Selvstimulering og stereotypier hos blinde og sterkt svaksynte barn

Selvstimulerende og stereotyp atferd kan for eksempel være

• å klappe eller vifte med hendene
• å trykke hendene mot øynene
• å dunke hodet mot gjenstander eller slå seg selv
• å rugge med kroppen
• å virre med hodet
• å snurre rundt
• å hoppe opp og ned
• å lage rare lyder
• å stirre lenge på lyskilder (hos barn som har noe synsfunksjon)

Stereotyp atferd er svært vanlig hos barn som er sterkt svaksynte. Hos barn som er født blinde, forekommer det nesten alltid. Da kan det kalles blindismer.

Stereotypier er ritualiserte bevegelser eller handlinger uten et mål som er tydelig for andre. Ofte er de ubevisste.

Selvstimulering er i større grad bevisst handling rettet mot egen kropp og behøver ikke være stereotyp.

Som regel er det en glidende overgang mellom stereotypier og selvstimulering. Vi har sjelden behov for å skille mellom disse. Det er imidlertid viktig å lete etter årsakene dersom vi ser at atferden hindrer utvikling, læring og deltakelse.

Selvstimulerende og stereotyp atferd kan ha mange årsaker.

For det første kan barnet oppleve at atferden hjelper det til å øke konsentrasjonen, oppmerksomheten og utholdenheten.

For det andre kan atferden stimulere sansene, for eksempel når barnet vifter med hendene foran øynene eller lager uvanlige lyder.

For det tredje kan selvstimulering bidra til å øke ønsket stimulering eller blokkere uønsket stimulering. Mange barn med synsnedsettelse har vansker med å regulere seg selv. Det kan føre til at de lett blir overstimulert ved å ta inn for mange inntrykk, eller understimulert ved å ta inn for få inntrykk. Hvis barnet får for få inntrykk over lengre tid, kan det være nærliggende å bruke egen kropp som stimuleringskilde.

Selvstimulerende og stereotyp atferd kan også være

• en måte å kommunisere på. Barnet kan vise at det helst vil være i fred, har behov for å protestere, få mer egenkontroll eller få oppmerksomhet
• en reaksjon mot angst, aggresjon, forvirring, kaos, krav eller smerte
• et behov for å bruke energi og redusere muskelspenninger
• en spontan gledes- eller opphisselsesreaksjon som varer lenger enn det som er vanlig hos seende barn fordi de ikke ser at det er uvanlig eller når det blir for mye
• en vane eller uvane

Selvstimulerende og stereotyp atferd kan bli et problem for barnet. Det er ofte hårfine grenser mellom hva som regnes som akseptabel og uakseptabel atferd. Det varierer også fra miljø til miljø om oppførselen regnes for «rar» eller ikke.

Atferden er et problem hvis den reduserer muligheten for læring og utvikling eller hindrer sosial kontakt. Den er også et problem når

• den går ut over barnets utseende, for eksempel at øyetrykking kan lage merker rundt øynene
• barnet blir oppfattet som så avvikende og avvisende at andre unngår å ta kontakt
• barnet foretrekker å holde på med selvstimulering fremfor å ha kontakt med andre og utforske verden
• barnet skader seg selv

Når atferden er et problem, må vi vurdere tilrettelegging og tiltak som kan forebygge eller dempe den. Det samme gjelder selvsagt også hvis atferden fører til at barnet skader seg selv.

Barnet, foreldrene og fagfolk bør sammen prøve å finne årsaken til atferden der det er mulig. De bør også vurdere om det finnes alternativ aktivitet som kan erstatte den uønskede atferden.

Kartleggingen bør omfatte

• barnets egen motivasjon for endring
• hvor ofte og hvor lenge den uønskede atferden pågår
• hvor skadelig atferden er for barnet
• barnets utviklingsalder og personlige egenskaper
• i hvilken grad atferden blir sett på som avvikende av omgivelsene
• hva som er et godt tidspunkt for å sette inn tiltak, noe som må ses i sammenheng med eventuelle andre utfordringer som krever tiltak (hva er viktigst nå?)

Noen ganger er det nødvendig å prøve å endre atferden til barnet. Det vil vanligvis innebære en del prøving og feiling.

Det finnes ingen generelle råd eller tiltak for hvordan endringen skal skje. Det er helt nødvendig å se på hvert barn for seg og vurdere hvilke tiltak som kan være gode for akkurat dette barnet.

Jo mer krevende tiltakene er, jo mer belastende er det å gjennomføre dem. Vi anbefaler derfor å legge tiltakene på mildest mulig nivå av det som kan ha effekt.

Kanskje kan vi akseptere selvstimulering og stereotyp atferd hvis den forekommer på tider hvor den er lite synlig og påfallende. Samtidig er det alltid viktig å gi barnet tilbakemelding på hva som oppfattes som avvikende oppførsel. Slik hjelper vi barnet til å få økt bevissthet om egen atferd.

For å øke tryggheten hos barnet kan vi

• informere barnet om hva som skjer i omgivelsene
• lage dagsplaner, forberede hendelser og aktiviteter og skape forutsigbarhet
• hjelpe barnet til å kommunisere med og påvirke andre
• redusere krav og inntrykk
• gi tilstrekkelig med pauser

Andre tiltak for å redusere uønsket atferd kan være å

• gi barnet hjelp til å snakke om og vise følelser
• øke kroppsbruk og kroppsbevissthet for å redusere muskelspenninger, for eksempel med fysisk aktivitet og beroligende berøring
• gi belønning og positive konsekvenser, eventuelt negative konsekvenser
• ta barnets hånd vekk fra øyet på en varsom måte hvis barnet driver med øyetrykking. Unngå å være irettesettende, men bruk gjerne et utsagt som «ta ned hånden din»
• ved øyetrykking kan tettsittende briller brukes som en påminnelse
• gi barnet alternativer, for eksempel spennende ting å holde i hendene
• snakke med barnet om den uvanlige atferden og om hva som kan være fordeler og ulemper ved den
• hvis barnet selv er motivert for å selvstimulere mindre, kan dere sammen lage oppnåelige mål og finne ut hvordan de kan nås
• bruke rollespill, dans og drama for å lære om kroppsspråk

Statped har erfaring og kunnskap om dette temaet og arbeidsmåter som kan bidra til å endre stereotyp atferd.

Les mer om Statpeds tjenester innen syn.