Undervisning i tegnspråkgrammatikk

Tegn som har en grunnform, kaller vi faste tegn. Det er tegn som er konvensjonaliserte leksem, som vi ofte finner i tegnordbøker. Tegnets form og betydning er den samme uansett sammenhengen de brukes i. Eksempler på slike tegn er: BOK, SKOLE, SITTE, SE. Disse tegnene må vi lære, slik vi lærer nye gloser i et fremmedspråk. Faste tegn står sjeldent alene. De angir ofte et tema som følges opp av andre tegn som legger nye informasjon til temaet.

Tegn uten grunnform, kaller vi fleksible tegn. Kjært barn har mange navn.

Fleksible tegn blir også kalt avbildende tegn, proformer, klassifikatoriske tegn mm. Uten grunnform betyr at disse tegnene kan brukes i mange forskjellige sammenhenger og om helt forskjellige saksforhold. Disse tegnene er preget av ikonisitet, det vil si en sterk billedlikhet mellom tegnet og det tegnet viser til eller nettopp avbilder. To tegn, som ser til forveksling helt like ut, vil i hver sin kontekst kunne bety helt forskjellige ting. Fleksible tegn tilfører mer fortettet informasjon i ett og samme uttrykk.

Fleksible tegn er en stor gruppe tegn med tre undergrupper: Erstatter, skisserer og håndterer. Skisserere har undergrupper som: omriss, størrelse og bane. Erstattere har undergrupper som hel gjenstand eller del av gjenstand. Håndterere har undergrupper som hel konstruert handling, redusert konstruert handling og subtil konstruert handling.

Fleksible tegn kan endres på mange måter, alt etter hva tegnet formidler. Endringene skjer ved glidende overganger av ikoniske, det vil si ikoniske prinsipper. Ved å gjøre små eller store endringer i tegnets manuelle deler, mimikken og/eller den orale komponenten, kan meningen nyanseres på flere måter. Slik kan vi få frem informasjon om varighet, lengde, intensitet, størrelse, form, bane, holdninger og vurderinger. Vi kaller slike endringer med samlebetegnelse gradering. I andre teoretiske tilnærminger blir dette kalt tegnendring, tegnmodifikasjon mm.

Hel konstruert handling er uttrykk hvor vi etterlikner hvordan noe gjøres eller som navnet sier, hvordan en handling er, hvordan noe håndteres. Hovedregelen er at en hel konstruert handling utføres uten blikk-kontakt med mottaker, har endret mimikk, kropps- og hode-posituren. En regel har ofte unntak. Dem skal vi komme tilbake til om litt. Først vil vi minne om at når vi snakker med noen, har vi et ståsted og et perspektiv gitt av situasjonen, ofte kalt fortellerståstedet eller fortellerperspektivet. Når vi vil fortelle om hva vi selv eller andre har gjort, gjør eller skal gjøre, kan vi velg den aktuelle referentens ståsted og perspektiv, og fortelle som om vi er denne referenten. Da lager vi en hel konstruert handling. Nå kan vi gå over til første unntak fra hovedregelen, redusert konstruert handling.

Redusert konstruert handling, kalles også delvis konstruert handling. Når vi bruker en konstruert handling, kan vi få behov for å gi informasjon så den vi snakker med bedre kan skjønne det vi om litt vil fortelle. Da har vi to valg. Vi kan gå tilbake til fortellerståstedet og -perspektivet og gi den nye informasjonen fra dette ståstedet. Men vi kan også forbli i den konstruerte handlingen ved å beholde kroppsposituren, mimikken og andre signal vi bruker for å gi uttrykk for den aktuelle referenten. Samtidig kan vi opprette blikk-kontakt med mottaker og gi den nødvendige informasjonen for å skjønne resten av fortellingen. Blikk-kontakt er hovedkjennetegnet på fortellerståstedet og fortellerperspektivet. Vi gir nå informasjon fra to ståsted og to perspektiv samtidig, altså simultant. Denne måten å snakke på, kaller vi en redusert eller en delvis konstruert handling. Når vi er ferdige med å si fortellerkommentaren vår, kan vi vende tilbake til den hele konstruerte handlingen og fortsette fortellingen.

Subtil konstruert handling er i tegnspråklitteraturen definert på litt forskjellige måter. Her vil vi nøye oss med å si at de er en hel konstruert handling omgitt av faste tegn før og etter. Dette kan gi den konstruerte handlingen relativt kort varighet. Fordi den varer kort, blir ikke alle kjennetegnene til en konstruert handling like tydelig uttrykt. Endring av blikkretning, mimikk, hode- og kroppspositur, blir ikke alltid like markert eller oppfattet. De er bare så vidt til stede, de er der på en subtil måte. Likevel gir de liv og dynamikk i det som sies og er uttrykk for en rik og nyansert språkbruk. Slike subtile konstruerte handlinger kan nok av og til faktisk vare lenge, det vil si over flere fraser av tegn. Vil du lese mer om dette, kan se på artikkelen til Cormier, Smith og Zwets (2013).

Retningstegn er en tegngruppe som kan låne element fra de tre tegngruppene faste tegn, fleksible tegn og pek. Dette er tegn som for eksempel DRA, KOMME, GI, FÅ, BESØKE. Startpunkt og sluttpunkt for bevegelsesretningen i tegnet har hver sin mening og sier noe om hvem som gjør hva mot hvem, mens håndformen kan si noe om hvem som kommer eller hva som blir gitt eller fått.

I denne teksten brukes begreper retning fremfor lokalisasjon. Begrunnelsen for dette valget er at det er retning i bevegelsen i et tegn eller pek som er den språklige formen som binder tegnene sammen til en meningsfull ytring. Retningen limer enkelttegnene sammen til språklige større uttrykk som fraser og ytringer. Lokalisasjon ble opprinnelig brukt om hvordan vi tegnspråklig snakker om et sted, en lokalitet, og hvordan tegnene på en ikonisk måte da er plassert i tegnrommet.

Tegnrommet er det tredimensjonale området like foran kroppen hvor vi beveger hendene våre fritt, raskt og ledig. Når vi snakker tegnspråk, kan vi plasserer hendene våre på forskjellige steder i tegnrommet. Med hendene markerer vi dermed retninger. Den delen av tegnrommet som er rett foran brystet og magen, kaller vi det nøytrale tegnrommet. Når vi sier et tegn i det nøytrale rommet, kan vi knytte en retning til tegnet ved å legge inn en peking like før, mens eller etter at vi har utført tegnet. Retningen i pekingen er den språklige formen som binder det aktuelle tegnet sammen med de andre tegnene vi har sagt eller skal si. Dette er et godt eksempel på at språklæren ønsker å beskrive en språklig form og formens mening. Derfor skriver vi heller om retning i denne læringsressursen og lite om lokalisasjon. Vil du lese en større redegjørelse for hvorfor uttrykket lokalisasjon ikke er så dekkende å bruke som vi først trodde, kan du lese diskusjonen av begrepet i boken til Liddell (2003).

Et annet uttrykk som vi ikke bruker er: tegn med fast oral komponent, forkortet til TMFOK. Dette er helt vanlige tegn som kan tilhøre ulike tegngrupper. Alle tegn har følge av en oral komponent, det vil si en fast eller fleksibel bevegelse med leppene, tungen og kinnene. Noen slike bevegelser minner om hvordan vi sier det tilsvarende ordet på norsk. Da kaller vi dem ordbilder. Noen slike bevegelser minner ikke om hvordan vi beveger munnen når vi snakker norsk talespråk. Tegn med slike munnbevegelser ble tidligere kalt tegn med fast oral komponent. Men som vi skjønner, det er litt misvisende. Tanken om at tegnspråklige uttrykk har en munnbevegelse vi kan finne igjen i norsk talespråk, er heller ikke helt riktig. Mange førstespråkbrukere snakker seg imellom et norsk tegnspråk uten en synlig norsk talespråkpåvirket aksent eller munnbevegelser. Fordi uttrykket TMFOK ikke har en entydig og dekkende betydning i forhold til gruppen tegn den har vært brukt om, bruker ikke vi dette uttrykket. Tegnene som før ble kalt tegn med fast oral komponent, er helt vanlige tegn i gruppen faste tegn. Av og til har de en retningskomponent som gjør dem til medlem i gruppen retningstegn.