Etter at lyset har passert øyets brytende medier og satt i gang reaksjoner i netthinnen (retina), aktiveres store deler av hjernen. Synssansen er avhengig av et tett nettverk av nerveforbindelser over hele hjernen for å fungere helhetlig.
© "Barns Syn”, Resurscenter Syn, Tomteboda 2001
Synsnerven (nervus opticus)
Hvert øye har sin synsnerve. Synsnerven sender signaler fra øyets netthinne videre til hjernen.
Synsnervekrysningen (chiasma opticum)
Synsnerven fra begge øyne samles i synsnervekrysningen (chiasma opticum). Synsnervekrysningen finner vi på undersiden av hjernen, like under hypofysen. Her krysser nervefibrene fra de delene av netthinnen som er nærmest nesen (nasale halvdeler) over til motsatt side. De kryssede nervefibrene fortsetter bakover til hjernen sammen med fibrene fra det andre øyets tinningside (temporale) halvdel.
Denne krysningen gjør at synsinntrykk fra høyre side av synsfeltet vårt, tolkes i hjernens venstre halvdel, mens synsinntrykk fra venstre side av synsfeltet, tolkes i hjernens høyre halvdel.
Synstrakten (tractus opticus)
Etter synsnervekrysningen samles nervefibrene som får impulser fra de høyre netthinne-halvdelene, i høyre trakt. De som får impuls fra de venstre halvdelene av netthinnene, samles i venstre trakt. Derfra ledes impulsene videre til knekroppen, Corpus Geniculatum Laterale (CGL). På veien ender ca. ti prosent av fibrene opp i andre hjerneområder, blant annet de som styrer pupillemotorikken.
Knekroppen (CGL)
CGL er en subkortikal struktur bestående av seks lag med nerveceller. I CGL er fibrene fra forskjellige områder av netthinnen ordnet i forhold til hverandre. Hver del av netthinnen er representert i sin del av CGL (retinotopisk ordning). Mye tyder på at en del av synsbearbeidingen foregår her.
Synsnervestrålingen (radiatio optica)
Synsnervestrålingen er en vifteformet struktur som fører signalene fra knekroppen videre til synssentrene i synsbarken. Også her er nervefibrene ordnet systematisk i forhold til hvilke områder på netthinnen de representerer (retinotopisk ordning).
Synsbarken - Area striata
Area striata (det stripete området) utgjør det primære visuelle barkområdet (V1). Via synsnervestrålingen (radiatio optica) mottar area striata synsbanenes nervetråder, som sees som hvite striper i det grå hjernevevet. Alle deler av synsbarken har sin direkte forbindelse til et område på netthinnen. Her legger fovea (den gule flekk) beslag på et spesielt stort område.
I likhet med den øvrige hjernebarken og CGL, består synsbarken av seks cellelag. Cellene er ordnet i søyler som står vinkelrett på overflaten. Hver søyle mottar impulser fra et lite avgrenset område av netthinnen. Disse impulsene kommer inn til cellene i fjerde lag, og brer seg derfra til celler i de andre lagene og videre til nabosøyler.
Det er tallrike innbyrdes forbindelser mellom områdene rundt aria striata. I tillegg har noen av områdene toveisforbindelser. Det totale koblingsskjemaet blir derved svært komplekst.
Synsbarken er spesialisert slik at synskvaliteter som farge, form og bevegelse bearbeides separat. Hvor langt denne spesialiseringen er utviklet, er ennå ikke klarlagt
Hjernestammen
Hjernestammen forbinder storhjernen, lillehjernen og ryggmargen. Her flere hjernenerver samlet på et lite område. Hjernenervene for de vertikale, horisontale og skrå øyemusklene og for de som styrer lysreguleringen, har sitt utspring i hjernestammen. Ved hjerneslag i hjernestammen, vil således mange av disse funksjonene kunne være brutt, avhengig av hvor skaden ligger.
Hjernebjelken (corpus calossum)
Selv om hver hjernehalvdel mottar og bearbeider stimuli fra en klart begrenset halvdel av netthinnen, oppleves synsfeltet som en helhet. Dette sørger corpus calossum (hjernebjelken) for. Her knyttes nervefibre fra området i venstre hjernehalvdel sammen med tilsvarende område i høyre hjernehalvdel.
Lillehjernen (cerebellum)
Denne hjernestrukturen ligger i bakhodet, under storhjernen. Den er aktiv i koordinering av muskelaktivitet, presisjon av bevegelser, finmotorikk og fordeling av muskelkraft, blant annet i kombinasjon med visuell informasjon. I bakre del av lillehjernen ligger områder som deltar i kontroll av øyebevegelser. Lillehjernen er også viktig for balansen.
Hjernesynshemning
Personer med kortikale / cerebrale skader, kan ha vansker med å motta, tolke og bearbeide synsinntrykk. Vi snakker da om en hjernesynshemning. Generelt kan vi si at det er grunn til å ha mistanke om hjernesynshemning når praktisk synsfunksjon er langt dårligere enn visus og andre fremre øyefunksjoner skulle tilsi. Typiske tegn kan være
- liten visuell oppmerksomhet og nysgjerrighet
- problemer med retning og romlige forhold (orientering)
- problemer med å oppfatte helheter ut fra detaljer og omvendt
- problemer med øye-hånd-koordinasjon
- skjeling
- innskrenket synsfelt
- nedsatt målbart visus
- øyemotoriske vansker
Les mer om hjernesynshemning.