Om alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK)

Personer som har behov for ASK er svært ulike, og vil trenge individuelle og tilpassede løsninger. 

Noen har behov for et livslangt alternativ til tale, mens andre ved hjelp av ASK kan utvikle talespråk. Enkelte behøver støtte til det talespråket de allerede har. Noen personer forstår alt som andre sier, men mangler selv talespråk. Andre mangler talespråk og har en forsinket eller avvikende språkforståelse. Det finnes også mennesker som har liten eller ingen forståelse av det andre sier. En del ASK-brukere har ulike former for sansetap, som hørselshemming og synshemming, eller en kombinasjon av disse. Noen har også motoriske vansker som fører til redusert mobilitet og bevegelighet. Disse kan ha behov for hjelp til forflytning eller til å betjene hjelpemidler eller utføre andre motoriske handlinger.

Det er ulike grupper mennesker som kan ha behov for alternativ og supplerende kommunikasjon. Tetzchner og Martinsen (2002) gjør et skille mellom de som har behov for et:

  • Uttrykksmiddel
  • Støttespråk
  • Alternativt språk

Det som hovedsakelig skiller disse funksjonelle hovedgruppene, er hvilken funksjon den alternative kommunikasjonsformen skal ha. Det kan også være store variasjoner mellom mennesker som tilhører de tre funksjonelle hovedgruppene når det gjelder mulighetene til å utvikle mer forståelig tale, til å forstå andres tale, og det er store variasjoner i behovene for opplæring.

Alternativ og supplerende kommunikasjon kan sies å være alt som hjelper en person til å kommunisere effektivt, når talespråket ikke strekker til. Eksempler på ASK kan være bruk av håndtegn, fotografi, grafiske tegn, taktile tegn eller konkreter. Handlinger, væremåter og kroppslige uttrykk som fortolkes og tillegges mening av andre kan også omtales som ASK. I noen tilfeller vil kommunikasjonshjelpemidler og -materiell ha stor nytteverdi. Dette kan være slike ting som kommunikasjonsbøker, tematavler eller talemaskiner.

Det er vanskelig å få frem presise tall for hvor mange barn og unge som har behov for ASK i Norge. Manglende registreringer gjør det nødvendig med bruk av estimat fra amerikanske studier (Tetzchner og Martinsen, 2002). Her blir det anslått at ca 0,5 % av alle barn og unge har behov for ASK som følge av utviklingsmessige vansker (oppstått under svangerskap, ved eller kort tid etter fødsel). I Norge utgjør dette anslagsvis 6.000 - 6.500 personer i alderen 0-19 år.

Skolenes og barnehagenes arbeid med ASK innebærer at man alltid er opptatt av hvordan den enkelte kan uttrykke seg, hvilke ferdigheter gode kommunikasjonspartnere bør ha og hvordan man kan skape et miljø som fremmer mulighetene til å forstå og bli forstått. I skolesammenheng vil det i mange tilfeller være nødvendig å nedlegge et betydelig arbeid i å sørge for at kommunikasjonssystemer og tilpassede læremidler blir tilgjengelig for elever som er ASK-brukere.