Undervisning i tegnspråkgrammatikk

Når vi peker på noe, må den vi snakker med, se retningen pekingen har og skjønne hva pekingen retter seg mot for å forstå hva vi mener når vi peker. Et pek kan ha mange former. Vi kan peke med pekefingeren, tommelen, hele hånden, blikket, albuen, hodet eller hele kroppen i den retningen hvor det vi snakker om befinner seg. I tegnspråk peker vi av og til på ting som finnes i den umiddelbare nærheten, slik vi gjør når vi peker på kroppsdeler som nesen, øret, hodet, armen og foten. Vi peker også på solen og måne, i retningen mot bussen, sentrum, naboen, fjellet, havet, Tromsø og Bergen, selv om vi ikke ser det vi peker på. Men vi kan også peke på usynlige objekt som vi språklig har etablert som nærværende i samtalesituasjonen. Tegnene i denne gruppen kaller vi derfor pek. Et pek kan i tegnspråk være rettet mot noe som er nært eller langt borte fra oss. Retningen er den språklige formen eller signalet som det er viktig å legge merke til. Meningen dannes på grunnlag av hva vi antar pekingen retter seg mot. En peking kan gjemme seg i andre tegn. Det skal vi komme tilbake til under når vi skriver om retningstegn.

Når vi avbilder noe, viser vi hvordan noe ser ut eller er. Vi lager en kortere eller lengere demonstrasjon av det vi ønsker å formidle. Vi bruker en form som illustrerer meningen vi uttrykker og er omtrentlig slik vi vil gjort noe i virkeligheten. Den vi snakker med, må se hele oss og slik danne seg et bilde av det vi ønsker å fortelle. Det har vist seg et og samme språklige uttrykk kan forståes på flere måter. Det som tilsynelatende er samme tegn, betyr noe helt forskjellige alt etter konteksten tegnene står i. Fleksible tegn har alltid et større meningsinnhold enn de faste tegene. De referer til en entitet og noe mer ved entitetens egenskaper. Dette er tegn med en fleksibel form og en fleksibel mening. Derfor kaller vi tegnene i denne gruppen for fleksible tegn. Gode eksempler på avbildende tegn er konstruerte handlinger, som finnes i tre typer: Hel, redusert og subtil konstruert handling. Disse er hyppig i bruk i norsk tegnspråk og blir forklart innunder gamle og nye benevninger.

Når vi beskriver – slik vi gjør i denne teksten – bruker vi faste, konvensjonaliserte uttrykk som alltid har samme formen og som alltid betyr det samme. Det er tegn med fast form og fast betydning. På tegnspråk kunne vi si at vi betegner – bruker faste tegn som alltid har den samme betydningen uansett hvilken kontekst de står i. Derfor kaller vi tegnene i denne gruppen for faste tegn. Relasjonen mellom det språklige uttrykkets form og betydning er stabil, må læres og ligger lagret i hukommelsen som en tett enhet. Faste tegn, leksikaliserte tegn, tegn med grunn form, konvensjonaliserte tegn, frosne tegn, leksem mm. er ord som referere stort sett til den samme tegngruppen.