Til hovedinnhold

Veileder til samtale om følelser med barn og unge som er blinde eller sterkt svaksynte

Bruk av følelsesgjenstander

Følelser kan være flyktige. De kan være vanskelige å gjenkjenne og holde fast ved. Det gjelder i enda større grad for barn enn for voksne. Synet kan i noen grad være til hjelp for å forstå følelsene og hva som utløste dem, for eksempel det sinte eller bebreidende ansiktet til en voksen. Uten syn får barnet færre holdepunkter, mindre informasjon og oversikt og dermed et dårligere grunnlag for å forstå den situasjonen det er i. Det kan også føre til at barnet ikke får den visuelle informasjonen om at en vanskelig situasjon har endret seg. Faren kan være over uten at barnet vet om det.

Barn og unge som er blinde, kompenserer gjerne for synstapet ved å benytte berøringssansen, og de bruker punktskrift og/eller annet taktilt materiell i barnehage og skole. Vi har gode erfaringer med å bruke følelsesgjenstander i følelsessamtalene, men bruken må alltid tilpasses den enkelte. Det viktigste er at de utvalgte gjenstandene gir mening for barnet. Noen ganger benyttes følelsesgjenstandene hovedsakelig i oppstartfasen, og så gradvis mindre etter hvert. Andre ganger er det kanskje omvendt, slik at gjenstandene blir brukt stadig mer, og med et økende antall.Vi er ikke bundet til å bruke gjenstander i følelsessamtalene. Ikke alle barn er taktilt interessert selv om de har en alvorlig synsnedsettelse. Vårt budskap er at gjenstandene må brukes med skjønn og i dialog mellom den voksne og barnet.Et eksempelEn blind gutt la seg ofte ned på gulvet og skrek. Mange ganger slo han seg selv i tillegg.V: «Nå hører jeg at du er ordentlig sinna. Her er sinnaballen.»Ofte sluttet han å skrike og å slå seg.Noen måneder seinere:V: «Vil du ha sinnaballen?» B: «Ja!»Etter enda noen måneder:B: «Ha sinnaballen!»På spørsmål om hvordan de forsto den positive virkningen av sinnaballen, sa en av lærerne hans:«Det virker som han blir tryggere når han får den i hånden, og at han får større kontroll. Han blir i mindre grad et offer for sitt eget sinne.»En assistent sa:«Han får noe å holde fast ved som hjelper ham å få bekreftelse på at følelsen er sann.»Den bekreftelsen får seende barn ofte i form av speiling i den voksnes ansikt og øyne, mens blinde barn kan ha behov for bekreftelse på andre måter enn bare den som er basert på lyd.Når barnet og en voksen kjenner på en følelsesgjenstand sammen og snakker om den følelsen den står for, vil det bidra til felles oppmerksomhet. Følelsestemaet blir konkret og berørbart 15og dermed lettere å dele. Gjennom samtalen som foregår mens barnet tar på gjenstanden alene eller sammen med den voksne, blir det samtidig og gjentatte ganger gitt muntlig bekreftelse på at det fortsatt er dette som er det felles temaet. Det som i tillegg skjer, er at barnet får økt mulighet til å lære begreper og utvide språket.

Barn og unge som er blinde, kompenserer gjerne for synstapet ved å benytte berøringssansen, og de bruker punktskrift og/eller annet taktilt materiell i barnehage og skole. Vi har gode erfaringer med å bruke følelsesgjenstander i følelsessamtalene, men bruken må alltid tilpasses den enkelte. Det viktigste er at de utvalgte gjenstandene gir mening for barnet. Noen ganger benyttes følelsesgjenstandene hovedsakelig i oppstartfasen, og så gradvis mindre etter hvert. Andre ganger er det kanskje omvendt, slik at gjenstandene blir brukt stadig mer, og med et økende antall.Vi er ikke bundet til å bruke gjenstander i følelsessamtalene. Ikke alle barn er taktilt interessert selv om de har en alvorlig synsnedsettelse. Vårt budskap er at gjenstandene må brukes med skjønn og i dialog mellom den voksne og barnet. Et eksempel: En blind gutt la seg ofte ned på gulvet og skrek. Mange ganger slo han seg selv i tillegg. V: «Nå hører jeg at du er ordentlig sinna. Her er sinnaballen.» Ofte sluttet han å skrike og å slå seg. Noen måneder seinere: V: «Vil du ha sinnaballen?» B: «Ja!» Etter enda noen måneder: B: «Ha sinnaballen!» På spørsmål om hvordan de forsto den positive virkningen av sinnaballen, sa en av lærerne hans: «Det virker som han blir tryggere når han får den i hånden, og at han får større kontroll. Han blir i mindre grad et offer for sitt eget sinne.» En assistent sa: «Han får noe å holde fast ved som hjelper ham å få bekreftelse på at følelsen er sann.» Den bekreftelsen får seende barn ofte i form av speiling i den voksnes ansikt og øyne, mens blinde barn kan ha behov for bekreftelse på andre måter enn bare den som er basert på lyd. Når barnet og en voksen kjenner på en følelsesgjenstand sammen og snakker om den følelsen den står for, vil det bidra til felles oppmerksomhet. Følelsestemaet blir konkret og berørbart og dermed lettere å dele. Gjennom samtalen som foregår mens barnet tar på gjenstanden alene eller sammen med den voksne, blir det samtidig og gjentatte ganger gitt muntlig bekreftelse på at det fortsatt er dette som er det felles temaet. Det som i tillegg skjer, er at barnet får økt mulighet til å lære begreper og utvide språket.

Følelsesgjenstanders funksjon kan oppsummeres slik:

  • De gjør det lettere å gjenkjenne følelsen selv
  • De gjør det lettere for andre å bekrefte følelsen
  • De gir støtte i kommunikasjon når en skal vise eller formidle følelser til andre
  • De gir støtte i begrepslæring

Valg av følelsesgjenstander

Ikke alle barn klarer å foreta et valg eller komme med forslag selv. For disse barna kan det være nødvendig at den voksne velger ut noen gjenstander, sier noe om hvorfor disse ble valgt, og spør om det er greit. For andre kan det være nok å komme med noen alternativer og så la barnet få velge selv

For et av barna vi har jobbet med, ble en liten bit myk pels valgt ut for «glad» og et lite kosedyr for «blid». Barnet selv tok bestemmelsen og hadde sin forståelse av forskjellen mellom de to:

«Glad er å ha det godt inni meg. Blid er å være hyggelig mot andre selv om jeg kanskje ikke har det så godt inni meg.»

Gjenstander vi har erfaring med å bruke i ulike sammenhenger er

  • glad: Munnspill, CD-omslag, liten pelsbit
  • lei meg: Et lite kaninskinn
  • redd: En taggete, hard plastkloss
  • sint: En bit «bobleplast» som var rullet sammen

Andre følelser det er blitt laget symboler for er for eksempel

  • ha vondt, smerte
  • sjalu
  • irritert
  • stolt

Hvordan bruker vi følelsesgenstander?

Det er en fordel å velge så små gjenstander at de får plass i en pose eller eske slik at de lett kan tas med. Da vil det være enkelt å gi barnet en gjenstand når det får en sterk følelsesreaksjon, uansett hvor barnet befinner seg, og ikke bare under følelsessamtalen.

For å gi et barn som ikke ser, bedre mulighet til å oppleve å bli sett og anerkjent for følelsen sin, anbefaler vi at den voksne forsiktig berører gjenstanden sammen med barnet. Den voksne kan berøre gjenstanden på en måte som gjør at barnet kjenner at begge to tar i den samtidig. Slik får de to også felles oppmerksomhet.

Når den voksne snakker om følelsen og samtidig «ser» med fingrene sammen med barnet, blir dette en bekreftelse via to sansekanaler. Seende barn får nesten alltid følelsene bekreftet gjennom syn og hørsel samtidig. Mye taler for at det gir en langt mer robust bekreftelsesopplevelse enn å bare få den gjennom en sansekanal.

Dersom barnet forstår en litt mer avansert form for symbolbruk, går det an å lage følelsesbrikker. Det er små treplater hvor et lite symbol for hver følelse er festet. Fordelen med brikker er at de tar mindre plass, og at de er lettere å håndtere ved at de f.eks. kan

festes med borrelås på en plate. Symbolbrikker kan festes på en plate med borrelås. Hvis følelsessamtalen er en fast del av planen for dagen, bør den ha et eget symbol på dagsplanen, dersom slik plan brukes.

I vårt arbeid med følelsessamtaler, har det vanligste vært å la barnet holde i eller berøre gjenstanden når barnet var i følelsen eller når barnet og den voksne snakket om den. Dette kunne være i løpet av følelsessamtalen eller når barnet viste tydelige følelsesreaksjoner i andre sammenhenger. Noen ganger var det nok at barnet kom bort i gjenstanden eller at den voksne så vidt berørte hånden til barnet med den.

Når den voksne var usikker på hvilken følelse barnet var i, valgte hun å gjette.

V: »Kanskje du er sinna. Vil du ha sinna-merket?»

B: «Ikke!»

V: «Kanskje du er mer lei deg. Vil du ha lei meg-merket?»

B: «Lei meg-merket!»

En annen måte var å la barnet vise veien. Når barnet hadde boksen eller platen foran seg, ble det bedt om å finne den gjenstanden som passet til følelsen det hadde. Det er viktig at barnet får innflytelse på hva som skal snakkes om og når det skal snakkes om noe annet.

En mulig progresjon i måten å bruke følelsesgjenstander på:

  • Først etablere bruken av følelsesgjenstandene som uttrykk for det barnet selv føler her og nå.
  • Så bruke følelsesgjenstander som tegn på hva barnet følte i en tidligere sammenheng eller hva barnet tror det vil kunne kjenne i en tenkt situasjon i framtida.
  • Etter hvert bruke følelsesgjenstander som tegn på hva andre mennesker føler og opplever, her og nå eller i fortid eller framtid.

Et eksempel:

Et barn fant ofte lei seg-brikken i boksen når hun gråt. Etter et rollespill der læreren hadde spilt en voksen som noen dager før hadde vært sint på barnet:

B: «Så ble M ferdig med å være sinna. Ta vekk sinnamerket!» 18

Et annet av barna brukte følelsestingen (en liten skinnlapp) til noe mer enn å gjenkjenne og holde fast ved en følelse.

«Hvis jeg tar den så tenker jeg på noe annet. Jeg tar den rundt meg og så blir jeg glad igjen.»

Hun kunne også bruke den til å få mer av en positiv følelse.

Barnet ligger på gulvet og smågråter. Den voksne spør om han er klar til å reise seg.

B: «Ikke!»… (lang pause) … «lei meg-merket!»

V: «Skal jeg hente lei meg merket til deg?»

B: «Ja.»

Da han fikk det i hånda begynte han å fortelle om grunnen til at han var lei seg. En lang og rolig samtale fulgte.

Side 14 av 27