Opplæringen ble veien tilbake etter hjerneskade

Bit for bit gjør han framskritt, både i læring og kommunikasjon. Ordene er ikke mange, men de blir flere og flere. Den unge gutten gjør framskritt. Sakte går det framover. Det viktigste for ham og dem som er rundt, er å se framgang.

Takket være iherdig og godt samkjørt innsats fra et stort lag rundt ham, har John Inge et opplegg på yrkesfaglig studieretning som han stortrives med. Der får han være med de andre i mekaniske fag. Samtidig får han én-til-én-oppfølging i de teoretiske fagene. Kommunikasjonstrening står sentralt. Skolen har prøvd ut ulike kommunikasjonshjelpemidler uten at det har fungert godt, så nå jobber de iherdig med verbalspråket. Surnadal har lykkes med det mange kommuner strever med; å få til gode løp i videregående skole for elever med store, komplekse utfordringer.

– Skolen har vært avgjørende hele veien. De har gitt et kjempebra tilbud, fulgt utviklingen hans og tilpasset og justert. Kombinasjonen av lesetrening, trening og verksted har vært akkurat det han trenger. Alt må læres på nytt. Alle ord og begreper har vært der hele tiden, men det tar tid å få dem fram. Han har gjort enorme framskritt, forklarer Tove Bævre, moren til John Inge.

Hun peker også på lagarbeidet som en suksessfaktor. Det er et stort apparat med mange folk rundt John Inge. Lærere, logoped, fysioterapeut, habilitering med flere. I tillegg opplever hun at Statped er en viktig støttespiller for skolen.

– Jeg husker at de fortalte om en gutt som hadde begynt å prate etter ti år. Sånt gir håp. John Inge begynte å prate etter tre og et halvt år, sier mor.

Alle foreldres mareritt

Da mor og far fikk telefonen som er alle foreldres mareritt, ble det kaos.

– Usikkerheten var verst. Det å ikke vite. Rett etter ulykken gikk an å kommunisere med ham, og vi var litt lettet og trodde det var noen måneder med gips og opptrening.

Så endret situasjonen seg. Det gikk fra gode prognoser til ingen prognose. Etter tre uker i kunstig komma fikk foreldrene vite at John Inge hadde fått en hjerneskade. Da begynte den lange veien, men den er blitt en vei tilbake til livet.

Hjemmet og gården

Når vi spør John Inge om hva som har vært de viktigste årsakene til fremgangen, kommer enkeltordene kontant; venner – jeg – Line (katten) – mamma og pappa. Gutten som er yngstemann i en søskenflokk på tre, gir også ros til søsken, de ansatte på skolen og hele apparatet rundt ham.

Det at han fikk bo hjemme etter ulykken var svært viktig, forklarer mor.

– Det å være en del av og kunne delta i det vanlige og daglige familielivet har vært helt avgjørende. Det har skapt et trygt og godt utgangspunkt for å fokusere på andre oppgaver og komme videre, forklarer hun.

Nærhet til farens gård og verksted har også vært svært viktig for John Inge. Han har vært tett på gårdsdriften fra han var liten, og var tiltenkt å overta gården. Den drømmen er ikke lagt bort.

Sammen er de opptatt av å bygge stein for stein. Så vil tida vise hvor langt de kan komme.

– Det viktigste er at John Inge får et godt liv. Å overta gården er tross alt ikke det viktigste. Det finnes også muligheter i teknologi og tilrettelegging, og vi har sett at han stadig bryter nye barrierer, sier faren.

Bruk tid på relasjoner

For rådgiver og spesialpedagog Silje Ranes på Surnadal videregående skole har det viktigste vært å bidra til en meningsfull hverdag. Det gjør at John Inge får medvirke, og at han får forståelse for sin egen situasjon og hvorfor de gjør som de gjør.

– Bruk tid på å bli veldig godt kjent med eleven, råder hun. Jeg har brukt tid på å finne ut hva John Inge er interessert i, hva han kan fra før, og hva han opplever som meningsfullt. Gode relasjoner skaper trygghet.

De har hele veien vært opptatt av toleransevinduet – hva som er balansen mellom når det blir for passivt, og når det blir for intenst. De ser at toleransevinduet er blitt større og større. Han kan holde ut lenger og er mer konsentrert. Oppmerksomhet og arbeidsminne har hatt fokus. Likedan språktrening.

I det mekaniske verkstedet på skolen ruller John Inge inn foran en avansert skjærebrenner for stål. Med presisjon programmerer han inn kuttene og styrer maskinen med stålkontroll.

Lagseier

Det er norsktime for John Inge. Temaet er tale, lesing og skriving.

Spesialpedagog Silje tar fram et ordkortspill for å trene på å utvide ordforrådet. John Inge konsentrer seg nøye, trekker ord og plasserer dem riktig. Stadig framgang.

Æren for at ting går så bra, og at det stadig er framskritt, deler hun med hele laget rundt John Inge. Ikke minst foreldrene, som er svært viktige.

– Vi er et godt samkjørt lag av veldig mange aktører, rett og slett. Ting henger sammen. Når logopeden jobber med noe, tar vi det opp i undervisningen og jobber videre. Det fysioterapeuten jobber med, tar vi inn i gymtimene. Slik bygger vi sammen, forklarer den engasjerte spesialpedagogen.

Skape kultur for mangfold

Assisterende rektor Kristin Holten er opptatt av mangfoldsperspektivet. – Også på videregående skole er det viktig at alle har et tilbud. Det beriker hele skolemiljøet at John Inge er her. Vi ønsker å skape et verdigrunnlag for en fellesskapsskole. Da må vi ta på alvor og gjøre det vi kan for at John Inge skal oppleve tilhørighet, sier hun.

Hun mener skoleledelse skal være gode forbilder både i prioriteringer og rammer. Den skal gi støtte i det daglige arbeidet – både å anerkjenne framskrittene, men også å backe når det går i motbakke.

Holten mener årsaken til de gode resultatene skyldes både laginnsats og enkeltpersoner.

– Samarbeidet har gått veldig knirkefritt, der alle har funnet sin rolle og plass. Vi har vært opptatt av å være i forkant og å informere og involvere John Inge og foreldre hele veien. Tverrfaglig jobbing – det å se skole og livet ellers i sammenheng – har vært sentralt. Det som foregår på fritiden, har betydning for skolen – og motsatt.

Stå-på-holdning fra alle

Anita Stavik i den lokale PP-tjenesten mener også at et godt lagarbeid har preget saken. PP-tjenestens rolle har vært å legge til rette for et godt opplæringstilbud.

– Vi har lite erfaring med ervervet hjerneskade i kombinasjon med ASK. Derfor trengte vi støtte fra Statped i denne saken. Det har vært svært nyttig, og vi har økt kompetansen vår, forteller hun.

Stavik vektlegger særlig det felles arbeidsseminaret de startet med i regi av Statped. Det skapte en felles plattform å bygge videre på.

– John Inges stå-på-holdning er selvsagt den viktigste enkeltfaktoren til at vi har lykkes. Men vi har hatt et sterkt lag med et stort engasjement, godt samarbeid og målretta arbeid, sier Stavik. 

Statped inn med spisskompetanse og tverrfaglighet

Rådgiverne Anne Ekerbakke og Lisbeth Rognes i Statped kom inn i saken for to år siden.

Det var etter en søknad fra PPT om kompetanseheving i hele nettverket rundt John Inge. Fokuset var at han skulle starte på videregående skole, og de tok initiativ til et felles arbeidsseminar. Det ga et solid felles grunnlag. Siden har de fulgt og vært tilgjengelige for dem som har det daglige ansvaret.

– Vi opplever at kommunene trenger støtte når elever får alvorlige hodeskader. Vi kommer inn med spesifikk kompetanse på pedagogisk tilrettelegging som et ledd i rehabiliteringen. Skal vi få til resultater, er en viktig del av jobben vår å få laget som skal hjelpe, til å spille sammen, sier de to erfarne rådgiverne.

De kommer fra en tverrfaglig avdeling som jobber med ervervet hjerneskade med kompetanse både på spesialpedagogikk, nevropsykolologi, ergoterapi og logopedi.

Ved behov har de samarbeidet med de andre fagavdelingene i Statped.

De er opptatt av et utvidet rehabiliteringsbegrep der skole inngår. For barn og ungdom er skolen en av de viktigste rehabiliteringsarenaene. Etter en ervervet hjerneskade er det viktig å ta utgangspunkt i ferdigheter som er intakte, og bygge videre på dem. Relæring og ny innlæring må jobbes med over tid.

– Vi ser at det er viktig å veilede laget rundt barnet/ungdommen i denne prosessen. Kognitiv rehabilitering og pedagogiske tiltak i skolen må endres i takt med den utviklingen som skjer. Hjernenes evne til endring og læring har et potensiale kontinuerlig gjennom livet, sier rådgiverne.

Stein for stein

På en gård i vakre Surnadal går en far og en sønn og småprater. Slik fedre og odelssønner gjør. Om dyra, om såing og om planer. De vet begge at veien har vært lang – og at den fremdeles er lang.

Synstolket versjon av videoen