StatpedMagasinet 3–2018

Skal vi være venner?

Denne teksten reflekterer over inkludering og vennskap, utfordringer og erfaringer, når kombinert syns- og hørselstap er en del av virkeligheten for barn og unge i barnehager og skole. – Vi trenger hverandre med hele det mangfoldet som finnes i det å være menneske. Den holdningen er kjernen i inkluderingstanken, skriver Wenche Andersen, rådgiver i Statped.

Tekst: Wenche Andersen

En gang fikk jeg et spørsmål fra et foreldrepar idet barnet deres skulle begynne på skolen. Et enkelt og hverdagslig spørsmål, men ikke for dem. Datteren deres hadde et kombinert syns- og hørselstap og foreldrene var bekymret for hennes livskvalitet og trivsel i hverdagen. «Kan jeg spørre datteren min etter skoletid om hvem hun har lekt med i dag og få en to–tre navn til svar?»

Jeg svarte «ja» ut fra egne erfaringer fra barnehagen. Spørsmålet ble også stilt med erfaringene fra barnehagen som referanse: I barnehager leker barn med hverandre. På skolen handler det om pensum. Lek har en marginal plass på timeplanen. Når barn i tillegg har alvorlig grad av nedsatt syn og hørsel, et kombinert sansetap, blir det å kunne delta aktivt ekstra utfordrende.

I flere år har fagmiljøet i Statped diskutert hvordan kombinerte sansetap påvirker og endrer betingelsene for å delta i lekegrupper og aktivitet med andre barn. Diskusjonen er fortsatt aktuell siden læringstrykk og nasjonale prøver har presset seg helt ned til første klassetrinn. I tillegg er det å nå læringsmålene i hvert fag blitt et bevis på skolens vellykkethet som skole. Krav om faglig mestring kommer fort i konflikt med verdier som å tilrettelegge for vennskap, inkludering og lek. Må man velge? Hvem skal velge? Hvordan forener man så mange ulike mål?

I livsløpsperspektiv

Som rådgivere for barn og unge med kombinerte sansetap, og deres foreldre og pedagoger, følger vi en del barn fra tidlig barndom til voksenliv. Dette gir god oversikt over ulike livsfaser med de gledene,sorgene og utfordringene som følger med. For mange har spørsmålet om og lengselen etter en bestevenn vært et stadig tilbakevendende tema.

Venner, og helst en bestevenn, er en bro og et speil. Det er en bro ut til det samfunnet og den kulturen vi blir født i. Vennskap er også et speil som vi speiler oss i. Vennskap speiler likheter og forskjeller. Venner viser meg hvem jeg er og hvem jeg kan bli. I vennskap finnes bekreftelse. Vennskap er trygghet. Det er grunnlaget som identiteten og selvfølelsen kan vokse i. Eller som Finn Skårderud sier i en artikkel i Aftenposten (10. august 2018): «Når barnet ikke har noen å speile seg i, dør selvfølelsen.»

Gjennom hele livet er ønsker og drømmer om vennskap og kjærlighet en drivkraft for vår sosiale utvikling – eller avvikling hvis de aldri blir oppfylt. Den åpne hånden lukker seg, hvis ingen griper den. Det søkende sinnet stenger av, hvis det ikke får svar. Eller kanskje jeg får svar, men jeg ser det ikke eller hører det ikke, fordi jeg har et kombinert sansetap som gjør det vanskelig å oppfatte svaret.

Dette er kjernen i alvoret for barn og unge når de har fra moderat til alvorlig nedsatt syn og hørsel. Det er også kjernen i utfordringen til oss som rådgivere: Hvordan bidrar vi til at betingelsene for å få informasjon, for å delta i kommunikasjon med andre og for fysisk å være til stede er så gode som mulig? Kan vi også bidra til at vennskap utvikler seg?

Hva ser vi i barnehageperioden?

Barnehager har heldigvis fortsatt romslige rammer for at barn skal kunne leke med hverandre. Selv rommene avspeiler at barns utvikling de første seks årene i stor grad skjer gjennom kroppen. Det er plass til finmotoriske og grovmotoriske aktiviteter. Det er forståelse for at rolige, stillesittende aktiviteter må veksle med kroppslig utfoldelse. Det må løpes, hoppes, klatres, jubles og ropes. Akkurat hvordan det løpes, hoppes, klatres, jubles og ropes, er ikke så nøye. Variasjonene i barns utvikling knyttet til både motoriske, sosiale og følelsesmessige ferdigheter er uansett store tidlig i livet. Dette er i seg selv inkluderende. Forskjeller er det vanlige, ikke unntaket.

Det er også vanlig at voksne hjelper alle barn, ikke bare ett eller to barn. Voksne organiserer lekegrupper og bidrar til at alle er med. I lekens verden kan alle ha en rolle som passer. Da er det lett å svare på pappa eller mammas spørsmål om «hvem har du lekt med i dag?» Det kan komme svar med både to, tre, fire eller fem navn.

Antallet lekekamerater er ikke nødvendigvis det samme som antall venner. Men barnehagens store fortrinn er at den kan løfte frem og prioritere læringsmål som fremmer empati, det å ha «et blikk for alle». Barnehagen kan velge å bruke tid på aktiviteter som fremmer barns evne til å dele og gi hverandre gjensidig omsorg. Den kan velge å bruke tid på mellommenneskelige verdier som innlevelse og fellesskap mer enn konkurranse om å vite mest, få best karakterer, løpe fortest og/ eller være sterkest. Barnehagen har ikke pensum og karakterer.

Derfor ser vi også at barnehagen tilbyr barn en friere væreform. Med tilrettelegging for barn med nedsatt syn og/ eller hørsel er det lettere for alle å være aktive deltagere. Foreldre ser det også, så forventningen til skolen er at utviklingen fortsetter: Barnet mitt er sammen med andre barn.

Hva ser vi i grunnskoleperioden?

Da seksårsreformen ble innført i 1997 var intensjonen at første klassetrinn skulle være preget av lek, en myk overgang fra barnehagen. Seksåringens behov for fysisk aktivitet skulle ivaretas. Lekegruppene på skolen er mange steder byttet ut med vennegrupper som foreldrene administrerer om ettermiddagen. Barna er i større grad prisgitt egne evner til å skaffe seg venner og holde på dem. Lærerne har så mange administrativt pålagte dokumentasjonsoppgaver at tiden blir for knapp til å prioritere sosialisering og barns følelsesmessige utvikling. Skolehverdagen er presset av mange motstridende krav. Det er vanskelig å se at inkluderingstanken har gode vilkår. Hvem betaler prisen? Og når?

I tilbakeblikk ser vi et mønster med tydelig skille omkring fjerde klassetrinn. Jo mer aktiviteten mellom barn blir styrt av språk og det å ha et felles erfaringsgrunn- lag, jo større blir kløften mellom barn med kombinerte sansetap og de som ser og hører normalt. Det er både vanskelig og energikrevende for et barn med sansetap å få med seg det som skjer i en ofte støyende skolehverdag.

Mange foreldre forteller hvordan barna og ungdommene må hvile etter skoletid. De orker ikke stort mer enn å gjøre lekser og samle seg til neste dag. Det er energitappende å både «se og høre dårlig». Eller som en elev sa: «Jeg hører hva de sier, men jeg skjønner det ikke likevel.» Når de ikke er sammen med jevnaldrende i skole- tiden og kanskje heller ikke i fritiden, får de ikke det felles erfaringsgrunnlaget som gjør at de har noe å snakke om. Man kan ikke ligne hverandre, hvis det ikke er noe fellesskap å bli like i.

Fra femte til tiende klassetrinn øker de faglige kravene og mengden med lekser blir mye større. Skal elevene bidra med de gode karakterene som skolen måler seg med mot andre skoler, må de bruke mye tid på seg selv. Jeg har ikke sett noen skole som måler seg mot andre skoler, med kriterier som vellykket inkludering av elever med spesielle behov, generell elevtrivsel og evne til omsorg elevene imellom.

Skoler beskrives som vellykkede når karaktergjennomsnittet er høyt. Lærere honoreres ikke med heder og ære og høyere lønn, fordi de har tre elever med syndromer som trives i klassen. Det står ikke «dyktig med inkludering av elever med spesielle behov» øverst på CV-en deres, når de søker jobb. Det er pensumprestasjonene og evnen til å oppnå gode karakterresultater som teller. Det er ikke så lett å se hva som skal motivere lærere til å prioritere inkludering, når det er så lite synlig i deres eget belønningssystem.

For at inkludering skal lykkes, må den oppleves som viktig for alle som berøres av den. Den må være ekte og være et «gi og ta-forhold» i et gjensidighetsperspektiv. Vellykket integrering forutsetter høy kvalitet i alle ledd i den pedagogiske kjeden. Det innebærer:

  • Faglig dyktige og bevisste voksne.
  • Etiske grunnholdninger som verdsetter mangfold.
  • Arbeid med elevholdninger og et eksplisitt ønske om å fremme vennskap mellom barn/ungdommer/elever, fordi det er en viktig samfunnskvalitet, en ressurs i et fremtidsperspektiv.

Tendensen forsterkes på videregående skole. Prestasjonspresset er stadig oppe til debatt i media, og det settes aldri opp mot de verdiene som fremmer inkludering av ulike grupper barn og unge. Det er et tankekors, når inkludering står så sterkt som papirverdi. Som honnørord.

Hva gjør vi?

Det er et stort dilemma mellom faglige mestringskrav og verdier som vennskap, inkludering og lek. Selve situasjonen er motsetningsfylt blant annet fordi konkurranseperspektivet står så sterkt i samfunnet i dag, både mellom skoler og mellom elever. Mange barn og unge lever også i en konkurranse med seg selv om å løpe fortere i dag enn i går, løpe lenger, få bedre karakterer, trene mer, rekke mer. Målene lar seg kanskje ikke forene. Det å ha en venn som gjerne går tur, men ikke så veldig fort, tar tid. Ikke mange tar seg den tiden. Det er derfor ekstra viktig og nødvendig at barnehager og skoler prioriterer å elske frem en holdning om at vi trenger hverandre med hele det mangfoldet som finnes i det å være menneske. Den holdningen er kjernen i inkluderingstanken.

Teknisk tilrettelegging knyttet til lys og lyd og mobilitet er nødvendig og viktig for å gjøre fellesskap mulig, men det er ikke tilstrekkelig for at vennskap skal kunne utvikle seg. Det er heller ikke direkte attraktivt å nærme seg og prøve å bli kjent med en ungdom som har en spesialpedagog på slep. Spesialpedagogens tilstedeværelse blir på samme tid både en mulighet og en hindring.

Det blir ikke vennskap uten en grunn- festet opplevelse om at vi trenger hverandre og at alle en gang kan ha behov for støtte i en eller annen form. Hjem og skole har felles ansvar for utvikle en aksepterende grunnholdning i barn. En etisk bevissthet om likeverd, empati og omsorg.

Tallrike rapporter stadfester at det er mange barn som betaler for manglende inkludering. Det skjer både i form av ensomhet som øker med alderen og i form av ekskludering og mobbing i skolehver- dagen. Inkludering er en lovfestet rettighet, men det hjelper lite hvis det ikke er tid i skolehverdagen og ikke mennesker i nærmiljøet som bidrar til at inkludering blir en realitet. Kløften mellom ideelle lover og rettigheter og virkelighetens hverdager kan lett oppleves dyp for mange. Utfordringene og erfaringene er forskjellige, men vi har alle sterke ønsker og drømmer om vennskap.

Utgangspunktet for denne teksten var spørsmålet fra foreldre: «Kan jeg spørre datteren min etter skoletid om hvem hun har lekt med i dag og få en to-tre navn til svar?» I dag hadde jeg vært mye mer forsiktig med å svare «ja».

Min oppfordring er: Våg vennskap som bekrefter at mangfold er en verdi. Forskjellighet er fint.

Wenche Andersen

Seniorrådgiver ved faglig enhet for kombinerte syns-og hørselstap og døvblindhet i Statped.

 

Side 4 av 19