Små blinde barn og lek med seende, pedagogens rolle
Barnehagens tilrettelegging for å inspirere og hjelpe leken
Barns rett til medbestemmelse er nedfelt i FNs barnekonvensjon. I dag er det vanlig å være opptatt av barns medbestemmelse og å følge barnets initiativ. Det er en etisk utfordring når vi må gjøre valg for det blinde barnet om hva hun skal leke med når hun skal lære å leke. Blinde barn vegrer seg ofte for nye opplevelser fordi de ikke vet hva det innebærer. Vi må i stor grad lede blinde barn inn i leken og gi dem opplevelser med lek som kan gi lyst til å leke. Blinde barn vet ikke hvilke muligheter som finnes. Når hun har fått erfaring med mange leker, kan hun velge. Hvis vi starter med opplevelser som gå på butikken, være med å lage mat, få besøk av brannbil i barnehagen osv. kan det inspirere det blinde barnet til lek. Det må tilrettelegges slik at det blinde barnet får oppleve og lære ved å kjenne, lukte og utføre selv sammen med jevnaldregruppa.
«En barnehage hadde butikk som tema. Treåringene gikk sammen til butikken med hver sin sekk med penger. Alle fikk handle en vare, som de la på rullebåndet og alle scannet varen sin».
En må ha et langsiktig perspektiv og planlegge ut fra hvordan og hva de seende barna leker. Da først kan vi forvente at det blinde barnet kan delta sammen med jevnaldrende, men med voksen støtte.
Rollelek, late-som-lek og din tur- og min tur leker seende barn allerede fra før ettårsalder. Eksempelvis
«Ettåringen med en skje i hånden og mater seg selv og ser på mamma. Hun holder skjeen mot henne. Mamma forstår at dette er en lek. Hun bekrefter barnet med blikket og svarer nam-nam det var god mat» (Corneliussen og Skjærseth 2017).
Barn som er blinde må lære å gjøre dette på tilsvarende alder. De må vises det da de ikke vil gjøre det av seg selv. Slike tidlige samspillsleker hjelper det blinde barnet til å forstå sosiale samspill.
Alt lekemateriell det blinde barnet skal ha oversikt på, må barnet fysisk håndtere. Funksjonen lekene har, må læres. Små biler kjøres med. Dukkene kler en på, legger i vogn og kjører med vognen.
Leken bygges ut i følge med barnas alder. I småbarnsalder bygger barna tårn med klosser og river ned. Når de blir eldre bygger de hus som dyrene kan bo i. Barn som er blinde må vises dette fysisk og lære å bygge hus, knyttet sammen i en spennende fiksjon.
Det er krevende for det blinde barnet å være i lek med andre barn. Leker blir flyttet på og barna beveger seg rundt omkring. Det blinde barnet finner for eksempel ikke igjen stolen som dukken skal sitte på. Seende barn beskriver vanligvis ikke egne handlinger i leken, som at de flytter stolen. Når de har gode rollemodeller i voksne som beskriver det de selv gjør, inngår beskrivelser ofte som en naturlig del når barna leker sammen. Vi skal ikke instruere eller irettesette seende barn om hvordan de skal samhandle med det blinde barnet. Lek er frivillig og det virker ikke attraktivt å leke når voksne bryter inni leken og irettesetter det seende barnet.
Det er viktig at barna blir kjent med hverandre ved å leke sammen jevnlig over tid (Jansson, 1997). Da glir leken bedre og det utvikler seg faste lekeritualer mellom barna.
Ulf Jansson har i sin forskning funnet at når to seende barn kommer inn i leken bør det ene barnet være av samme kjønn som det barnet som har synshemming. Han viser til at ellers leker de to seende barna med samme kjønn sammen uten å inkludere det blinde barnet. Han peker også på at barna leker best når de kjenner hverandre og at de seende barna må ha et godt verbalt språk. Blinde barn er avhengig av å forstå det som skjer gjennom å høre og kjenne på.
«En barnehage hadde butikk som tema. Treåringene gikk sammen til butikken med hver sin sekk med penger. Alle fikk handle en vare, som de la på rullebåndet og alle scannet varen sin».
En må ha et langsiktig perspektiv og planlegge ut fra hvordan og hva de seende barna leker. Da først kan vi forvente at det blinde barnet kan delta sammen med jevnaldrende, men med voksen støtte.
Rollelek, late-som-lek og din tur- og min tur leker seende barn allerede fra før ettårsalder. Eksempelvis
«Ettåringen med en skje i hånden og mater seg selv og ser på mamma. Hun holder skjeen mot henne. Mamma forstår at dette er en lek. Hun bekrefter barnet med blikket og svarer nam-nam det var god mat» (Corneliussen og Skjærseth 2017).
Barn som er blinde må lære å gjøre dette på tilsvarende alder. De må vises det da de ikke vil gjøre det av seg selv. Slike tidlige samspillsleker hjelper det blinde barnet til å forstå sosiale samspill.
Alt lekemateriell det blinde barnet skal ha oversikt på, må barnet fysisk håndtere. Funksjonen lekene har, må læres. Små biler kjøres med. Dukkene kler en på, legger i vogn og kjører med vognen.
Leken bygges ut i følge med barnas alder. I småbarnsalder bygger barna tårn med klosser og river ned. Når de blir eldre bygger de hus som dyrene kan bo i. Barn som er blinde må vises dette fysisk og lære å bygge hus, knyttet sammen i en spennende fiksjon.
Det er krevende for det blinde barnet å være i lek med andre barn. Leker blir flyttet på og barna beveger seg rundt omkring. Det blinde barnet finner for eksempel ikke igjen stolen som dukken skal sitte på. Seende barn beskriver vanligvis ikke egne handlinger i leken, som at de flytter stolen. Når de har gode rollemodeller i voksne som beskriver det de selv gjør, inngår beskrivelser ofte som en naturlig del når barna leker sammen. Vi skal ikke instruere eller irettesette seende barn om hvordan de skal samhandle med det blinde barnet. Lek er frivillig og det virker ikke attraktivt å leke når voksne bryter inni leken og irettesetter det seende barnet.
Det er viktig at barna blir kjent med hverandre ved å leke sammen jevnlig over tid (Jansson, 1997). Da glir leken bedre og det utvikler seg faste lekeritualer mellom barna.
Ulf Jansson har i sin forskning funnet at når to seende barn kommer inn i leken bør det ene barnet være av samme kjønn som det barnet som har synshemming. Han viser til at ellers leker de to seende barna med samme kjønn sammen uten å inkludere det blinde barnet. Han peker også på at barna leker best når de kjenner hverandre og at de seende barna må ha et godt verbalt språk. Blinde barn er avhengig av å forstå det som skjer gjennom å høre og kjenne på.
Side 7 av 9