Til hovedinnhold

Tips til undervisning i tegnspråkgrammatikk

Ikke-manuelle komponenter

Ikke-manuelle komponenter omtales også som non-manuelle komponenter hvorav de som omhandler ansiktet kan omtales som faciale komponenter. Å være oppmerksom på de ulike ikke-manuelle komponentene er avgjørende for å kunne avlese tegnspråk. I tillegg vil det være svært vanskelig å avlese personer som kun benytter den manuelle komponenten i kommunikasjon på tegnspråk. For eksempel er bruken av ikke- manuelle komponenter avgjørende for om en ytring er bekreftende, spørrende eller nektende.

Hendene er det mest iøynefallende når noen snakker tegnspråk, så det er ikke rart at mange tror tegnspråk kun handler om den manuelle komponenten. I tegnspråklig kommunikasjon har vi derimot blikket rettet mot ansiktet/overkropp til den som snakker samtidig som vi har et overblikk over både manuelle og ikke-manuelle komponenter. Med ikke-manuelle komponenter mener Vonen (2020) munnen, øyenbryn, øyeåpningsgrad, blikkretning, hodebevegelser, skuldrene og overkroppen.

Munnen omfatter lepper, tunge og kinn. Munnbevegelsene spiller en stor rolle. Mange tegn har en munnbevegelse som minner om det norske ordet for tegnet. På den måten kan flere grunntegn ha helt lik manuell del da munnbevegelsen skiller tegnene fra hverandre.

Andre grunntegn har en bestemt munnbevegelse som ikke er hentet fra norsk talespråk. Disse tegnene har tidligere blitt omtalt som faste tegnuttrykk og tegn med fast oralkomponent (TMFOK).

Øyenbryn og øyeåpningsgrad kombinert spiller disse en viktig rolle i tegnspråk, spesielt i spørresetninger og bekreftende setninger. Halvorsen (2020) deler spørsmål inn i to hovedtyper og forklarer hvordan de uttrykkes på tegnspråk:

  1. «Spørsmål med ja-/nei-svar. Disse formuleres som en påstand, men med hevede bryn, blikkontakt, utvidede øyne og hodet eller haken skutt fremover mot den vi spør» (Halvorsen, 2020:83).
  2. «Spørsmål med egne spørretegn som HVA, HVORDAN, NÅR, HVEM, HVILKEN, HVORFOR. Man starter med spørretegnet mens man rynker sammen brynene og skyter haken eller hodet litt frem mot den man spør. Deretter kan man avslutte med spørretegnet for å markere at man er ferdig med spørsmålet» (Halvorsen, 2020:84)

Blikkretning viser i forhold til, hvor i tegnrommet eller på hvem. Blikkretning kan:

  1. illustrere turtakning ved å se på den som kan ta ordet
  2. forsterke en pekeretning ved å se dit man peker
  3. sammen med hode retning og kropp illustrere hvilken rolle tegneren har inntatt ved å vende blikket i den retningen rollen ville vendt blikket.

Hodebevegelser gjerne nikk, rist eller litt fremover. I tegnspråk er det vanlig å nikke for å illustrere at man oppfatter det som blir sagt eller at man er enig i det som blir sagt. Tilsvarende kan man riste på hodet for det motsatte. Man kan også skyve hodet litt frem som for å spørre om den andre skjønner.

Skuldrene og overkroppen omhandler hovedsakelig retning ved å innta roller, men i enkelte tegn er det vanlig at man skyver en skulder litt frem.

Erfaring fra tegnspråkkurs viser at nybegynnere i tegnspråk ofte har stor oppmerksomhet på hendene. Dermed er det lurt å sette søkelyset på de ikke- manuelle delene tidlig i opplæringsfasen. Når elevene får opplæring i de ikke- manuelle komponentene sin rolle, får de lettere blikket vekk fra hendene og over på helheten. Fokuset på de ikke-manuelle komponentene bidrar også til å løsrive tegnspråklige ytringer fra norsk grammatikk.

Når man skal øve på ikke-manuelle komponenter kan det være lurt å trene med speil. Speilet bør være så stort at elev og lærer kan se seg selv samtidig i speilet.

Å gjøre videoopptak der man etterpå ser gjennom for å studere egen bruk av ikke-manuelle komponenter er også en viktig vei til økt bevissthet rundt emnet.

Videoopptak kan gjøres på nettbrett eller telefon, men også i applikasjonene Book Creator og Clips.

Å la elevene se seg selv er en fordel i alle øvelser knyttet til ikke-manuelle komponenter.

Side 10 av 27