Kombinerte sansetap, aktivitet og deltakelse

Taktil kommunikasjon omfatter blant annet kommunikasjon gjennom taktile tegn, kroppsnære tegn, kroppslig-taktile uttrykk, mimetiske uttrykk, spor-tegn og haptisk kommunikasjon. Bruk av disse formene vil variere individuelt, med utgangspunkt i alder, motorikk, sansemessige- og kognitive forutsetninger, erfaringer og eventuell tidligere bruk av tegnspråk som førstespråk. Felles for alle med taktil kommunikasjon som viktigste kommunikasjonskanal er at tilgangen til kommunikasjon gjennom talespråk eller visuelt tegnspråk er begrenset av det kombinerte sansetapet, og taktil kommunikasjon blir derfor et viktig alternativ.

Vi tar her utgangspunkt i taktil kommunikasjon med barn, men de samme kommunikasjonsformene vil være aktuelle for barn i skolealder og voksne med kombinerte sansetap eller døvblindhet.

Taktile tegn

I taktil kommunikasjon bruker vi ofte tegn fra tegnspråk, og utfører disse i hendene til barnet vi snakker med på denne måten:

Hendene til barnet som vi snakker med ligger oppå våre hender og hun får på den måten muligheten til å avlese taktilt det vi sier med tegn. Barnet er da i en lytteposisjon og har det vi kaller lyttehender.

Når vi snakker med taktile tegn i barnets hender er vi selv i snakkeposisjon, og har det vi kaller lyttehender.

Kroppsnære tegn

Taktil kommunikasjon kan også innebære at vi plasserer noen av tegnene direkte på barnets kropp – på et annet sted enn hendene. Dette gjør vi for at barnet skal kunne avlese tegnene via berøringssansen et annet sted på kroppen enn hendene. Det stedet som tegnene plasseres på kalles for artikulasjonsstedet for tegnet.

På denne måten lærer barnet samtidig hvor på kroppen et tegn skal utføres og kan etter hvert selv peke mot dette stedet eller gjøre tegnet der, når dette er innlært. Vi kaller dette for kroppsnære tegn og dette er en del av den direkte kommunikasjonen vi har i en samtale med barnet.

Haptisk kommunikasjon

Haptisk kommunikasjon er en annen type kommunikasjon som består i å plassere tegn på kroppen til den vi snakker med. Haptiske tegn plasseres i hovedsak på rygg, overarm eller håndbak. Kne og vristen på foten brukes også. Målet med haptisk kommunikasjon er å gi en beskrivelse av omgivelsene til den vi snakker med som ikke selv kan oppfatte de via syn og hørsel. Haptisk kommunikasjon er ikke en form for direkte samtale, men mer en måte å beskrive og informere på.

Det som ofte beskrives og informeres om er:

• hvordan omgivelsene våre ser ut
• hvordan rommet er tilrettelagt
• retninger som høyre – venstre – rett frem.
• informasjon om at vi kommer eller går
• hvilke andre personer som er til stede
• hvordan andre mennesker reagerer
• hvilke emosjoner viser de?

Når vi bruker haptisk kommunikasjon har vi som oftest ikke en forventning om at den vi gir beskrivelsen til skal svare oss.

Kroppslig – taktile uttrykk

Barn med kombinerte sansetap uttrykker seg ikke alltid på samme måte som den de kommuniserer med. Vi ser ofte at, mens vi kommuniserer med tegn, så svarer barnet på en annerledes måte der hele kroppen, stemmelyder og mimikk utgjør det vi kaller kroppslig-taktile uttrykk. Slike uttrykk ser vi ofte i lek med rim og regler som inkluderer lyd, tegn, bevegelse og spenning.

Mimetiske uttrykk

Alle kroppslige opplevelser i en hendelse eller aktivitet kan gjenskapes og uttrykkes i samme modalitet som den ble opplevd. Et barn som har vært på ridning kan eksempelvis fortelle om dette ved å reprodusere de bevegelsene som ble opplevd – altså mime det man opplevde på hesteryggen. Dette utrykket kan således få et språklig innhold, og kan tolkes som at barnet forteller om rideturen. Dette omtaler vi som mimetiske uttrykk.

Spor-tegn

Spor-tegn, innebærer at barnet peker mot «minnespor» på kroppen, fra en opplevelse eller hendelse som har gjort kroppslig og emosjonelt inntrykk. Sporene refererer til opplevelsen slik barnet opplevde den. Dette kan illustreres slik:

Mor kysser alltid barnet på kinnet når det blir levert i barnehagen. Når barnet senere peker mot - eller tar seg på kinnet, sier vi ikke at det peker eller berører selve kinnet, men at det viser til minnesporet etter mammas kyss. På samme måte som ved mimetiske uttrykk får da spor-tegn et språklig innhold, og kan her for eksempel bety mamma.

Noen barn med kombinerte sansetap lager selv tegn basert på visse egenskaper ved et objekt som utforskes med hendene, som f. eks form og funksjon. Slike tegn viser gjerne til det som er meningsbærende eller interessant ved objektet og tegnene kan ofte se annerledes ut enn det vi forventer. Det er derfor viktig å følge med på hvordan barnet utforsker, da dette kan gi oss informasjon om hva tegnet de lager kan bety, og hva det viser til ved objektet.