater

Språkløftprosjektet rettet seg mot barn med minoritetsspråklig bakgrunn, barn med spesielle språkutfordringer og barn med behov for tegn-til-tale.

– Prosjektet ga oss mye kunnskap og erfaring. Metoden med filmopptak og veiledning på video i etterkant var veldig nyttig. Vi så hvordan barn som nesten aldri snakket og som vi i utgangspunktet var bekymret for, blomstret og begynte å fortelle og bruke språket aktivt i kontakt og lek med andre barn, forteller Kragebøl.

– Mange barn med minoritetsspråklig bakgrunn hadde et begrenset ordforråd ved oppstart og endte med å bruke hele setninger med mye større ordforråd. Alle barna som har deltatt i språkgruppene i prosjektet, har hatt en positiv språkutvikling, sier hun.

Flere av barna hadde før prosjektet startet egen oppfølging fra PP-tjenesten. Disse barna hadde egne utviklingsplaner og materiell i sine timer. Ansatte med ansvar for disse timene ble observert, filmet og veiledet individuelt.

Kragebøl presiserer betydningen av samarbeidet med PP-tjenesten og rådgiverne i Statped.

– Marit og jeg har samarbeidet tett hele tiden. Statped har bidratt med ideer og valg av språkverktøy, hvordan vi kan bruke verktøyene på best mulig måte og kommet med råd og innspill i veiledningen. Statped har vurdert arbeidet vårt utenfra. Det har vært inspirerende og motivert oss til å gå videre, sier hun.

Suksessfaktorer

  • Små språkgrupper
  • Involver alle ansatte
  • Sørg for faglig påfyll
  • Skaff spennende språkverktøy

Stram regi

– Her ser du planen for Språkløft nå i høstsemesteret, sier Kragebøl, og viser frem en detaljert plan, ukedag og tid på dagen, navn på barn som skal være sammen og hvem som skal lede gruppa. Hun har plan A – og en plan B dersom det er sykdom eller andre uforutsette hendelser. – Jeg må ha en forpliktende plan for å gjennomføre språkgruppene. Som leder har jeg klare forventninger, og jeg følger tett opp arbeidet i gruppene. Alle må rapportere og gi status til meg på ledermøtene, sier virksomhetslederen.

– Stram regi må til for å oppnå resultater, understreker Egeberg. – Det er lett å tenke at arbeidsmodellen vår er krevende, men det er snakk om organisering og fordeling av de pedagogiske ressursene: Sørge for faglig påfyll, skape interesse, lyst og motivasjon. Å bry seg og etterspørre resultater, sier hun. – Akkurat sånn som Berit gjør!

– Dette arbeidet er utrolig givende, det er morsomt og spennende, særlig fordi resultatene er så lett å få øye på, sier Kragebøl.

Å se seg selv er god læring

Filming og veiledning har rettet seg inn både mot pedagoger, fagarbeidere og assistenter.

– Ikke alle er vant med å bli filmet. Noen syntes det var skummelt, både å se seg selv på film og at alle de andre skulle se dem. De kom fort over det! I veiledningen legger vi vekt på det positive samspillet mellom voksen og barn, og den voksnes anerkjennende væremåte med bekreftelse av barnet. Anerkjennende kommunikasjon innebærer å bekrefte den andres følelser og opplevelser. Å se seg selv, er god læring, sier Kragebøl, og legger til at alle ansatte ønsker å delta i arbeidet med språkgrupper. Ambisjonen er å bli språkbarnehage.

I evalueringen av prosjektet la personalet vekt på at språkgruppene og veiledningen har bevisstgjort deres rolle i møte med barna. De er også blitt mer oppmerksomme på hvert barns språkutvikling og sin egen rolle som god språkmodell.

Spennende og motiverende verktøy

Sist høst etablerte barnehagen en ressursgruppe med to pedagoger/fagarbeidere fra hver av de fire avdelingene. To av pedagogene var språkkoordinatorer med ansvar for språkmateriell. De fungerer som veiledere og inspiratorer for de andre i blant annet bruk av språkverktøy og valg av nytt verktøy. – Språkverktøyene må være spennende og motiverende for både barn og voksne. De må åpne opp for nye muligheter, mener Egeberg, og nevner Snakkepakkeskapet, språkposer, Duplo familiesett og bøker, sangkort og flanellograffigurer som brukes mye i barnehagen. Barnehagen får øremerkede midler til innkjøp av språkmateriell fra Oppegård kommune.

Tekst: Gerd Vidje

SPRÅKLØFT – en arbeidsmodell for ekstra språktiltak i barnehagen

For å styrke språkutviklingen til barn med minoritetsfaglig bakgrunn og barn med språkutfordringer har Kapellveien barnehage i Oppegård kommune gjennomført prosjektet Språkløft. Berit Kragebøl, virksomhetsleder i barnehagen, og Marit Egeberg, spesialpedagog fra PPT i kommunen, har vært prosjektledere og utviklet arbeidsmodellen Språkløft. Statped har vært drøftingspartner og hatt regelmessige møter med prosjektlederne underveis.

Kapellveien barnehage har 65 barn, ni pedagoger og ni assistenter, de fleste med fagbrev som barne- og ungdomsarbeidere.

Ta kontakt med Berit Kragebøl, e-post berit.kragebol@oppegard.kommune.no, om du vil ha tilsendt prosjektrapporten.

Gode barnehager fremmer gode utdanningsløp

Det er et langt tidsspenn mellom et barns liv i barnehagen og til ungdomstilværelsen i videregående skole. Like fullt er det en sammenheng mellom disse to arenaene. Kvaliteter ved den første har betydning for hvor godt du lykkes i den andre.

God oppfølging i barnehagen styrker mulighetene for et godt skoleløp og reduserer sannsynligheten for frafall i videregående skole. Denne sammenhengen er forholdsvis nylig drøftet og dokumentert i et stort EU-initiert forskningsprosjekt (EU, 2014).

En av de kvalitetene som kjennetegner en god barnehage, er godt språkarbeid. For det enkelte barn er språket en nøkkel til læring og sosial utfoldelse. Betydningen av å lære språklige og kommunikative ferdigheter kan knapt overvurderes. Språket gjør det mulig å mestre og å delta, og det gjør det lett å lære nye ting.

I den nye rammeplanen for barnehager, som nå er ute til høring, betones betydningen av språkarbeid enda sterkere enn tidligere. Det framheves at alle barn må involveres i språkstimulerende aktiviteter, at barn med særskilte språkutfordringer må fanges opp og at de yngste barna også må få god språklig oppfølging (Kunnskapsdepartementet, 2016).

Konkrete kvalitetstiltak i barnehager

I de seinere årene har betydningen av «tidlig innsats» blitt sterkere betonet i pedagogikken, og vi ser at mange kommuner og barnehager gjennomfører lokale utviklingsprosjekter for å få bedre grep om språkarbeidet med førskolebarn. Noen prosjekter har som mål å styrke personalets kunnskap om strategier som er allment gunstige for å styrke barns språklige utvikling, mens andre også inkluderer strategier rettet mot barn med spesielle språklige utfordringer. Der målet har vært skolering i allmenne strategier, har mange hatt nytte av å bruke de åtte strategiene for godt samspill som beskrives i det norskutviklede ICDP-programmet (Hundeide, 2005). ICDP står for International Child Development Program. Hvis førskolelærere og assistenter følger disse utviklingsstøttende strategiene og andre strategier i programmet, vil dette ha en gunstig effekt på barns språklige, kognitive og emosjonelle utvikling.

I Språkløft-prosjektet i Kapellveien barnehage, som er omtalt på side 8, fikk ansatte opplæring i ICDP-strategiene. Hensikten var å høyne interaksjonskvaliteten i hverdagslig samhandling med barna. I tillegg inneholdt Språkløft-prosjektet komponenter som rettet seg direkte mot språkutviklingen hos utvalgte barn.

Åtte temaer for godt samspill

  1. Vis positive følelser – vis at du er glad i barnet.
  2. Juster deg til barnet og følg dets initiativ.
  3. Snakk med barnet om ting det er opptatt av og prøv å få i gang en følelsesmessig samtale.
  4. Gi ros og anerkjennelse for det barnet klarer å gjøre.
  5. Hjelp barnet til å smale oppmerksomheten sin, slik at dere har en felles opplevelse av det som er rundt dere.
  6. Gi mening til det barnet opplever ved å sette ord på det, med følelser og entusiasme.
  7. Utdyp og gi forklaringer til det du opplever sammen med barnet.
  8. Hjelp barnet til å kontrollere seg selv ved å planlegge sammen og ved å sette grenser på en positiv måte.

Kilde: ICDP

Et eksempel på god kompetanseutvikling

«Språkløft-prosjektet» i Kapellveien barnehage er et eksempel på et personalrettet prosjekt som har språkutvikling hos barn med særskilte behov for øye. Kapellveien barnehage og PP-tjenesten så at det var mange barn i barnehagen som trengte «noe ekstra»: Barn med minoritetsspråklig bakgrunn, barn med spesielle språklige utfordringer og barn med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon. Målet var å finne en godt fundert arbeidsmetodikk som barnehagen kan bruke i møte med barn som språklig trenger «noe ekstra» i årene som kommer.

Særlig to innovative og metodisk interessante grep ved Kapellveiens tilnærming er verdt å merke seg. Det ene er opprettelsen av lekebaserte språkgrupper og det andre er bruk av videobasert veiledning.

Språkgruppene besto av to til fire barn som regelmessig ble samlet for å delta i aktiviteter som innholdsmessig inviterte til språklig utfoldelse. Ut fra barnas interesser og språklige ståsted fikk de leke, høre eventyr og dramatisere historier. Ved å begrense antall barn, skape et forståelig og interessant innhold, legge til rette for barn-barn-interaksjon og være sensitive voksenpersoner, lyktes de i å stimulere til mer språklig utfoldelse. De hjalp barna til å knytte konkrete erfaringer til språk og egen språkbruk, noe de fikk nytte av også i andre situasjoner i hverdagen.

Videoveiledningen tok utgangspunkt i det som skjedde i språkgruppene. Det handlet om å styrke personalets kompetanse som kommunikasjonspartnere og som fasilitører for barnas kommunikasjon seg imellom. Gjennom teambasert veiledning fra PP-tjenesten øvde de ansatte gradvis opp sine egne ferdigheter. Når videoveiledning ble valgt som metode, var det fordi det finnes mye dokumentert kunnskap om hvor kraftfullt dette verktøyet kan være for å styrke nærpersoners evne til å gå ta del i utviklingsstøttende samspill (Sollied, Kirkebæk og Christiansen, 2016).

Kapellveien barnehage opplevde å lykkes godt med sitt prosjekt og fant frem til en arbeidsform som godt lar seg integrere i ordinær virksomhet. En viktig suksessfaktor var en tydelig ledelse som definerte klare mål, involverte alle ansatte og samarbeidet tett med PP-tjenesten.

Tidlig språklig innsats og veien mot voksenlivet

Årene i barnehagen faller sammen med avgjørende faser i barns språklige utvikling. Det gir barnehagen et spesielt ansvar og en spesiell mulighet for å bidra til språklig kompetanse og til å forhindre skjevutvikling. Oppfølgingen barn får i tidlig barndom, både hjemme og i barnehage, har stor betydning for hvordan de vil håndtere utfordringene de senere vil møte på skolen. For barnehagens ansatte er det ikke hvordan barnet klarer seg i fremtiden som er hovedfokus, men at barnet her-og-nå kan ta del i en verden som byr på trygghet, glede, tilhørighet og læringsmuligheter. Barn som møtes med pedagogisk skikkelighet i barnehagen, vil ha et godt utgangspunkt for læring og trivsel når de blir skolelever.

Referanser

  • European Union. Study on the effective use of early childhood education and care in preventing early school leaving. Final Report. 2014
  • Hundeide, K., ICDP-programmet – et relasjonsorientert og empatibasert program rettet imot barns omsorgsgivere. Skolepsykologi nr. 7, 2005
  • Kunnskapsdepartementet. Løfter barnehagens arbeid med mangfold og de yngste. Pressemelding, 20.10.2016
  • Sollied, S., Kirkebæk, B. og Christensen, M. Videoanalyse i team. Dansk psykologisk forlag, 2016

Tekst: Knut Slåtta og Svein Lillestølen

Portrett av Knut Slåtta

Knut Slåtta er psykologspesialist i avdeling for sammensatte lærevansker i Statped. Han arbeider hovedsakelig innenfor fagfeltene alternativ og supplerende kommunikasjon og multifunksjonshemning.

Portrett av Svein Lillestølen

Svein Lillestølen er er seniorrådgiver i avdeling for sammensatte lærevaner i Statped. Han arbeider for tiden i hovedsak innen fagfeltet alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) og er særlig opptatt av tilrettelegging for språk- og begrepsutvikling for personer uten ekspressivt talespråk.

Virtuell virkelighet

Når klasserommet blir virtuelt

Spennende teknologi for læring og utforsking

Gode resultater med VR-trening for autister

Spesialpedagogiske muligheter ved bruk av VR

Apper for virtuell virkelighet

Når klasserommet blir virtuelt

Klasserommet på Groruddalen skole kan se ut som det er tatt ut av en Science Fiction-film, men det er høyst reelt og en helt vanlig skolehverdag. Virtuell virkelighet (Virtual Reality) og VR-briller er blitt en del av verktøyene for å variere og tilpasse undervisningen.

Det er dobbeltime i norsk i 9. klasse på Groruddalen skole. Klassen har utfordringer knyttet til konsentrasjon, motivasjon og lese- og skrivevansker. Temaet er fortellende tekst og skildring.

– I dag skal vi vandre litt ut i verden og bruke 3D-briller for å få noen opplevelser vi kan beskrive. Ta opp mobilene deres, koble dere på nettverket og monter telefonen på VR-brillene, beordrer lærer Adrian Talleraas. Det smiles og fikles noen minutter før alle er klare. Ingen tvil om at gjengen er motivert – dette er gøy.

Wow!

Ungdom med VR-briller

– Hvor vil dere dra? spør læreren. Forslagene på eksotiske steder er mange. Læreren ber dem gå inn på Google Street View og klikke på 3D-ikonet. Etter kort tid sirkler hodene rundt i klasserommet med VR-briller i papp påmontert. «Wow». «Kult». «Amazing». Nye smil og trillende latter. Det beskrives og skrives. Noen vandrer gatelangs på Manhattan, andre svømmer blant korallrev på Maldivene og noen går over Golden Gate Bridge.

Tekstene blir mange og lange. En av elevene er i den virtuelle verden og beskriver – den andre noterer. I den siste delen av timen skal tekstene bearbeides. To og to jobber ivrig med å gjenskape de virtuelle opplevelsene med ord. Språktrening, begrepstrening, sosial trening – alt er med når VR-briller tas i bruk i klassen.

– Det begynte som et eksperiment, men er blitt en viktig måte å variere undervisning på. Muligheten til å bevege seg litt ut av klasserommet i virtuell forstand, var det som tente meg, forteller lærer Talleraas. Skolen brukte 600 kroner på et klassesett med Cardboard (3D-briller) i papp, så inngangsbilletten til å prøve ut ny teknologi ble derfor lav.

Sterke og visuelle opplevelser

– De fleste lærere tror at det blir komplett kaos når du slipper elevene løs med mobiltelefoner. Det er feil. De er kjempeflinke til å bruke dem kontrollert. Klarer vi å oppnå 90 prosent konsentrasjon i klasserommet med VR og mobil, har vi allerede oppnådd mer enn det vi har til vanlig. Elevene får noen sterke opplevelser som er et ypperlig utgangspunkt for læring, sier den kreative læreren.

Men blir dette mer enn bare moro og artig? Talleraas er ikke tvil om at dette er nyttig på flere måter. – I dag så jeg at flere av dem som vanligvis ikke produserer mer enn noen linjer med tekst, skrev mye mer enn jeg noen gang har sett. Den visuelle støtten og den unike, tette og konkrete opplevelsen VR gir, tror jeg er noe av årsaken. Noen har stor nytte av det veldig konkrete og visuelle – du deltar og er til stede. Det blir en mye mer direkte input, sier Talleraas.

Mer tekst og rikere språk

Han ser helt konkret at det gir resultater i form av mer tekstproduksjon, et rikere språk og at en del elever utvider ordforråd og begreper. Han peker også på at det er god sosial trening å jobbe sammen om beskrivelser på denne måten.

– Min erfaring er at det også blir læringsutbytte av dette. Elevene husker detaljer fra de stedene de har besøkt enten det er geografiske steder eller vandring i verdensrommet. De får god språktrening og begrepstrening.

Motivasjonsfaktoren og det å skape variasjon er kanskje de viktigste argumentene for å bruke dette. Mange elever i klassen sliter med motivasjon og konsentrasjon. – Det er ingen tvil om at jeg får med meg flere elever i disse timene enn jeg gjør til vanlig, sier Talleraas.

I tillegg til Google Street View der du kan bevege deg på steder over hele verden, bruker Talleraas også Google Expeditions appen, som også er ekspedisjoner til en rekke kjente steder. Han har også brukt Titans of Space som er en app for å kunne se og oppleve verdensrommet (se egen omtale side 27). Han bruker også en del VR-apper for å illustrere fysikktemaer og har også brukt VR-apper som spill og fortellinger som utgangspunkt for språk- og skrivetrening.

Tekst: Sveinung Wiig Andersen

Spennende teknologi for læring og utforsking

Ingveig Aronsen holder to typer av VR-briller

Virtual Reality-teknologi (VR) åpner noen spennende spesialpedagogiske muligheter for den som ønsker å utforske, leke og lære sammen med elevene.

– Først og fremst gir VR en helt ny innfallsvinkel og opplevelse av ulike temaer. Det å «vandre» rundt i verdensrommet gir en annen tilnærming og opplevelse enn å se tekst og bilder av planeter. For elever som trenger konkretisering, kan VR gi en mye mer direkte erfaring. Det gir muligheter for å visualisere og gir deg opplevelse av å være til stede, plassert midt i det du ser, sier Ingveig Aronsen, rådgiver i Statpeds avdeling for teknologi og læringsressurser. Hun har jobbet med å samle informasjon og erfaringer på området.

Konkret og visuell støtte

– Det kan for eksempel være vanskelig for en elev å forstå hvordan ulike organer i kroppen fungerer. Dersom du kan «vandre» inne i kroppen og se deg rundt der hjertet ligger, hvor lungene er, hvordan blodet flyter, så blir det både mer konkret og visuelt. Kanskje gir dette også en dypere forståelse, sier Aronsen. VR vil også kunne være en god visuell støtte for elever som er sterke visuelt. Teoretiske temaer kan bli enklere å forstå når du ikke bare får bilder, men i tillegg bilder i tre dimensjoner som blir mer lik virkeligheten.

Engasjerer og motiverer

Bruk av VR er også en fin måte å variere undervisningen på og vil kunne appellere til elever som har ulik læringsstil. Erfaringsmessig vet vi at teknologi ofte motiverer og skaper engasjement. Bruk av VR i klasserommet er en annen måte å tilrettelegge for læring på og som drar en mer inn i opplevelsene.

VR inviterer også til begrepstrening for elever som har behov for dette. Det å kunne se inn i et rom, snu seg rundt, være der og se ting og oppleve, inviterer til samtale om begreper – det en ser og opplever.

Lek litt og vær nysgjerrig

Det ligger også noen muligheter i VR til å kunne trene på sosial atferd. VR kan være forutsigbart og gjentas ved at det som skjer i VR kan styres og kontrolleres på en annen måte enn i den virkelige verden. For elever som trenger sosial trening, kan dette være et spennende supplement.

– Men VR må, som alle andre læringsressurser, tilpasses den enkeltes behov. For noen vil det åpne nye muligheter, for andre vil annen støtte og variasjon være bedre egnet. Det nye er at denne teknologien nå er tilgjengelig for folk flest til en svært rimelig penge. En smarttelefon og en VR-brille i papp er alt du trenger. Dette er ikke spesielt utstyr, men kan likevel by på spesialpedagogiske muligheter. Test ut, vær nysgjerrig, lek litt og prøv ut, oppfordrer Aronsen.

Tekst: Sveinung Wiig Andersen

Gode resultater med VR-trening for autister

Amerikanske forskere mener å ha svært gode resultater av å bruke VR-teknologi i sosial trening for autister.

Forskerne ved Senter for BrainHealth har i samarbeid med Yale University’s Child Study i i Texas i flere år undersøkt hvordan man kan trene sosiale ferdigheter for autister. Ved å konstruere digitale virtuelle situasjoner på en virtuell plattform som inkluderer dynamisk ansikt-tracking-teknologi, har de oppnådd gode resultater.

Måler forbedringer

Forskerne har registrert at barnas evne til å gjenkjenne andres følelser, til å forstå hva andre kan tenke eller føle, er blitt bedre. De er også blitt bedre i stand til å forstå sin egen sosiale samhandling. Etter tre måneders trening viste resultatene blant annet at 71 prosent rapporterte bedring i å starte en samtale, 86 prosent rapporterte bedring i å forstå andre synspunkter og 86 prosent rapporterte bedring i å etablere relasjoner.

Hvorfor virtuell virkelighet?

Forskerne har erfart at VR-teknologien er en trygg, innbydende og effektiv måte å trene på å forbedre sosiale ferdigheter. Trening gjennom tradisjonelle rollespill har begrensninger ved at for eksempel terapeutens utseende og plassering hele tiden er lik. VR-teknologi åpner for skiftende identiteter og tilpasning av omgivelsene som bidrar til å skape nærmest ubegrensede scenarier. Senteret tester nå muligheten for å utvikle et forskningsbasert treningsprogram til unge voksne autister.

Spesialpedagogiske muligheter ved bruk av VR

Ungdom med nettbrett og VR-briller

  • Visuell støtte i 3D kan gi en bredere forståelse og opplevelse av tema og konsepter.
  • VR kan gi sterkere erfaringer og inntrykk av lærestoff. Det gir mulighet for å lære gjennom å være til stede og «erfare» – i en virtuell virkelighet. Det kan for noen gjøre det lettere å lære og huske, til forskjell fra å se på bilder i en bok og lese tekst.
  • Det finnes mange muligheter for begrepslæring og språkstimulering.
  • VR kan være en stor motivasjonsfaktor – teknologi fenger mange.
  • VR skaper variasjon i undervisningen, tilpasset ulike læringsstiler.
  • VR kan benyttes av alle (som kan se). Dette gir muligheter for inkludering og tilrettelegging for å skape felles opplevelser, uavhengig av andre funksjonshemninger eller lærevansker
  • Mennesker som har begrenset bevegelighet grunnet sykdom eller funksjonshemninger kan «reise» til steder som ellers er utilgjengelige for dem.
  • Gjennom VR kan en øve på kommunikasjon og sosiale ferdigheter
  • Språkstimulering: Bruk Expeditions som utgangspunkt for samtale og språkstimulering. Her er det mange muligheter til å snakke om plassering/preposisjoner, begrepslæring knyttet til ting en ser i ekspedisjonen og samtale om elevens opplevelse. I etterkant kan eleven gjenfortelle med egne ord, lage historier og presentasjoner om hvor de var, hva de så og hva de opplevde.
  • Forutsigbarhet og forberedelse: For noen er det ekstra viktig med forutsigbarhet og forberedelse til utflukter og opplevelser. Her kan bruk av VR i noen tilfeller være et godt verktøy for å besøke stedet i virtuell virkelighet før en kommer dit. Dette kan gjøres ved å søke opp stedet i Google Street View og se det i VR-modus ved bruk av en VR-brille/cardboardbrille. Dersom stedet ikke finnes i Google Street View, kan læreren lage egne VR-opplevelser for forberedelse ved bruk av appen Cardboard Camera.
  • Spill i virtuell virkelighet: VR blir også brukt mye i spillverdenen, og Minecraft har en egen VR-versjon. Det er gjort flere erfaringer med bruk av Minecraft i undervisningen generelt, og det er nærliggende å tenke at det å oppleve dette i VR kan øke læringsutbyttet for enkelte. Elevene kan bygge, manipulere og oppleve i en verden som er tredimensjonal, noe som kan gjøre det lettere å forstå og lære. Minecraft VR er tilgjengelig for Oculus Rift og Gear VR.

Tekst: Ingveig Aronsen og Sveinung Wiig Andersen

Apper for virtuell virkelighet

Teknologien omkring virtuell virkelighet har de siste årene bare blitt mer tilgjengelig gjennom enklere og billiger løsninger. Her er noen eksempler på apper som kan være nyttig og spennende å bruke i opplæringen.

Google har lansert Google Cardboard, som er en enkel VR-brille i papp hvor du kan legge inn en (nesten) hvilken som helst smarttelefon. Samsung har en litt mer avansert brille, Samsung Gear VR. Her kobler du Samsung-telefonen til en port i brillen, tar den på og får tilgang til apper i Oculus Store.

Det finnes også mer avanserte løsninger som Oculus Rift og HTC Vive. Disse er koblet til en datamaskin, sensorer og kontroller og gir flere muligheter enn en enkelt brille, men er samtidig mer kostbar og krever en annen kompetanse og tilnærming.

Nettverk for barn og unge med utviklingshemming

Å forstå en digital verden

Vær en veileder

Å forstå en digital verden

Portrett av mor Oddrun Botnen Eir og sønnen JoachimHva gjør du når ungdom med utviklingshemning skal på nett? Hvilke fallgruber og muligheter finnes i den digitale verden? Oddrun Botnen Eie har erfart på godt og vondt hva det vil si å ha en utviklingshemmet sønn i dagens digitale verden.

Nettet åpner en masse muligheter som Joachim (27) ikke hadde fra før. Mye er blitt enklere. Likevel har Oddrun Botnen Eie, fra Oslo, også erfart at det er lett gå seg vill i en digital verden.

– Joachim har ikke de samme filtrene som vi andre når han er på nettet. Han tror på det han leser og stoler på folk ute i cyberspace, forklarer moren. Skal barn og unge med utviklingshemning kunne utnytte mulighetene som den digitale arenaen åpner for, må de først lære hvordan de skal opptre. Det trenes mye på sosiale ferdigheter på skolene, men nettvett er sjelden på dagsorden. Det mener Botnen Eie at det bør gjøres noe med for alle elever, men særlig for elever som har utviklingshemning.

Hun erfarte at skolen i god tro lærte Joachim hvordan han skulle bruke nettbank og hvordan han etablerte Facebook-konto, men skolen lærte ham aldri hvordan han skulle opptre og hvilke feiltrinn han kunne gjøre.

Tikket inn fakturaer

Det var ved en gjennomgang av Joachims nettbank-konto at foreldrene oppdaget at noe var galt. På kontoen var det gjort en rekke trekk i løpet av en uke. Det var forskjellige firmaer som til sammen hadde fakturert for 6000 kroner. Det kunne blitt veldig mye mer om foreldrene ikke hadde vært våkne. De hadde snakket med Joachim om hvordan han skulle opptre på nettet, men han hadde ikke forstått det.

– Vi var ikke klar over at det er mulig å misbruke bankkort på nettet og trodde alt var sikkert, når han ikke brukte kredittkort. Så enkelt var det ikke. Det ble en omfattende runde for å stoppe fakturaene. Det var til slutt supporttjenesten hos Apple som ble redningen, forteller mor. Der fikk de gode råd om hvordan de skulle stoppe dette og også generelle råd om hvordan Joachim skulle opptre på nettet.

– Joachim var med i samtalen, og det var noe av det lureste vi har gjort. Når dette kom fra en «ekspert», gikk det inn på en annen måte enn om vi som foreldre skulle ta opp dette, sier Botnen Eie.

Bekymringsmeldinger

På samme måte lærte Joachim på voksenopplæringen hvordan du åpner en Facebook-konto. Intensjonen var god, men selv om han er voksen, mener foreldrene det ville ha vært lurt at de ble informert. Det ville også være fornuftig å følge med ham i prosessen og kanskje også lære ham om nettvett og hva du gjør og ikke gjør på nettet.

– Det begynte med at vi fikk bekymringsmeldinger fra venner og slekt. Vi var ikke på Facebook og ante lite om hva som skjedde. Joachim hadde ingen forutsetninger for å forstå hva en venn på Facebook er. Han spurte om og om igjen på sidene til folk han kjente, om hvorfor de ikke ville bli venn med ham, forklarer moren. Han hadde også lagt ut bilder som en vanligvis ikke legger ut på Facebook. Joachim skjønte ikke konsekvensene eller hvem som kunne se hva han la ut.

Også SMS-meldinger ble vanskelig å håndtere. På samme måte erfarte foreldrene at det var behov for å forklare Joachim hvordan dette fungerer. Det viste seg at han hadde skrevet over 200 SMS-meldinger til personer som ikke svarte.

Enkle kjøreregler

– Da måtte vi gjøre noe. Vi kontaktet en dyktig veileder og psykolog som på en enkel og praktisk måte snakket med Joachim om hvordan du opptrer i en digital verden. Det var effektivt. En utenforstående person nådde inn, og han forstod og endret atferd, sier Botnen Eie.

Hun mener det er viktig å lage enkle kjøreregler og rammer for personer med utviklingshemning, slik at de kan ferdes trygt på nettet. Det finnes lite om nettvett som er tilrettelagt for personer med nedsatt kognitiv funksjon.

– Vi kan ikke forvente at de forstår det digitale rommet, at de har oversikt over hvor de havner. Vi kan ikke forutsette at de skal forstå digitalt språk og ironi om ingen setter seg ned og forklarer dem dette.

Det gjelder å være konkret. Vi har sagt det så konkret som at: «Det du ikke kan rope ut på det lokale kjøpesenteret, skal du ikke skrive på sosiale medier.» Det forstod Joachim, sier moren.

Joachim er vant til å ha gode sosiale relasjoner i det vanlige liv, der folk er snille og bryr seg. I den digitale verden er ting annerledes.

Når du er vant til at folk bryr seg, sier hei og slår av en prat, kan det lett bli ensomt i den digitale verden. Du kan få en følelse av at du er glemt, at folk ikke bryr seg. Ikke alle med utviklingshemning har så lett for å ta kontakt. Der har vi alle et ansvar til å bidra, mener Botnen Eie.

Tips til lærere og foreldre

Oddrun Botnen Eie har disse rådene:

  • Følg med på det som skjer i digitale verden – ikke stå på utsiden.
  • Ikke vær naive, men følg med og vær klar over at de er til stede i digitale rom.
  • Gi konkrete råd. Hvordan skriver du en SMS? Hvordan oppdaterer du statusen på Facebook?
  • Sitt sammen – ikke logg deg på profilen uten at barnet/ungdommen er enig.
  • Engasjer deg i det som barnet/ungdommen engasjerer seg i.
  • Bruk autoriteter og venner. La andre fortelle om sine feil og tabber og hva som er lurt.
  • Sørg for at skolen gir opplæring. Skolen bør ha en vær-varsom-plakat i opplæringen. Særlig viktig er dette overfor elever med utviklingshemning.
  • Ha noen åpne samtaler om at ikke alle har tid å svare og være venner i sosiale medier.
  • Forklar at det er ikke alle som svarer når de får en SMS eller en forespørsel på Facebook. Noen svarer, andre mener at det er et svar også når de ikke svarer.
  • Ta en prat med familie og venner og forklar situasjonen. Prøv å finne konkrete løsninger på hvordan du kan opptre når du får henvendelser og spørsmål. Det er lov å si at du ikke har tid til å svare. Taushet eller fravær av svar er ikke lett å forstå for en utviklingshemmet.

Tekst: Sveinung Wiig Andersen

Vær en veileder

Portrett Jens Petter Gitlesen

– Vær en veileder og gi støtte, råder forbundsleder Jens Petter Gitlesen i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU).

– Vi må sørge for at barn og unge som har utviklingshemning får støtte når de skal på nett. Vi må være på tilbudssiden, vise og forklare hvordan ting fungerer i den digitale verden, hva som er lurt og hva som ikke er lurt. Nøkkelen er å finne enkle løsninger, mener Gitlesen.

Han mener at personer med utviklingshemning, er som oss andre. – De gjør av og til feil. Det blir galt om vi har en annen moral og etikk overfor dem. Å ha en redusert kognitiv funksjon, gjør at du av og til ikke tar den ekstra tenkerunden som de fleste av oss gjør. Dermed havner ting på Facebook eller på en SMS, som ikke burde ha vært sendt, sier Gitlesen. Og nevner eksempelet med gutten som ikke kunne finne gitaren sin. Han gikk på Facebook og etterlyste gitaren og antydet hvem som kunne ha tatt den.

– Men er det så farlig? Blant utviklingshemmede er toleransen for avvik og feil stor. Der har vi kanskje mye å lære, mener Gitlesen.

Han mener at Kardemommeloven kan være en god hjelp også på nettet. Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill og for øvrig kan du gjøre som du vil. Og bagatelliser ikke situasjonen for dem som får store problemer enten det er med kredittkort eller konflikter.

Mulighetsarena

Forbundslederen er opptatt av at den digitale verdenen byr på like mange muligheter som farer.

– Vi ikke må glemme at nettbank, betaling på nett og en rekke andre digitale muligheter også kan gjøre livet enklere for personer med utviklingshemning. Han mener at nettet og sosiale medier er en mulighetsarena for mennesker med utviklingshemning.

– For de aller fleste utviklingshemmede er dette noe positivt som de behersker godt. Mange er ensomme og har begrensede sosiale nettverk. Det å kunne holde kontakt med folk uavhengig av geografi, utvider nettverket, sier Gitlesen.

Men noen ganger går det galt, og da er det viktig at de som er rundt kan være en støtte. Det er bedre å følge litt med, være tilgjengelig og støtte framfor å lage forbud og drive et kontrollregime, mener forbundslederen. Han er selv engasjert i temaet og holder kurs om digitale muligheter og fallgruber.

God støtte i digital kommunikasjon

Digital kommunikasjon gir god støtte i form av bilder, grafikk, farger osv. Dette gjør det ofte enklere for personer som har utviklingshemning å kunne forstå og delta.

– Samtidig ser vi også at digital kommunikasjon mangler støtten du får i form av kroppsspråk i vanlig mellommenneskelig kommunikasjon. I sosiale medier blir ting mer endimensjonale. Da kan det bli vanskelig å forstå ironi eller humor. Å ha en person i nærheten som kan oppklare, forklare og støtte når det trengs, kan være viktig, sier Gitlesen.

Tekst: Sveinung Wiig Andersen

Nettverk for unge med funksjonsnedsettelse

1. Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg. Vær en snill person på nettet.

  • Det du skriver på nettet, må du også kunne si rett til et annet menneske.
  • Du kan tenke: Er det greit at jeg sier dette til vennen min?
  • Det du skriver, må være sant. - Du skal ikke snakke stygt om andre.
  • Du skal aldri prøve å lure andre.
  • Hvis du er hyggelig, er de du skriver til hyggelige tilbake!

2. Bruk nettet når du er i godt humør.

3. Vær forsiktig med hva du legger ut på nettet.

  • Vær forsiktig med å legge ut personlig informasjon på nettet.
  • Du kan bare legge ut bilder av andre, hvis du har spurt dem som er på bildene.
  • Ikke legg ut tullete bilder av deg selv.
  • Der er dumt å geipe, kysse eller lage grimaser på bilder.

4. Bli nettvenn bare med dem du allerede kjenner.

- Du trenger ikke bli venn med alle.

  • Bli venn på nettet bare med dem du kjenner fra før.
  • Hvis ukjente mennesker tar kontakt med deg, ikke svar.

5. Opplever du noe ekkelt, fortell det til en voksen. Opplever du noe skremmende, fortell det til en voksen.

6. Hvis du tror noen vil lure deg, snakk med en voksen.

Kilde: Karde AS i prosjektet «Jeg vil også være med!»

Internasjonalt perspektiv

Svårt att samarbeta med skola och habilitering

Bristande samordning i hela Norden

Svårt att samarbeta med skola och habilitering

Ellie Mattsson holder mobil

Ellie Mattsson föddes med Downs syndrom. Hon är idag 8 år gammal, en självständig tjej som ändå behöver en hel del hjälp i sin vardag, med bl.a. att klä på sig, borsta tänder och tvätta sig.

När hennes mamma, Annika Mattsson, berättar om sina upplevelser av kontakterna med myndigheter, speglar hon några av de vanligaste problemen i samhällets serviceutbud: Samordningen brister, och det är svårt att överblicka vilka möjligheter som finns.

– Vi fick jättebra hjälp när Ellie föddes, berättar Annika. Vi fick kontakt med kurator redan på sjukhuset, senare också med specialpedagog och psykolog. De gjorde även hembesök, och det kändes helt tryggt.

Även under förskoleåldern var stödet ganska bra även om engagemanget tycktes minska och föräldrarna i större utsträckning var tvungna att veta vad de ville ha.

– När vi ville ha någon form av stöd för teckenspråk, fick vi be om en tavla med stödtecken och andra hjälpmedel, säger Annika. – Man måste veta vad man ville ha för att få det.

Fortfarande var det regelbundna möten med habiliteringen, men upplevelsen var alltmer att habiliteringen behövde uppdateras. Deras egentliga stöd minskade – de föreslog sällan lösningar som de trodde kunde vara bra för Ellie, men ställde upp om föräldrarna visste vad de ville ha.

Behov for bättre samordning

Sedan dess har kontakten alltmer ebbat ut. Annika har fått söka logopedhjälp vid sidan om habiliteringen, som i viss mån finns kvar i bilden. I skolan var tanken från början att Ellie skulle ha en egen resurs under hela dagen, men i praktiken är det inte alltid så.

– Som förälder får man hela tiden kolla att det är bra, att Ellie får rätt stöd och rätt schema. Även samordningen borde vara bättre.

– När Ellie började i skolan sa vi att vi välkomnade all hjälp vi kunde få, säger Annika och ser revirtänkande hos en del personal. Mitt intryck är att habiliteringen inte kan komma in och föreslå för skolan hur man skulle kunna göra det bättre för Ellie. Visst samarbete förekommer, men det verkar inte påverka skolans arbete.

Tekst: Nino Simic
Foto: Truls Busch-Christensen

Bristande samordning i hela Norden

Ellie Mattsson og hennes mor Annika Mattsson

Annikas och Ellies vardag i Sverige liknar många andra familjers i Norden. Trots stort serviceutbud, höga ambitioner och omfattande ansträngningar från samhällets sida upplever personer med funktionsnedsättning och deras familjer ungefär samma problem i hela Norden: Utbudet är svårt att överblicka och samordningen brister.

Svenska Riksrevisionen konstaterar i en rapport 2011 att bristen på samordning har påtalats av aktörerna, tillsynsmyndigheterna och brukarna själva. När det handlar om barn med funktionsnedsättning, blir det ofta föräldrarna som måste ta initiativet och ansvaret för samordning av det stöd som barnet behöver. Riksrevisionen konstaterar sakligt att det ”inte sällan” leder till svåra konsekvenser: Det är en betungande uppgift för föräldrarna som kan leda till både sjukskrivning och arbetslöshet.

Riksrevisionens granskning resulterade i slutsatsen att det finns en lång rad problem när det gäller samordning i Sverige. Olika lagar och föreskrifter som finns, har inte löst samordningsproblemen. Kommunerna har exempelvis skyldighet att erbjuda individuell plan, men aktörernas inställning ändras inte automatiskt: Föräldrarna får ändå det slutliga ansvaret för att koordinera den individuella planen.

Hård kritik från Riksrevisionen

Riksrevisionen pekar på att behovet av en särskild person med ansvar för samordning av stödet, har lyfts fram många gånger. Samtidigt konstaterar man att det verkar finnas ett motstånd mot att prova åtgärden och avrundar med en hård vidräkning med aktörerna: ”Organisationens egna intressen, snarare än den enskildas behov, har fått stå i fokus.”

I ytterligare en skarp kommentar påpekar revisionen att många vittnar om olika bedömningar mellan likvärdiga fall. Beslutsfattandet är godtyckligt, aktörerna saknar vägledning eller beslutsstöd. Det är många aktörer inblandade och ingen tycks känna ansvar för helheten.

Slumpen styr informationen

Även i Norge ser problemen likartade ut. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd och aldring, NOVA, genomförde på uppdrag av Barne-, ungdoms- og familie-direktoratet, Bufdir, en studie om tjänsterna som riktar sig till familjer med barn med funktionsnedsättning. En slutsats i studien ”Tjenestetilbudet til familier som har barn med funksjonsnedsettelser” är att föräldrarna upplever att tjänsteutbudet är fragmenterat och att det ofta är en slump om familjerna får information om tillgängliga tjänster. Dessutom är tjänsternas kvalitet varierande. Bjørn Lescher-Nuland, avdelningsdirektör på likestillingsavdelingen vid Bufdir medger utan förbehåll att samordningen lämnar mycket övrigt att önska:
– Det är tydligt att tjänsterna inte är tillräckligt väl koordinerade, säger han.

– Klienterna måste förhålla sig till många institutioner. Vi har helt enkelt inte lyckats organisera dem på ett bra sätt. Det händer mycket gott inom sektorerna, men mellan sektorer är det svårt att få till ett bra samarbete. Frågan finns högt uppe på den funktionshinderspolitiska dagordningen i Norge, men det i sig garanterar inte framgångsrika resultat:

– Det är stora system som ska ändras, och då blir det svårt, säger han och lyfter fram 0–24-samarbetet (1)som syftar till att stötta barn och unga under 24 år att stanna kvar i skolan, och som i allra högsta grad också är relevant för gruppen unga med funktionsnedsättning. Tanken är att flera departement och direktorat ska samarbeta för att anpassa regelverk och samordna tjänster. Staten är kraftigt sektoriserad – bättre samordning kräver ett krafttag mot den traditionella organisationen.

Slår ett slag för sektorsövergripande lagstiftning

I Danmark finns Lov om retssikkerhed og administration på det sociale område som bl.a. ska tillförsäkra den enskilde en helhetsorienterad insats. Det finns motsvarande regler i forvaltningsloven, men lagen är en sak och praxis en annan:

– Kommunerna arbetar med att människor ska ha bara en ingång i systemet, så att man slipper flera handläggare, säger Janus Tarp, ordförande for UlykkesPatientForeningen och juridisk konsult. På sina ställen fungerar det, men inte på andra. Det är viktigt att samhället tar hand om alla ens behov på en gång – att man inte fragmenterar tjänsterna. Man kan önska sig lite mer reglering lagvägen.

Janus Tarp tycker att man bör gå ifrån sektorslagstiftning till en sektorsövergrip- ande lag, där målet är ett gott liv för den enskilde med utbildning och jobb.

– Det är målet som bör styra och medlen bör anpassas efter. I dag sitter var och en i sin sektor, i sitt stuprör, och det finns inga incitament att tänka samordnat. I vissa kommuner tänker man redan så, men det är inget som påläggs utifrån, det är kommunerna själva som har bestämt att göra det.

Fragmenteringen av tjänsterna kan exempelvis leda till att personer med funktionsnedsättning, som man vet skulle kunna få jobb med rätt utbildning, aldrig får den rätta utbildningen eftersom kommunen saknar stöd i lagen för att erbjuda den.

– Hela situationen faller eftersom lagstiftningen är sektorsuppdelad, säger Janus Tarp. Han menar att problemet är att rättssäkerhetslagen inte gäller på alla områden och är alldeles för okonkret – det saknas en beskrivning av vad man vill ge medborgarna, det är svårt för kommunerna att veta vad målet är.

Högt uppe på den danska dagordningen

Liksom i de övriga nordiska länderna finns frågan om samordning högt uppe på den danska dagordningen, det finns en handlingsplan och frågan diskuteras i funktionshindersorganisationerna.

– Politikerna har pratat om bättre samordning i många år och då och då sker det förbättringar, men det är långvariga traditioner som måste brytas.

Janus Tarp ser att den hårda ekonomiska pressen på den offentliga sektorn kan leda till att kommunerna börjar arbeta med större samordning, helt enkelt eftersom det är ekonomiskt lönsamt.

– Är det verkligen ekonomin som ska sätta igång detta, säger han. Utgångspunkten borde vara vad som är bäst för personen.

Samordning kräver tid

I Finland genomförs en stor social och hälsovårds-reform sedan flera år tillbaka. Reformen är en konsekvens av att den nuvarande kommunbaserade strukturen inte klarar av att leverera jämlika och tillräckliga social- och hälsovårdstjänster. Ansvaret för social- och hälsovårdstjänster flyttas från en kommunbaserad struktur till större och starkare aktörer. En viktig del handlar om skapa bättre integration av servicekedjor – i dag bollas exempelvis personer med funktionsnedsättning mellan sektorer, menar Ulrika Krook, juridiskt ombud för SAMS, Samarbetsförbundet kring funktionshinder.

– Vi måste bli bättre på att släppa in varandra, tänka tvärsektoriellt, inse att lärare är experter på pedagogik, terapeuter på behandling och ingenjörer på hur man skapar bättre ljudmiljö. Alla måste kunna samarbeta.

– Även om det finns lagstiftning som kan användas för bättre samordning, saknas verktygen, säger hon. Det finns helt enkelt inte strukturer för att arbeta på rätt sätt.

Ulrika Krook menar att den springande punkten är att det saknas avsatt arbetstid för just samordning. All arbetstid går åt till att utföra basuppgifter som är knutna till en viss tjänst.

– Det är så enkelt som att om det inte finns tid avsatt för samordning, ja, då finns det inte samordning. Jag tror att man i längden skulle spara tid genom bättre samarbete, men då måste man lägga ner lite extra tid från början.

Attitydförändring behövs

Ulrika Krook hoppas att den stora servicestrukturreformen ska leda till bättre resultat. Men för att nå dit krävs mer än en organisationsförändring, det krävs också en attitydförändring. Personer med funktionsnedsättning ska inte ses som en speciell grupp. Man måste tänka mer i termer av universell design och mainstreaming – när något är bra för den gruppen, är det också bra för alla.

– Jag brukar säga att steg ett är att lagstifta om det man vill uppnå. Men för en lyckad implementering krävs också arbetsredskap, rätt attityder och ledningens stöd. Vi behöver ges tid för att samarbeta, för om vi slår våra kloka huvuden ihop, sparar vi arbetstid i slutänden.

Tekst: Nino Simic
Foto: Truls Busch-Christensen

0–24-samarbeidet

Alle som møter barn og unge, helsestasjonen, barnehagen, barnevernet, skolen og NAV må samarbeide bedre slik at tjenestene fungerer sammen. For å styrke dette arbeidet i kommunene og fylkeskommunene samarbeider flere departementer og direktorater for å fjerne hindringer i regelverk, samordne tiltak og virkemidler og gjøre mer av det som virker. Bedre samordning sentralt kan gjøre at samarbeidet lokalt er lettere å lykkes med. Dette samarbeidet kalles 0–24-samarbeidet, fordi arbeidet er knyttet til utsatte barn og unge mellom 0 og 24 år.
Les mer på www.regjeringen.no.

Spielmeyer-Vogts sykdom

Barna som faller utenfor det pedagogiske kartet

Læring for livet

Barna som faller utenfor det pedagogiske kartet

Gutt med hodet mot tavla og lukkede øyne

Statped har stått i spissen for den mest omfattende, ikke-medisinske undersøkelsen om Spielmeyer-Vogts sykdom noensinne. Den omhandler en helt spesiell gruppe av barn og unge med progredierende lidelser, hvor læringskurven etter hvert begynner å gå i motsatt retning.

– Lærerne står på bar bakke, og vi fagfolk har ikke gitt gode nok råd om tiltak på riktig tidspunkt. Så lenge barnet har vært glad har alt vært vel, uttaler prosjektleder Bengt Elmerskog, som mener vi må ha høyrere pedagogiske ambisjoner enn som så.

Portrett av Bengt Elmerskog

Vi treffer Bengt Elmerskog hos Statped. Denne oktoberdagen har han nettopp kommet hjem fra USA, hvor han har presentert de første resultatene fra den store undersøkelsen om Spielmeyer-Vogts sykdom.

190 respondenter bestående av foreldre, pedagoger og hjelpere rundt barn og unge med Spielmeyer-Vogts sykdom har svart på den kvantitative surveyundersøkelsen.

I tillegg har 70 respondenter deltatt i intervjuer. Dermed er undersøkelsen, som i hovedsak er finansiert ved hjelp av EU-midler, den største i sitt slag noensinne. Landene som har deltatt, er Norge, Danmark, Finland, Tyskland, England, Skottland og USA.

– Undersøkelsen er svært omfattende, og et foreldrepar fortalte at de brukte syv timer på å besvare surveyen. Foresatte har hatt et stort behov for å fortelle hvordan verden ser ut for dem. Tidligere undersøkelser de har deltatt i, har vært langt mer overfladiske. Se, sier Elmerskog og viser frem et dokument på mer enn 1500 sider transkriberte intervjuer fra engasjerte respondenter.

Barnedemens

– Hvorfor ble prosjektet satt i gang?

– Barn med demens eksisterer ikke i den pedagogiske faglitteraturen. Det finnes heller ingen utdanning som går inn i problematikken, hvor barn har en læringskurve som går den motsatte veien.

– Du sier demens, kan barn bli demente?

– I Norge og internasjonalt er man svært forsiktige med å bruke diagnosen dement om barn. Den tilhører jo tradisjonelt gruppen 60+ og kan virke stigmatiserende. Selv fikk jeg en aha-opplevelse da begrepet barnedemens ble presentert på en medisinsk konferanse i London for 10–12 år siden. Diagnosen har sine særtrekk som stiller helt spesielle krav til oss pedagoger. Vi vet for eksempel at hos demente kan etablert kunnskap vedlikeholdes i lang tid hvis brukeren har nytte av kunnskapen i hverdagen, men ny kunnskap kan være vanskelig å lære. Det gir klare føringer for hvordan vi tilrettelegger læringsforløpet, forteller Elmerskog.

Tiltak kommer for sent

– Hovedkonklusjonen min så langt er at opplæringen av denne gruppen barn og unge mangler et mønster. Det tenkes ikke langsiktig, og det finnes ingen plan for hvordan skolen skal brukes som opplæringsarena. Lærerne står på bar bakke, og vi fagfolk har ikke gitt gode nok råd om tiltak på riktig tidspunkt. Så lenge barnet har vært glad, har alt vært vel, mener Elmerskog.

– Ta for eksempel lese- og skriveopplæringen. Den begynner rundt syvårsalderen, omtrent på samme tidspunkt som de fleste barna får diagnosen. Opplæringen starter som oftest med svartskrift, og punktskrift introduseres gjerne ikke før barnet ser så dårlig at det blir umulig å lese med øynene. Da kan barnet være ti år eller eldre. Vi får scenarioer hvor barnet er så sterkt synshemmet at visuell lesing ikke er mulig, samtidig som demensen fører til at barnet ikke lengre har evnen til å lære seg punktskrift. Den samme problematikken gjelder for kommunikasjon. Vi vet at de fleste av disse barna mister stemmen i tenårene. Da oppstår en situasjon hvor barnet forstår mer enn hva han/hun kan uttrykke. Barnet havner da i en meget vanskelig livssituasjon, hvor han eller hun blir vurdert og håndtert i henhold til hva barnet er i stand til å utrykke. Dette problemet kunne delvis vært avhjulpet om for eksempel barnet hadde lært seg å bruke håndtegn som uttrykksform. Men, som tidligere nevnt, opplæringen i håndtegn bør starte når barnet har stor læringskapasitet.

Finne det barna brenner for

– Men hvordan motiverer du en syvåring med sansene i behold til å lære seg håndtegn og punktskrift?

– Dette har blitt gjort i noen få tilfeller med gode resultater. Det er mer et spørsmål om kunnskap, tilrettelegging, ressurser og holdninger. Hvorfor skal vi sette inn tiltak for å lære en syvåring tegn, når PP-tjenesten har vært inne i saken og rapporterer at kommunikasjonen fungerer godt? Vi vet at rundt 13–15-årsalderen får disse ungdommene problemer med talen, men igjen, å sette inn tiltak da, kan være for sent for å oppnå optimale resultater.

Elmerskog mener det er en stor «positiv» forskjell mellom demens hos eldre og barn med Spielmeyer-Vogts sykdom. – Når voksne får demens, kommer det som en overraskelse. Når et barn får diagnosen Spielmeyer-Vogts sykdom, vet vi at demensen og andre funksjonsnedsettelser vil komme før eller senere. Det gir oss muligheten til å forberede barna på det som vil komme. Diagnosen gir oss en portefølje av arbeidsoppgaver av tidlige tiltak som over tid vil gi barnet nyttige ferdigheter og resultere i et liv med høyere livskvalitet.

I vårt datamateriale ser vi at sterke interesser, daglige rutiner og viktige personer er i fokus hos ungdommene livet ut. Det kan vi bygge god pedagogikk rundt, dersom læreren vet om det. Det gjelder å finne det barnet brenner for. En historie forteller om et barn som elsket hunder. Det ble ikke vanskelig å motivere henne til å lære syv-gangen, da hun ble fortalt at et menneskeår er som syv hundeår. Den historien er et godt eksempel på god pedagogikk, mener Elmerskog.

Møter lærere uten kompetanse

– I Norge er det, i motsetning til i mange andre land, en sterk tradisjon i å hemmeligholde diagnosen for å skåne barna. Gjør det også at det blir vanskelig å sette inn tiltak tidlig, fordi ingen skal vite?

– Vi ser nok en oppmykning når det kommer til spørsmålet om åpenhet, men det er foreldrene som bestemmer. Punktum! Vi i Statped tilrettelegger og skal ikke gå inn i noen diskusjoner om hva som er rett og feil med hensyn til hva foreldrene velger. Alle foreldre ønsker det beste for sine barn. Når vi kommer med god informasjon, er min erfaring at vi i samhandling finner tiltak til beste for barnet.

– Du har jobbet med denne gruppen i mange år. Er det allikevel noe i analysearbeidet som har overrasket deg?

– Det er flere overraskelser og mye ny kunnskap i det innsamlede materialet. En av tingene som har overrasket meg mest, er likevel det internasjonale fokuset på atferdsproblemer. Litteraturen fra England og Amerika handler i stor grad om at disse barna ikke har det bra og sliter med atferdsproblemer som spytting, biting og skriking. Det er ting vi i Norge og Danmark ikke helt kjenner oss igjen i. En mulig årsak til denne forskjellen er at organisasjonene i England og Amerika først blir koblet inn, når barnet er blitt en utfordring for nærmiljøet. Og da er det tydeligvis for sent. I Skandinavia kommer hjelpeapparatet inn fra starten av, og vi betrakter atferdsproblemer som et uttrykk for at noe er feil i omgivelsene.

– Så vi er best i klassen?

Elmerskog ler litt, men blir så alvorlig.

– Vårt system har også klare svakheter. Ta for eksempel Tyskland. Der går barn med Spielmeyer-Vogts sykdom i den ordinære skolen de første årene. Deretter blir de plassert i spesialinstitusjoner for blinde og svaksynte når synet svikter, for så å ende på et senter for personer med komplekse behov når helsetilstanden blir forverret. Fordelen med denne modellen er at barna er omgitt av lærere og hjelpere med kompetanse om og erfaring med denne gruppen. Men i et inkluderingsperspektiv er dette slett ingen god løsning.

Her hjemme er det et viktig prinsipp at barna skal følge den ordinære skolen nettopp ut fra et inkluderingsprinsipp. Barn skal få være del av et større fellesskap. Ulempen er at disse barna og unge møter mange lærere uten kompetanse om sykdommen, og kompetanse tar det lang tid å opparbeide. Den nordiske modellen bygger på prinsipper som at kompetansen finnes lokalt, og finnes ikke kompetansen lokalt, så spør du om hjelp. Men slik er jo ikke virkeligheten!

Det en tradisjon innenfor skoleverket å vurdere barn i henhold til et her-og-nå-prinsipp. Vi setter for eksempel ikke inn noen tiltak for et barn som på nåværende tidspunkt ikke har noen kommunikasjonsproblemer. Det er nettopp dette som er problemet med den nordiske modellen. Statped er en frivillig samarbeidspartner for kommunene og fylkeskommunen. Mange kommuner og fylkeskommuner er interessert i et samarbeid med Statped, men det gjelder jo ikke alle. Og det er svært viktig at vi ikke ender opp med samme problematikk som vi ser i England og USA, det vil si at man først kontakter oss når livet ikke fungerer!

– Hva skjer videre nå?

– For det første skal all den nye kunnskapen vi har fått, samles i en bok. Deretter arrangerer vi en stor nordisk konferanse i Trondheim i mai neste år. Her inviterer vi med myndigheter og beslutningstakere den første dagen. Vi vil, på grunnlag av studien, komme med noen klare råd og anbefalinger om hvordan vi bør legge opp skoleforløpet til denne gruppen. Deretter blir det en todagers samling med fagfolk. Lignende konferanser blir også kjørt i de andre landene. Målet er å skape bedre opplæringsarenaer for barn og unge med Spielmeyer-Vogts sykdom, avslutter Bengt Elmerskog, vel vitende om at det er nå jobben begynner.

Tekst: Lene Fjellstad

Spielmeyer-Vogts sykdom

Spielmeyer-Vogts sykdom (JNCL) er en progredierende (fremadskridende) sykdom. Symptomene starter gjerne med nedsatt syn i førskolealderen og blindhet i løpet av få år. Den mentale utviklingen stagnerer, og senere mister barnet ferdigheter det hadde tidligere. Dette gjelder blant annet språket. Andre symptomer kan være forandringer i atferd, psykotiske episoder og epileptiske anfall. Sykdommen kan ikke behandles, og fører til en tidlig død, hvor de fleste ikke når 30-årene. Det er til enhver tid mellom 30–45 personer i Norge som har sykdommen.

Sykdommen har i store deler av Europa, også i Norge, fått navn etter de to tyske nevrologene Walter Spielmeyer (1879–1935) og Heinrich Vogts (1870–1959) beskrivelser av sykdommen i 1905. De var likevel ikke først ute med nedtegnelser om fenomenet. Allerede i 1826 påviste den norske legen Otto Christian Stengel (1794–1890) sykdommen hos flere søsken på Røros. I engelsktalende land har den fått navnet Battens sykdom etter den britiske øyenlegen Frederick Battens (1865–1918) undersøkelser av barn med synsproblemer i 1903, der han konkluderte med at enkelte barn i sen barnealder atskilte seg fra andre former for synstap ved at de også mentalt ble satt tilbake.

200 år og fortsatt kunnskapsmangel

Professor Stephen von Tetzchner ved Universitetet i Oslo har fagansvaret for studien. Han mener dataene som nå er samlet inn, vil gi ny og viktig kunnskap til både foreldre og fagfolk.

– For barn er skolen en selvfølgelig og viktig del av oppvekstmiljøet. Det gjelder også for barn med nedsatt funksjonsevne, og vi har i dag den kunnskapen som skal til for å legge til rette for et godt undervisningstilbud for de aller fleste grupper. Spielmeyer-Vogts sykdom er derimot en sykdom vi har kjent til i nesten 200 år, men hvor vi fortsatt mangler mye av denne kunnskapen. Da blir det vanskelig å lage gode, individuelle skoletilbud.

Det finnes også lite kunnskap om familiens gode og mindre gode erfaringer og deres perspektiver på å ha et barn som utvikler seg og samtidig mister evner og ferdigheter. Prosjektets store styrke er at det omfatter et stort antall familier fra mange land, med ulike pedagogiske og skoleorganisatoriske tradisjoner, fastslår nestoren innenfor spesialpedagogikk, Stephen von Tetzchner.

Læring for livet

Portrett av Svein Rokne

Svein Rokne har en sønn på 27 år med Spielmeyer-Vogts sykdom. Som far har han i en årrekke vært engasjert i Norsk Spielmeyer-Vogt Forening, blant annet som leder, og sitter i styringsgruppen for den internasjonale studien.

– I foreningen har vi lenge hatt fokus på at kunnskapen som allerede finnes om denne gruppen, må institusjonaliseres. Det resulterte blant annet i boken «Lære for livet» som kom til i et samarbeid mellom Statped og oss i 2012, og boken «JNCL og fysisk aktivitet» (Rita W. H. Jeremiassen) som nettopp er utkommet. Vi har også stått for finansieringen av flere andre prosjekter, blant annet et som omhandlet opplæring i håndtegn. Vi ser på denne studien som en viktig fortsettelse, og det er vårt håp og ønske at kunnskapen skal komme nye generasjoner til gode. Videre tror vi at studien kan være en inspirasjon for land som tradisjonelt sett ikke i samme grad har vært opptatt av det pedagogiske perspektivet.

Svein Rokne er opptatt av at prosjektet også må fokusere på ferdighetslæring i tillegg til kunnskapslæring. – Levetiden hos personer med Spielmeyer-Vogts sykdom har økt de siste 10–15 årene, blant annet som en følge av bedre medisiner og oppfølging. Dermed blir skolen enda viktigere som en arena for ferdighetslæring som forbereder voksenlivet. Vi må sørge for at brukerne får et aktivt og godt liv, hvor de kan agere ut fra sine ferdigheter i et miljø de trives i. Som far ser jeg med bekymring på at mye av hjelpeapparatet slipper taket når skoletiden er over, medgir Rokne.

Kunnskap må ikke fragmenteres

Rokne er også opptatt av at Statped, som følge av omorganiseringen, ikke må smøre fagkunnskapen tynt utover hele landet, men fortsette det gode, og for denne gruppen, helt nødvendige arbeidet basert på den opparbeidede kompetansen og kunnskapen som finnes i Statped.

– Spielmeyer-Vogts sykdom er en kompleks sykdom med få individer. Når kompetansen skal bygges opp i skolene, kan det derfor ikke satses på en desentralisert opplæringsmodell. Kompetansen i Statped må med andre ord ikke fragmenteres. Det er vi i Norsk Spielmeyer-Vogt Forening krystallklare på, sier Rokne, og peker på at undersøkelsen viser at både foreldre og skole rapporterer om at det er lite kunnskap om Spielmeyer-Vogts sykdom i det lokale forvaltningsnivået.

Spørsmålet om integrering av denne gruppen barn og unge i den vanlige skolen er det beste, har vært oppe til diskusjon i foreningen. Det er fordi vi erfarer at mange lærere ikke har tilstrekkelig kompetanse om våre barn og unge. Det kommer også frem i undersøkelsen. Men samfunnet har valgt en modell, og vi mener også integrering er svært viktig for vår brukergruppe. Derfor må vi tilpasse oss denne modellen på best mulig måte. Da trenger vi Statped, ikke bare som kunnskapsformidlere, men også som formidlere av entusiasme og som viktige holdningsskapere ute i skolene. Statped har hatt en avgjørende rolle for å få ting til å skje i skoleforløpet. De agerer både på individ- og systemnivå, og den individuelle oppfølgingen av barna og deres familier har vært avgjørende, fastslår Svein Rokne i Norsk Spielmeyer-Vogt Forening.

Tekst: Lene Fjellstad

Universell utforming

Universell utforming av læring er mulig

Universell utforming av læring er mulig

Kan universell utforming være en strategi for hvordan vi utformer læreprosessen? Kan vi utforme undervisning og eksamen, slik at alle elever og studenter kan nå faglige mål uavhengig av funksjonsnedsettelser eller læringsstiler – med liten grad av individuell tilrettelegging? Ja, det er mulig, mener artikkelforfatterne.

Universell utforming av læring (UUL, på engelsk «UDL – Universal Design for Learning») er et konsept for hvordan vi kan møte mangfoldet blant studenter i undervisning og læring. UUL berører utforming av læringsmål og emnebeskrivelser, læremateriell, undervisningsmetodikk, bruken av IKT i læring og ikke minst i valg av vurderingsformer.

UUL oppstod i USA på slutten av 1990-tallet som metode for å møte mangfoldet blant elevene med en mer inkluderende og universell tilnærming og redusere behovet for individuell tilpasning. En pioner var professor Frank Bowe, som i boken «Universal Design in Education: Teaching Non-Traditional Students» oppfordret til å møte ulike kulturer, funksjonsnedsettelser og ikke minst lærestiler gjennom å utforme aktiviteter i klasserommet som favner alle. I Bowes’ univers verken kunne eller skulle lærerne tilby individuelle tilpasninger for alle elever, men heller møte mangfoldet ved å presentere fagstoffet på flere ulike måter og la elevene selv velge hva som passet dem best ut fra egne preferanser.

Konseptet ble videreutviklet av the Center for Applied Special Technology (CAST, www.cast.org), som kombinerte forskning innen læringsteori og nevropsykologi for å utvikle vitenskapelige retningslinjer for hvordan elevene på best mulig måte kunne ta til seg og demonstrere kunnskap. CAST kom frem til at ulike områder i hjernen må aktiveres for at læring skal finne sted. Noen er drevet av persepsjon – hvordan de oppfatter informasjon som blir presentert. Andre er drevet av strategier, som for eksempel lærestiler. Mange kan imidlertid lære godt, dersom de er motiverte. De aller fleste vil likevel oppnå best mulig læring, hvis alle delene i hjernen er aktivert samtidig. Et sett av verktøy er utviklet for å beskrive og vise hvordan undervisere kan utvikle god praksis i læringsprosessen, gjennom

a) variasjon og fleksibilitet i hvordan læremateriell presenteres for studentene

b) variasjon og fleksibilitet i hvordan studentene best mulig kan demonstrere sin kunnskap

c) å engasjere og motivere studentene på ulikt vis

Fra skole til utdanning

Prosjektet «Universal Design – License to Learn», ledet av Universell ved NTNU, er et såkalt «strategisk partnerskap» finansiert innen rammene til Erasmus+. Et samarbeid mellom nasjonale organisasjoner for inkludering i høyere utdanning i Belgia, Irland og Norge har forsøkt å finne svar på hvordan et konsept utviklet for lærere i amerikansk skoleverk (K-12) kunne overføres til en europeisk kontekst og høyere utdanning. Vil metodikk som er tilpasset lærere og lærerutdanning i USA kunne tas i bruk av en professor i fysikk i Norge, som har minimalt med pedagogisk kursing og kunnskap om mangfold og funksjonsnedsettelser?

En felles erfaring er at universitetene opp gjennom årene har planlagt for en gjennomsnittstudent som ikke finnes. I alle studieprogrammer, enkeltemner, klasser eller grupper er det et mangfold der hver og en av studentene representerer noe unikt. Mange kan kanskje oppfatte studentene som like – men det trenger slett ikke å være tilfelle. Alle bør ta utgangspunkt i at studentgruppen – nesten uansett størrelse – er mangfoldig.

Kunnskap om mangfoldet

Studentenes ulike erfaringer og bagasje gjør at de utvikler ulike måter å lære på. Det gjør at de foretrekker bestemte måter å ta til seg kunnskap, som at noen lærer best av å lytte, mens andre lærer best når de får ta del i aktiviteten selv. Det gjør også at de får ulike preferanser og styrker når det kommer til hvordan de best demonstrerer det de kan, og at det som oppleves motiverende, vil variere fra student til student. Planlegging av undervisning må ta høyde for dette.

De som har arbeidet med tilrettelegging i høyere utdanning, har lenge påpekt at sentrale aktører som faglærere og ledere mangler generell kunnskap om mangfoldet i studentmassen. Ikke minst gjelder dette studiesituasjonen for studenter med funksjonsnedsettelser, hvor individuell tilrettelegging er et rådende konsept. Tilrettelegging – vanligvis i form av unntaksbestemmelser – har i stor grad vært overlatt til spesialister og ildsjeler som skal sørge for å kompensere for gapet studentene har opplevd mellom kravet til funksjon og egne evner og preferanser. I en situasjon hvor valg av undervisningsmetodikk og vurderingsform i stor grad er bestemt av den individuelle faglærer, har planleggingen for mangfoldet blitt nedprioritert.

Gjennom prosjektet påviste Universell at mye av den senere utviklingen innen pedagogikk faktisk har elementer av universell utforming i seg. Et eksempel er «student-aktiv læring» som erstatning for den mer tradisjonelle forelesningen, og et eksempel på dette er bruken av såkalte «omvendte klasserom», som har vist seg å være bra for alle studenter, men som har hatt spesielt stor betydning for studenter som har utfordringer med tradisjonell tavleundervisning. I et omvendt klasserom blir fagstoffet gjort tilgjengelig på nett i form av digitale læringsressurser i ulike formater, og selve undervisningen benyttes til diskusjon av fagstoffet med faglærer som tilrettelegger for læringsprosessen. En slik undervisningsform fører til mindre avhengighet av godt syn, god hørsel, gode evner til å skrive notater og ikke minst evner til å kunne konsentrere seg over lang tid, slik en tradisjonell forelesning krever. At dette er bra for alle studenter, er ingen overraskelse.

Faglærerne i prosjektet var ukjente med begrepet universell utforming og var heller ikke klar over at god pedagogisk praksis i seg selv kan være både universell og tilgjengelig.

Et systematisk skifte i tankegang

Det å omstille seg fra individuell tilrettelegging til universell utforming kan være komplekst og utfordrende. I høyere utdanning er det likevel den beste løsningen, da det er begrensede midler til rådighet for å følge opp enkeltstudenten. UUL handler om å systematisere gode eksempler på inkluderende undervisning og å ta disse i bruk. Sentrale aktører som ledelse, vitenskapelig ansatte, støttetjenester og studentene selv – har alle viktige roller i å utvikle et universelt utformet konsept for undervisning og læring.

Universell utforming berører emnedesign, læringsaktiviteter, vurdering og vurderingsformer og ikke minst hvordan studentenes motivasjon kan påvirkes for best mulig læring. Viktige prinsipper er bevisstgjøring, fleksibilitet, variasjon, autonomi, studentaktiv læring og tette relasjoner mellom student, fagansatte og støtteapparat.

Universell har utviklet sju konkrete retningslinjer (se ramme) til hvordan man skal arbeide med universell utforming av læring, og disse finnes i sin helhet på prosjektets nettsted www.udll.eu. Snart er Universell ferdig med å oversette dokumentet til norsk, og da vil retningslinjene bli tilgjengelig på www.vuu.no, som er enhetens portal for universell utforming av læringsmiljø.

Tekst: Kjetil Knarlag og Elinor Olaussen
Kjetil Knarlag er leder i Universell.
Elinor Olaussen er rådgiver i Universell.

Retningslinjer: Hvordan jobbe med universell utforming av læring?

  1. Form en bærekraftig og helhetlig politikk gjennom klare visjoner og strategier.
  2. Bygg sterke nettverk og utnytt potensielle partnerskap.
  3. Engasjer studentene som UUL-partnere.
  4. Etabler gode rutiner for emnedesign med tanke på mangfold.
  5. Moderniser undervisning og læringsformer mens du opprettholder krav til standarder og læringsutbytte.
  6. Form vurderingsmetoder som sikrer læringsutbytte for alle studenter.
  7. Finn institusjonens UUL-ambassadør – vær en endringsagent.

Retningslinjer finnes i sin helhet på prosjektets nettsted.

Stamming

Lar ikke stammingen prege livet

Lar ikke stammingen prege livet

Gudmund Kongshavn på trening som roper ut beskjeder til spillere
Som profesjonell keeper er det hans jobb å få ut beskjeder til spillere. FOTO: Tromsø IL

Stammingen kan være plagsom, men Gudmund T. Kongshavn (25), keeper for Tromsø IL i eliteserien, nekter å la den hindre ham i å gjøre det han vil.

Gudmund har vært profesjonell keeper siden 2009, og selv om han stammer, lar han ikke dette komme i veien for fotballkarrieren. Som profesjonell målvakt er det hans jobb å få ut beskjeder til spillerne i banen. Selv om han stammer er det ikke et problem på fotballbanen. 

– På fotballbanen så skriker jeg ut beskjeder, og da plager ikke stammingen meg. I tillegg er jeg en person som prater mye og det er mange som blir overrasket over at jeg stammer, spesielt hvis de har sett meg i media. Stammingen plager ikke meg, men jeg merker ofte at folk ikke vet hvordan de skal forholde seg til at jeg stammer, sier Gudmund. 

Han bestemte seg tidlig for at stammingen ikke skulle hindre han i å gjøre det han vil.

– Jeg vil ikke innta offerrollen. Det kan være mange som blir hindret av stammingen, men det er jo noe man ikke nødvendigvis trenger å gjøre. Jeg lar ikke stamming prege livet, det er jo mye mer ved et menneske enn bare talen.

Les mer: Hva er stamming?

Gode holdninger mot stamming

I en ny internasjonal forskningsrapport om holdninger mot stamming i Europa kommer Norge godt ut. Rapporten viser at i Norge og Sverige har man mer positive holdninger mot stamming enn gjennomsnittet i Europa. 

Dette er en oppfatning som også Gudmund deler. Han har ikke opplevd mobbing eller dårlige holdninger, men noen ubehagelige opplevelser har det vært, spesielt i rollen som profesjonell fotballspiller.

-Jeg tror fordi jeg var fysisk stor gutt og god i fotball at jeg ble litt skjermet for mobbingen. Men jeg har jo opplevd litt ubehagelige ting i voksen alder. Det har vært noen twitter-meldinger etter et tv intervju som en venn av meg viste meg, men det betyr ikke så mye for meg fordi det er ukjente fremmede.

Lærer av det ubehagelige

Selv om stammingen ikke er til hinder kan det være plagsomt for Gudmund. Stammingen går i bølgedaler og i perioder er det verre. 

– Det som er plagsomt er å vite det jeg skal si, men så klarer jeg ikke å si det. Da ender jeg opp med å si noe annet enn det jeg ville. Det kan være plagsomt.

Han forteller at det for eksempel ofte låser seg når han skal si sitt eget navn. Spesielt irriterende er det når han skal presentere seg selv for nye personer eller gi personopplysninger på telefon.

– Ofte sier jeg hyggelig i stedet for navnet mitt når jeg møter folk, fordi jeg kjenner at det låser seg. Da hender det at kjenner jeg det litt i magen også. Jeg foretrekker også å sende mail i stedet for å ringe, når jeg må oppgi navnet mitt.

Som en offentlig person er det også situasjoner hvor det å stamme kan være plagsomt. Gudmund forteller om når han var med på et direkte intervju på tv.

- Jeg trodde jeg kontrollerte stammingen min, men jeg stammet fortsatt en del og det synes jeg var litt ubehagelig.  Hvis jeg skal fokusere på noe bra så er det at jeg har opplevd ubehagelige opplevelser og har klart å håndtere de situasjonene godt. Det er noe som er overførbart til andre situasjoner.

Noen stammer – sånn er det bare

Alminneliggjøring, åpenhet, informasjon, hvordan den som stammer møtes og følges opp, både på hjemmebane, barnehage, skole og logopedtjeneste, er avgjørende. Les hele artikkelen 

 

Ikke konstruktivt å bebreide seg selv

Gudmund husker ikke det selv, men foreldrene har fortalt at han begynte å stamme da han gikk i andre klasse. Som voksen har han lært seg å håndtere det. Han begynte å gå til logoped og lærte seg teknikker for å håndtere stammingen. For eksempel pusteteknikker, å snakke med dypere stemme, snakke saktere og uttale noen ord saktere.

-Ofte så bebreider man seg selv. Når jeg vet at jeg har klart å si noe før så burde man jo klare det hele tiden. Det fører ikke mye godt med seg. Det er ikke konstruktivt å være så trist å sint på seg selv.

Godt å ha folk rundt seg

Godt å ha folk rundt seg

Faren, onkelen og mormoren til Gudmund stammet også og det var noe han fant støtte i og kunne dele erfaringer med. Spesielt med faren sin diskuterte Gudmund mye om stammingen.

-Jeg har vært heldig og hatt med meg gode venner og familie. Det er bedre å prate om stammingen med noen, spesielt hvis man er ung. Det er jo andre som vokser opp under andre forhold og kanskje ikke har et godt nettverk. Hvis man da stammer i tillegg, så tror jeg det kan være slitsomt.

Hvordan oppdage vansken?

Det kan være vanskelig å skille mellom stamming og naturlig tale med lite flyt. Les om hvordan oppdage vansken. 

 

Respect, dignity and recognition

Temaet for årets internasjonale stammedag er stuttering pride – respekt, verdighet og anerkjennelse.  Gudmund tror at mange som stammer kan kjenne seg igjen i tematikken.

-Det er vanskelig å unngå å skjemmes litt fordi man stammer, men jeg tror ikke man vil innta offerrollen. Respekt og anerkjennelse tror jeg er viktig for alle uansett. Det er trist hvis man ikke respekterer noen fordi de stammer, det er jo å se ned på andre mennesker. 

Les mer om den internasjonale stammedagen (ekstern link)

Til refleksjon

Nye oppfinnelser gir uante muligheter

Nye oppfinnelser gir uante muligheter

Birgit Skarstein med exoskjelett

Har du noen gang prøvd et exoskjelett? Kanskje ikke hørt om det heller? Som følge av en ryggmargsskade i 2009 kan jeg ikke gå, og en rullestol har vært en nær og praktisk følgesvenn siden. Så hørte jeg altså om exoskjelettet, et skjelett du tar på deg og som samtidig er en robot. Er dette framtiden, mon tro, tenkte jeg. Den fjerde industrielle revolusjon som kan gi meg og mange andre superkrefter?

Jeg tredde exoskjelettet på, og festet det med stropper rundt bein, hofte, mage og bryst. Så gikk vi, exoskjelettet gikk med meg nedover gulvet, ett bein av gangen. Det var en merkelig følelse, som om noen hadde tatt kontroll over kroppen min. Etter hvert lærte jeg hvordan jeg skulle bruke det og tok styringen selv. Sakte, men sikkert begynte roboten og jeg å jobbe på lag, og vi kom oss gjennom utfordringer og hindringer sammen. Bratte trapper opp og over ting og tang på gulvet. Vi danset til og med litt, med min røde kjole svingende til rytmene fra kroppen. Takket være en robot, hadde jeg i kontroll over meg selv.

Enkle løsninger kan gi stor effekt

Den fjerde industrielle revolusjon bringer utvilsomt med seg mange muligheter. Vi må se etter mulighetene, utforske hva som ligger i teknologien og hva den kan hjelpe oss med.

For noen kan den nye teknologien være nyttig i dagliglivet eller til at du kan yte bedre på jobb eller i idrett. For andre kan den snu opp ned på livet. Mennesker som er døve, kan høre ved hjelp av cochleaimplantat. Slørete syn kan ved hjelp av relativ enkel laserkirurgi plutselig få deg til å se perfekt. Noen som mangler en fot, kan løpe sammen med barna sine ved hjelp av blader lagd av karbonfiber. Folk med armproteser kan utføre finmotoriske oppgaver. Små endringer og enkle løsninger kan gi stor effekt.

Teknologi oppfunnet for ett formål kan være redefinerende for et annet. Ofte er effekten større enn forutsett. Vibrasjon hos mobiltelefoner var en funksjon som i utgangspunktet var tenkt for å gi mennesker som er døve et signal om at det ringte eller kom en melding tikkende inn. I dag er vibrasjonsmodus viden kjent som et praktisk alternativ for alle som bruker mobiltelefonen. Stavekontroll er supert å ha for mennesker med dysleksi, men også svært nyttig for alle andre. Digitale oversettere er praktisk for alle når vi møter språkbarrierer. For mennesker som ikke har språk, kan de være nøkkelen til et sosialt liv.

Superkrefter

Robotskjelettet ble i utgangspunktet funnet opp for å hjelpe soldater i strid til å bære mer og tyngre utrustning. Så fikk noen ideen om å la skjelettet bære mennesker som ikke kunne bære seg selv. Plutselig kunne mennesker som ikke har gangfunksjon, gå.

Ingen ting kan tas for gitt her i livet, og vi kan aldri forutse hva som kommer til å skje med oss. En ting er helt sikkert: Den fjerde teknologiske revolusjon vil trigge uante oppfinnelser og teknologiske nyvinninger som vil ha en dramatisk effekt på mennesker som lever med nedsatt funksjonsevne. Det er store muligheter i teknologien. Kanskje får vi superkrefter?

Tekst: Birgit Skarstein er dobbel paralympisk utøver og verdensmester i roing. Hun er representant i finanskomiteen i Oslo bystyre for Oslo Arbeiderparti og medlem av Bioteknologirådet.

Side 1 av 1