Den inkluderende samlingsstunden

Sensorisk integrasjon er en nevrologisk prosess der hjernen sorterer sanseinntrykk, både fra kroppen og fra miljøet, for å effektivisere og styre kroppen under handlinger i miljøet. Både de spatiale og tidsmessige aspekter av forskjellige sanseinntrykk er identifisert, tolket, assosiert- og forent gjennom hjernens informasjonsprosessering eller integrasjon (Ayres, 1979).

Sensorisk integrasjon begynner i livmoren når fosteret er under utvikling. Flere sensoriske systemer er fullt utviklet og fungerende lenge før fødselen:

• Den taktile sansen er fundamentet til utvikling av det sensoriske systemet, og den første sansemodalitet som fosteret tar i bruk før fødselen. Nervetrådene i leppene til fosteret fungerer fra 7 ukers svangerskap, og innen 16 uker vil fosteret selv initiere taktil stimulering, særlig tilknyttet munnområdet.
• Smaksystemet begynner å ta form ved 8 ukers svangerskap.
• Det vestibulære- eller balansesystemet er ferdig utviklet og fullt fungerende innen 21 ukers svangerskap.
• Det auditive- eller hørselssystemet er ferdig utviklet innen 24 ukers svangerskap, og fosteret viser reaksjoner på forskjellige lyder allerede nå.

Under vanlig utvikling, prosesserer hjernen simultant flere forskjellige strømninger av sensoriske informasjon slik at funksjonen til en sans styrker funksjonen til en eller flere andre sansemodaliteter.

Dette ville si at vanlig sensorisk funksjon er integrert multimodal- (flersanselig) funksjon. Hver sansemodalitet er til dels avhengig for effektiv funksjon av de andre sansemodalitetene. For eksempel, støtter synsfunksjonen og hørselsfunksjonen hverandre, gjennom kontinuerlig kompensering og gjensidig trigging av de forskjellige funksjonene.

En lyd eller forandring i lydbildet påkaller rettet visuell oppmerksomhet når personen ser opp fra skrivebordet og ser etter lydkilden, for eksempel. Det er enklere å følge med på hva forskjellige møtedeltakerne sier når vi kan se deres ansikt og avlese munn. Munnavlesning er noe som seende personer gjør uten å være bevisst på det, og er en viktig støtte for hørende menneskers taleforståelse, spesielt i støyende omgivelser.

For personer med vanlig syns- og hørselsfunksjon, er denne kompenseringen og samarbeidet så sammenvevd at seende-hørende personer opplever det som automatisk og tar det stort sett for gitt.

Sensorisk integrasjon er en teori (SI) som ble utviklet av Jean Ayres på 1960 – 1980-tallet. Den forklarer hvordan hjernen kobler sammen sanseinntrykk for effektiv funksjon.

De tre sentrale antakelsene i SI-teori, med tilsvarende fokus for intervensjon:

1. Læring er avhengig av barnets sensoriske prosesserings- og integreringsevne, samt evnen til å bruke denne i planleggingen- og organiseringen av egen atferd. Interaksjoner mellom barnet og miljøet har stor påvirkning på hjernens utvikling.
2. Den reduserte evnen til prosessering og integrering av sensoriske inntrykk fører til vansker med å produsere hensiktsmessige handlinger, og dette fører videre til lære- og atferdsvansker. Hjernen er plastisk: den kan forandre seg som resultat av møtet med eksterne stimuli.
3. Tilnærmingen «den akkurat passe utfordringen» bidrar til bedre prosesseringsevne hos det sentrale nervesystemet (hjernen, hjernestammen og ryggmargen), og dette fører til økte læreevner og mer effektiv atferd.

Ayres understreket at de taktile- (berørings-), proprioseptive- (kroppsdelenes posisjonering i forhold til hverandre) og vestibulære- (balanse-) sansene skaper grunnlaget for effektive syns- og hørselsbruk.

Hjernen tar inn informasjon fra sansene og skaper «adaptive» eller tilpassede respons. Hos barn med multifunksjonshemming og kombinert sansetap, kan noe av disse tilpasninger kommer til synet gjennom atferd som lett betegnes som innholdsløs «selvstimulering» eller som ikke-hensiktsfull.

Atferden har derimot alltid en hensikt, også når det er gode grunner for å avlære eller forandre på den på sikt. Det er viktig å forstå denne hensikten utfra hvordan barnet oppfatter verden gjennom sansene sine, og hva det er barnet prøver å oppnå. Atferden er kanskje rett og slett en måte å være på, måter å være på, ukonvensjonelle måter å være på som ofte blir avfeide som selvstimulering og dermed gjort meningsløse.

For eksempel kan et barn med CHARGE-syndrom og dårlig vestibulær funksjon ha behov for å henge opp-ned, eller ligge på ryggen på en hard overflate (for eksempel et bord) med hodet hengende ned fra bordkanten flere ganger i løpet av en dag. Det samme barnet har kanskje brukt 5-punktskrabbing (krabbing med både hodet, hendene og føttene på gulvet samtidig).

Begge er eksempler på måter å øke propriosepsjons- og balansefunksjonene på utenom de systemene som vanligvis står for dette arbeidet. Disse systemene kan være underutviklet eller borte hos personen med CHARGE. Selv om de kan virke uvanlige ved første øyekast, er disse tilnærmingene faktisk svært tilpasningsdyktige.

Sensorisk integrasjon er en terapeutisk tilnærming med fire nøkkelprinsipp:

1. Den akkurat passe utfordringen. Barnet utfordres på en måte som garanterer mestring, men gir også utfordringer for økt ferdighet. Det kreves gode kunnskaper og kjennskap til det aktuelle barnet for å finne frem til både de riktige aktivitetene og nivået der utfordringen er akkurat passe.
2. Adaptiv respons. Målet er at barnet tilpasser sine responser for å lære nye strategier og forbedrer sin funksjon.
3. Aktivt engasjement. Barnet må være motivert og ønske å delta for å oppnå en funksjonell omstilling av hjernen. Motiverende faktorer kan være subtile og bli vanskelige å oppdage, de kan se veldig rare ut, eller innebære atferd som likner selv-stimulering.
4. Barnet som leder. Terapeuten bruker observasjon for å finne frem til barnets preferanser, behov, og evner, og fortsetter å bruke observasjon for å vurdere når vanskelighetsgraden til aktiviteten skal økes eller minskes, slik at de tre øverste punktene hele tiden blir ivaretatt.