Hvordan fungerer hørselen?

Lyd er et naturlig fenomen som oppstår når noe skaper trykkvariasjoner i luft, eller andre stoffer. Dette kan være fra for eksempel et knips, et slag i en bordplate, fra luft presset ut gjennom tuten på en fløyte, vibrasjonen i stemmebåndene våre, og så videre. Mennesker opplever lyd auditivt gjennom hørselssansen.

Lydstyrke og tonehøyde

Lydens to viktigste egenskaper er lydstyrke og tonehøyde, som angis i desibel (dB) og Hertz (Hz).

Hertz er måleenheten for frekvens, og sier noe om hvor mange svingninger/trykkvariasjoner lyden har per sekund. Dette angir lydens tonehøyde. Mørke toner har få svingninger, lyse toner har mange svingninger. Mennesker kan omtrentlig oppfatte lyd i området 20 – 20 000 Hz.

Desibel er måleenheten for lydstyrke. Desibel sier noe om forholdet mellom to tall, og når vi snakker om lydstyrke er dette forholdet mellom lydtrykket på den lyden vi hører, og lydtrykket på den svakeste lyden øret vårt kan oppfatte. Tale har en styrke på ca. 60 dB målt på 1 meters avstand.

Lyd lar seg påvirke av flere faktorer. Disse faktorene kan for eksempel være temperatur, hvilket materiale lyden går gjennom og hvordan lydmiljøet er der lyden oppstår.

I et rom med harde flater, vil lyden bli sendt fram og tilbake flere ganger før energien i lyden forsvinner, og vi opplever etterklang. Tiden lyden får leve i rommet kalles etterklangstid. I rom med flere absorberende overflater, som gardiner, myke møbler, tepper og lydplater vil etterklangstiden være mindre. Dette er fordi energien i lyden vil absorberes i de myke materialene. I rom bør etterklangstiden passe til hva rommet skal brukes til. Lengre etterklangstid kan være fint til sang og musikk, men kan gjøre det vanskeligere å oppfatte tale. Dette er fordi talelyder består av både lydsterke og lydsvake lyder. De lydsvake lydene er ofte de meningsbærende lydene i talen, og de kan bli overdøvet av lydstyrke lyder når etterklangstiden er lang.

Det er krav til etterklangstid i ulike bygningstyper. Se også Nedsatt hørsel og fysisk tilrettelegging.

For at vi skal høre, må øret og hjernen samarbeide. Et lydsignal gjennomgår flere forvandlinger på veien fra en lydkilde til hørselssenteret i hjernen. Det starter som en bevegelse, for eksempel når pusten vår passerer stemmebåndene. Stemmebåndene setter luften omkring i bevegelse.

Øret er bygd opp på en ganske finurlig måte.

• Øremuslingen eller det ytre øret har en plassering og en form som gjør at vi har muligheten til å si noe om hvor lyder kommer fra.
• Øregangen har en form og lengde som gjør at den forsterker de lydene som er viktigst for oss for å forstå tale.
• Mellomøret består blant annet av ørebenskjeden, som har en viktig funksjon i å overføre mekaniske vibrasjoner fra luft i mellomøret til væske i det indre øret med minst mulig energitap.
• Det indre øret har hårceller. De har to hovedoppgaver; å forsterke eller tilpasse den lyden som kommer inn, for så å omdanne den til elektriske signaler som sendes videre til hjernen.
• Hjernen tolker de elektriske signalene som lyd. Vi hører med ørene men lytter med hjernen.

Nedsatt hørsel, hørselshemning, hørselsnedsettelse, hørselstap, hørselsvanske, tunghørt, døv – det brukes mange begreper som omhandler nedsatt hørsel.

Noen blir født med nedsatt hørsel. Andre får nedsatt hørsel senere ved at hørselen blir utsatt for påvirkninger som gir hørselstap. Blant disse er hjernehinnebetennelse og støyskader. Av og til oppstår det også hørselstap som vi ikke finner noen forklaring på. Les mer på Hørselstilstander.

Vi kan gjøre hørselsmålinger. Resultatene vi får når vi måler hørselen, tegnes inn som en kurve i audiogram. Et audiogram er et skjema der vi legger inn resultatet av en hørselsmåling.

Den mest vanlige hørselsmålingen er rentoneaudiometri. Resultatet av denne målingen fremstilles i et audiogram. Audiogrammet viser hvor sterk en lyd må være ved ulike frekvenser for at vi akkurat skal kunne oppfatte den. Kurven i audiogrammet gir oss en visuell framstilling av en persons hørsel.

Markeringene i audiogrammet viser hvor høyt volum det må være på ulike toner for at vi skal oppfatte dem. De rene tonene som benyttes, har ulik frekvens og styrke, fra bass til diskant. Tonene måles i hertz (Hz) og lydstyrken i decibel (dB).

Resultatene på det høyre øret tegnes inn i audiogrammet med røde sirkler. Resultatene på det venstre øret tegnes inn med blå kryss.

Audiogrammet gir oss en viss pekepinn på hvordan en person hører, men sier allikevel ikke alt om noens hørselsfunksjon. To personer med like audiogrammer kan ha ulike opplevelser og utnyttelse av hørselen sin.

Nedsatt hørsel gir som regel utfordringer med å skille ulike lyder eller signaler fra hverandre.

Når vi legger talespråklydene inn i et audiogram, ser vi en figur som kan minne om formen på en banan. Vi kaller dette «talebananen».

Lyder ligger spredt utover et bestemt område, talespråkområdet. Framstillingen er forenklet, for hver enkelt språklyd er sammensatt av flere ulike frekvenser. Språklyder er ikke rene toner. Hvis vi sammenligner «talebananen» med et personlig audiogram, gir dette et inntrykk av hvilke talespråklyder det er vanskelig eller umulig å kunne oppfatte.

• Enkelt sagt er vokaler lydbærende språklyder, mens konsonanter er meningsbærende språklyder.
• Et hørselstap i det såkalte diskantområdet får konsekvenser for evnen til å oppfatte ustemte konsonanter (konsonanter vi uttaler uten å bruke stemmen).

Høreapparatet fungerer som en forsterker. Ved mekaniske hørselstap, det vil si hørselstap som skyldes skader i det ytre øret eller mellomøret, og ved hørselstap som i hovedsak rammer de ytre hårcellene, vil tilpasning av høreapparater hjelpe med å oppfatte talespråklyder. De aller fleste barn får utredning og medisinsk oppfølging av sine hørselstap, og får tilpasset høreapparater ved sykehusenes høresentraler.

Ved tilpasning av både høreapparat og cochleaimplantat må det tas hensyn for smerteterskler for lydnivå og høreapparatet bør ikke påføre brukeren ytterligere støyskade.

Tidligere var høreapparatene analoge, og forsterket alle lyder like mye. I dag er de fleste høreapparater digitale, og søker å forsterke den type lyd som brukeren ønsker å høre, og dempe annen type lyd, som forstyrrende bakgrunnsstøy.

Cochleaimplantatet (CI) er et avansert høreapparat. Det har en indre del med en elektrodeledning som opereres inn i det indre øret, implantatet, og en ytre del som fanger opp og prosesserer lyd, lydprosessoren.

CI er aktuelt for personer som har så store hørselstap at de ikke kan nyttiggjøre seg vanlige høreapparater til å oppfatte tale. Ofte skyldes dette at de indre hårcellene i stor grad ikke lenger er fungerende. Enkelt kan man si at den innopererte elektrodeledningen på implantatet vil gjøre jobben til de manglende indre hårcellene.

I Norge i dag er det OUS Rikshospitalet som utreder, opererer og har den medisinske oppfølgingen av barn med CI. Voksne opereres også ved OUS Rikshospitalet, samt ved Haukeland Universitetssjukehus og St. Olavs Hospital.

• Barn som er født døve og får tilbud om CI, blir vanligvis operert mellom åtte og tolv måneders alder. De fleste får CI på begge ørene (bilateralt), og man setter inn begge implantatene i samme operasjon. Operasjonen tar vanligvis fra to og en halv til tre timer.
• Barnet og foreldrene får reise hjem én til to dager etter operasjonen.
• Fire til seks uker etter operasjon har såret grodd fint, og tiden er kommet for lydtilkobling.

Godt utbytte av CI krever vanligvis systematisk lyttetrening.

Selv om både dagens høreapparater og CI er utstyrt med teknologi som søker å etterligne normal hørselsfunksjon, vil de aller fleste ha behov for ekstra tilrettelegging og hørselstekniske hjelpemidler for å oppnå gode nok lytteforhold i blant annet undervisningssituasjon.