Undervisning i tegnspråkgrammatikk
Ansiktet
Ansiktet er alltid til stede i en samtale på tegnspråk. Ansiktet med komponentene: panne, bryn, øyne, nese, kinn, munn, tunge, lepper og hake, bruker vi for å uttrykke vår egen eller andres sinnsstemninger, vurderinger eller holdninger. Av og til løfter vi bare på et bryn, blunker med et øye, smiler med en munnvik, løfter litt på underleppe, ja, listen er lang på hvordan vi bruker ansiktskomponentene hver for seg eller i samspill for å uttrykke en enkel eller kompleks mening. Ansiktet bruker vi som del av eget uttrykk når det er vi som har tegnet, eller vi bruker det for å markere at vi ser hva den andre sier, vi følger med og forstår, vi lever oss inn i og med den som forteller. Eller vi markerer tvil, undring og uenighet med graden av øyeåpning, om vi løfter eller senker munnvikene, rynker eller hever brynene.
Et nøytralt ansiktsuttrykk er en del av en fortellende saklig ytring. Sammentrukne bryn, spørretegn og et fremskutt hode er en del av spørsmålsmarkeringen når vi ber om mer informasjon. Vil vi bare ha et ja eller nei til svar, hever vi brynene, ser på den vi spør og holder siste tegnet fast inn til vedkommende begynner å svare. Da trekker vi hånden og hodet tilbake, senker brynene og lar øyeåpningen bli umarkert, for den var nemlig utvidet mens vi spurte.
Når vi utfører en hel konstruert handling, flytter vi blikket, vender ansiktet fra samtalepartneren og lever oss helt og holdent inn i det vi forteller om. Vi bruker hele ansiktet og kroppen med til å uttrykke oss godt og adekvat på norsk tegnspråk.
Ansiktskomponentene er særviktig ved gradering, når det er mye eller lite av noe, når noe tar lang tid, koster mange krefter, er kjedelig eller morsomt, intenst eller tregt.
Dette og mere til bruker vi ansiktet og ansiktskomponentene til, som del av de språklige konstruksjonene, en del av selve grammatikken i norsk tegnspråk.
Side 11 av 79