Til hovedinnhold

Tips til undervisning i tegnspråkgrammatikk

Bøyer

For å forklare bøyer må først forståelsen av aktiv og passiv hånd være på plass; Dersom man er høyrehendt er det vanlig at høyre hånd brukes aktivt i tegnspråk, da er det høyre hånd man referer til når man omtaler aktiv hånd. Noen tegn, såkalte enhåndstegn, utføres med en aktiv hånd (eks. VENTE). Ved slike tegn vil passiv hånd være rolig i bakgrunnen slik at oppmerksomheten bare rettes mot aktiv hånd. Tohåndstegn derimot, er tegn der begge hendene kan være aktive (eks. SYKLE). En tredje mulighet er tohåndstegn med en aktiv og en passiv hånd (eks. SKO) der den passive hånden inntar rollen som fot, mens den aktive hånden illustrerer skoen som sitter på foten.

At tegnspråk utføres med to hender (til forskjell fra talespråk, hvor vi har bare en munn til å produsere språket) gjør at vi kan uttrykke flere ting simultant. En slik samtidighetsmulighet er det vi kaller bøyer. Begrepet bøye kommer fra sjøfarten, hvor bøyen utgjør et fast holdepunkt (Vonen, 2020). En bøye er når et tegn holdes i passiv hånd, mens aktiv hånd fortsetter å utføre tegn.

Bøyer er ikke en egen tegnklasse, og de er ikke selvstendige tegn som vi for eksempel kan finne igjen i tegnordbøker. Det som gjør bøyer spesielle, er hvilken funksjon de har (Halvorsen, 2020). Det er identifisert fem ulike typer bøyer:

Fragmentbøyer, listebøyer, temabøyer, pekebøyer og punktbøyer (Liddell, Vogt- Svendsen og Bergman, 2007), noen utvalgte av disse beskrives her:

Punktbøyer er en av de vi tidligere omtalte som tidslinjer. Vi kan bruke B-hånd til punktbøyer der passiv hånd plasseres foran kroppen, og representerer en steds- eller tidsrelasjon. Punktbøyen hverken representerer eller peker på en referent, men brukes som et slags holdepunkt. For eksempel hvis den representerer et tidspunkt, kan vi snakke om noe som skjedde før eller etter dette tidspunktet (Halvorsen, 2020 og Vonen, 2020).

Listebøyer er når man bruker fingrene på hånden til å beskrive hver sin referent i en fast rekkefølge. De har tidligere blitt omtalt som oppramsinger. Når vi har plassert en referent på en finger, kan vi peke tilbake på den fingeren etterpå uten å gjenta tegnet for referenten. Vi starter ofte på tommelen eller pekefingeren og bruker de ulike fingrene som referent for ulike tall, steder, personer (Halvorsen, 2020 og Vonen, 2020).

Kart regnes ikke som bøyer, men de har en lignende funksjon ved at vi kan rette tegn og pek mot dem. For eksempel er det vanlig å la passiv hånd (arm) representere norgeskartet, og så peke til de ulike stedene på armen som ligner på hvor de ligger på kartet (Vonen, 2020). I akkurat dette tilfellet er det viktig at høyre hånd blir brukt som passiv hånd. Dette på grunn av at da ligner armen og hånden på kartet over Norge med kysten på utsiden av armen og Oslofjorden mellom tommel og pekefinger der tommelen representerer Østfold.

I opplæringen er det fint om elevene får lære om de ulike bøyene, og i hvilke sammenhenger de brukes. De kan få utforske hvordan ytringer blir tydeligere og lettere å avlese ved bruk av bøyer, og de kan reflektere rundt hvordan det visuelle tegnspråket gir andre muligheter for å skape mening enn talespråket.

Side 24 av 27