Den inkluderende samlingsstunden

Innenfor kroppslig kognisjon ligger et handlingsorientert perspektiv på fenomenet bevissthet. Kognisjon består av handlinger mot en intensjon, og vokser ut fra en grunnleggende form for bevissthet. Denne bevisstheten er grunnlaget for alle de andre kognitive elementene og funksjonene, inkludert de mer avanserte kognitive prosessene som planlegging, problemløsing, refleksjon og resonnering. Når vi handler, skjer det bevisst, ut fra en intensjon om å strekke seg mot noe, eller oppnå noe.

Menneskets kognitive funksjoner er i likhet med alle de andre kroppslige funksjonene, til for å støtte menneskets handlingsevne. Kognisjon er også en betegnelse for bestemte former for mental handling.

Å bevege seg intensjonelt betyr å være i en villet, utadrettet bevegelse, å bevege seg ut fra selvet mot noe i omverden. Intensjonalitet i denne forstand er grunnleggende for alle mennesker.

Kognisjon handler om å vite hvordan du kan gjøre ting, og ikke bare å vite ting. Selv om vi lærer nye begreper og teoretisk kunnskap gjennom mer avanserte tankeprosesser, kommer den grunnleggende forståelsen vår fra vanlige opplevelser og gjentatte handlinger i hverdagen.

For det meste, utfører vi hver handling vi foreta oss uten mye teoretisk-analytisk forarbeid. Mens informasjonsprosesseringsperspektivet beskriver kognitive prosesser som teoretiske prosesser, tenker vi sjelden slik i hverdagen.

Hvis vi skal ut og handle, for eksempel, står vi opp fra stolen vi sitter i og fullfører hundrevis av små handlinger som får oss til butikken og hjem igjen med matinnkjøpet. Dette foregår fint uten mye eller sammensatte tenkearbeid, analyse eller planlegging. Det kan hende riktignok at vi må sitte med blyant og papir eller mobilen før handleturen og skrive ut en handleliste. For å gjøre dette, må vi ta i bruk reflekterende kognitive funksjoner som hukommelsen og planleggingsevnen.

Når vi tenker på hva vi trenger av mat i uken fremover, er dette tenkearbeidet (vite hva) bare en liten del av handleturen. Likevel er kognitive funksjoner nødvendige for alle delhandlingene handleturen består av, inkludert det å stå opp av stolen for å komme oss av gårde (vite hvordan).

Både vite hvordan, praktisk fremgangsmåte, og vite hva, begrepsapparatet, er viktige. Den første er mer grunnleggende, fordi begrepsapparatet vårt har sitt opphav i vanlige, repeterte opplevelser av handlinger vi utfører gjennom dagen.

Barnets selvforståelse og forståelse av verden bygges videre gjennom interaksjon med omsorgspersonen. Den grunnleggende evnen til å følge den andre er medfødt, og barnet utvider forståelsen sin gjennom å oppfatte handlinger utført av andre.

Når en person handler, og når personen iakttar en handling utført av en annen person, aktiveres de samme nevrale banene i hjernen. Sensoriske inntrykk, især gjennom fjernsansene, stimulerer barnet til å strekke seg kognitivt og følelsesmessig ut mot omverden, som i det tidlige livet består mest av omsorgspersonen.

Khalid og Emma har ikke, eller sterkt begrenset tilgang til, inntrykk fra fjernsansene. I tillegg har de sterkt begrensede muligheter for å bevege seg fritt. Disse forholdene gjør dem avhengige av Hjelperne sine for å delta i de vanlige handlingene og kontekstene som ligger til grunn for all utvikling av begrepsforståelse, språk og kommunikasjon. Hjelperen bør være oppmerksom på barnets kroppslige uttrykk. Dette perspektivet er enda viktigere når vi jobber med barn som Khalid og Emma.

Våre begreper og forståelse bygger seg opp gjennom gjentatte kroppslige erfaringer i verden rundt oss. Grunnleggende opplevelser, som å bli løftet opp fra sengen, blir mer komplekse over tid. Vi lærer å gjenkjenne slike enkle handlinger i ulike situasjoner, først koblet helt til den aktuelle situasjonen, og etter hvert til mer abstrakte følelser og minner.

For eksempel er opp- og ned av sengen en av de første handlingene i et spedbarns liv. Opplevelser av å bli løftet opp er ofte forbundet med positive følelser, mens det å bli lagt ned kan være knyttet til ro og hvile. Barnet lærer å gjenkjenne disse enkle hendelsesstrukturene i et økende antall situasjoner, og bygger opp et forståelsesapparat gjennom assosiasjoner.

Gjennom disse grunnleggende, enkle handlingsskjemaer fra hverdagslige mikrohendelser blir rammen for vår forståelse grunnlagt og videre forlenget gjennom et kulturelt språk. Denne rammen er i aktiv bruk hele tiden når vi skal finne mening i smått og stort. Det som skjer, er relatert både til oss selv og til omverden, også det som ligger langt unna her og nå situasjonen.

For barnets kognitive og sosiale utvikling er det avgjørende for Hjelperen å være oppmerksom på å benytte det kroppslige elementet i interaksjonen med barnet. Ved å observere og møte taktilt barnets kroppslige uttrykk og bevegelser kan vi få innsikt i:

• Hvordan barnet kommuniserer generelt.
• Barnets engasjement i kommunikasjonssituasjonen. (uten engasjement blir det ikke videre utvikling og fremgang)
• Uttrykk som kan antyde på tenking eller refleksjon over det som skjer, eller har skjedd.
• Uttrykk som ser ut til å være ytringer eller kommentarer rettet til Hjelperen, og som kan ha tegn- og dermed språk-lingvistiske kvaliteter.

Mange av barnets reaksjoner og uttrykk er derimot så kortvarige eller hurtige at vi ikke fanger dem opp der og da. Små smil, forsiktig øyenbrynsheving, håndvendinger, fingerspill, strekk i føttene, bevegelse på en stortå, eller endringer i kroppsstillingen – kroppen uttrykker seg kontinuerlig på ulike måter. Gjennom observasjon og en kroppslig-taktil væremåte i 1-1 samvær med barnet, vil Hjelperen bli bedre i stand til både å se, og å møte barnets kommunikasjon i en gjensidig, meningsskapende prosess.