En av flokken? Om inkludering og ungdom med sansetap – muligheter og begrensninger
Forskningsrapport om funn i prosjektet «Inkludering av barn og unge med sansetap i skole og fritid». Prosjektet har flere bidragsytere fra Statped. Det er gjennomført av NTNU Samfunnsforskning AS på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.
Sentrale funn
Målet med prosjektet har vært å generere kunnskap om skolesituasjonen til barn og unge med sansetap, og hvorvidt det er sammenheng mellom skolesituasjonen og elevenes fritidsaktiviteter. Prosjektet har fokusert på hvordan tilrettelegging har påvirket læring og sosial deltakelse til elever med sansetap i ordinær opplæring.
- Nesten én av fem ungdommer i utvalget har opplevd endringer i organiseringen av skoletilbudet.
- For flertallet av disse har endringene ført til en overgang fra en inkludert til en mer segregert organisering.
- De som er inkludert på fulltid i en vanlig klasse, har bedre akademisk og sosial selvoppfatning og bedre selvbilde enn de som er delvis eller helt segregert.
Inkludering koster
Det må ikke herske noen tvil om hvem som jobber mest med inkludering, det er de fuksjonshemmede elevene selv. Men er det riktig å overlate inkluderingsjobben til de funksjonshemmede selv?
Alle har rett på tilpasset opplæring, men lykkes vi i å tilpasse opplæringen på en måte som fremmer inkludering? Selv om de fleste ungdommene i denne studien er godt inkludert i mange sammenhenger, forteller de om slitsomme og frustrerende prosesser hvor inkludering i klassen i stor grad er et resultat av ungdommenes selv og deres egeninnsats.
Tendens til økende bruk av segregerte undervisningsopplegg
Tendensen til økende bruk av segregerte undervisningsopplegg har blitt vist i flere studier. Denne rapporten bekrefter dessuten at segregering øker jo høyere opp i klassene en kommer. Drøyt 25 % av syns- og/eller hørselshemmet ungdom får hele eller deler av sitt skoletilbud utenfor det ordinære klasserommet. Det er flere elever med slike segregerte løsninger i videregående skole enn i ungdomsskolen.
Et segregert undervisningsopplegg vil si at eleven fysisk oppholder seg utenfor klassefellesskapet. Eksempler kan være en egen spesialgruppe med elever med funksjonsnedsettelse på en vanlig skole, en-til-en undervisning, opphold på en spesialskole og kombinasjoner av disse.
Vi vet at inkludering er en viktig faktor for trivsel, skoleprestasjoner, sosial tilfredshet og deltakelse i fritidstilbud. Inkludering har en sterk effekt på opplevelsen av tilhørighet. Analysene i studien viser at det er en klar sammenheng mellom skolens organisering av undervisningen til elever med sansetap og deres tilhørighet med jevnaldrende. Samtidig peker mange på nødvendigheten av å være en del av og følge tilhørighet med andre ungdommer med lignende funksjonsnedsettelser.
Inkludering som det bærende prinsipp
Inkludering som retningen for pedagogisk virksomhet i skolen får støtte både i denne studien og mange andre. Inkludering er en god ting. Derfor er det alvorlig når det dokumenteres at utviklingen i arbeidet for å oppnå mer og bedre inkludering går feil vei. Både denne studien og rapporten «Langt igjen?» viser at segregerte opplæringstilbud har mange utilsiktede og negative konsekvenser.
Det er stor variasjon i graden av inkludering fra skole til skole. Retten til tilpasset opplæring – og dermed retten til å ikke bli utelukket fra sine naturlige fellesskap – praktiseres svært ulikt.
Det er tre problemområder som er identifisert i denne studien: tilstrekkelig kunnskap/kompetanse, innarbeidede spesialpedagogiske praksiser og behovet for nytenkning omkring inkludering.
Kunnskap og kompetanse
Alle som er med i inkluderingsprosessen trenger kunnskap og kompetanse. Dette gjelder i det minste ungdommen selv, medelever, ungdommens foreldre, lærere – både de med direkte og mindre direkte ansvar, skoleledelsen og andre yrkesgrupper ved skolen (fritidskonsulent, helsesøster, tolk). De lykkes ikke best med inkludering de som spør «hvor mye som er nok», men heller de som mener det ikke kan bli for mye kompetanse eller for mange aktører.
Spesialpedagogiske tradisjoner og praksiser
Historisk har syns- og hørselspedagogikken vært innrettet mot å (re)habilitere syns- og/eller hørselshemmede barn og unge. Innsatsen har vært rettet mot å lære det funksjonshemmede barnet å kompensere/mestre/overvinne sin funksjonshemming for å kunne gli inn i det ordinære klassefellesskapet mest mulig på linje med «de funksjonsfriske/normale». Denne tradisjonen lever fremdeles i beste velgående enkelte steder og legitimerer fortsatt praksiser der den funksjonshemmede eleven tas ut av klassefellesskapet for å motta spesialundervisning. Det ligger ingen bevisste intensjoner om å krenke, men i dag vet vi mye om virkningene av segregering. Vi vet at den funksjonshemmede eleven kan komme til å betale en høy pris i form av tapt selvtillit og negativt selvbilde når han eller hun indirekte får beskjed om at «du må endre deg for å passe inn hos de andre».
Stigmatisering av funksjonshemmede elever har vært en uintendert bieffekt av spesialpedagogikkens praksiser. Dagens spesialpedagogikk står foran utfordringer knyttet til å utvikle inkluderende praksiser som minimaliserer stigmatisering.
Inkluderende praksiser
Hva kan gjøre jobben lettere for disse ungdommene med sansetap som jobber så hardt med å bli inkludert? Ett svar er at skolens tilbud og fritidstilbud må slutte å være formet med en tenkt nøytral brukernorm, nemlig den «normale» eleven eller ungdommen. Det kan ikke være den funksjonshemmede selv som har og/eller tar ansvaret, gode undervisningspraksiser som er tilrettelagt for alle elevgrupper er et klart voksenansvar.
Inkludering skal handle om fullt medlemsskap i jevnaldergruppen og i de ulike sosiale arenaer på skolen og på fritiden.
«Det er forskjell på å være tatt med og å føle seg tatt med.»
Studien ble gjennomført i perioden fra desember 2012 til desember 2013 av NTNU Samfunnsforskning AS, avdeling Mangfold og inkludering i samarbeid med Norges Teknisk- Naturfaglige Universitet (NTNU) og Statlig Spesialpedagogisk Støttesystem (Statped). Studien bygger dels på kvantitative data fra en spørreskjemaundersøkelse.
Professor Patrick Kermit har ledet arbeidet og gjennomført studien sammen med Anne Mali Tharaldsteen, Gry Mette D. Haugen og Christian Wendelborg.
Dette er andre opplag av rapporten. Henvisninger til og sitater av Gjertsen og Sanne (2011) er rettet i avsnitt 1.6.6.