Begrepet «døvstum» er åpenbart misvisende. Døve har skader i hørselsorganet – og ikke på stemmebåndene. Døve kan i ulik grad ha utydelig tale – de har ikke hørendes muligheter til å øve opp eller korrigere sin egen stemme. Døve kan også bevisst velge ikke å nytte stemmen.
I historien om opplæring for døve har taletreningens plass og betydning for språk- og metodevalg hatt en sentral rolle. Fru Hedvig Rosing, som startet det som seinere ble Fru Rosings Taleskole, og enda seinere Nedre Gausen kompetansesenter, argumenterte allerede i 1881 skriftlig for å få vekk det diskriminerende ordet «døvstum». Hun hadde registrert at det i 1876 ble holdt et foredrag av Mr. Ackers i vitenskapsakademiet i Gloucester – «Døv, men ikke stum».
På tross av dette: så seint som i mai 2015 ble begrepet «døvstum» brukt i en nyhetsartikkel i større norsk avis.