For de fleste barn, unge og voksne født med spalte utgjør den ikke noen særlig forskjell i deres liv. Samtidig skal mange gjennom undersøkelser og operasjoner andre ikke skal, og mange kan oppleve uønsket oppmerksomhet rettet mot arr eller tale. Her har vi samlet noen råd om hvordan man skal møte barnet, eller ungdommens reaksjoner. Du kan også lese om behandlingstilbudet for ditt barn.
Foreldrerollen
Å være foreldre til barn født med spalte er i utgangspunktet ikke noe annerledes enn å være foreldre for et barn født uten spalte. Alle barn har behov for foreldre som bekrefter dem og gir ubetinget kjærlighet, varme og trygghet.
Som foreldre vil det alltid være ting man bekymrer seg for. Skoleprestasjoner, venner, utseendepress, matinntak, sykdom og skade. Det er liksom vår jobb som foreldre, å bekymre oss på vegne av barna våre. Og, er det ikke det ene, så er det andre: Bekymringene har en tendens til å forandre og forflytte seg.
Når man får et barn født med spalte er det noen foreldre som forteller om bekymringer rundt spaltens potensielle innvirkning på barnets selvbilde og det sosiale. Vil spalten gjøre at barnet får dårligere selvbilde? Vil det bli mobbet?
Normalitet
Det vi ser er at barna og ungdommene født med spalte ofte strever med de samme tingene som andre: vennskap og tilhørighet, karakterpress osv. De fleste ungdommer uttrykker også mistilfredshet med eget utseende fra tid til annen, men for de født med spalte er det lett at spalterelaterte deler ved utseendet, som arr etter operasjon, tenner el.l, gjerne tillegges all skyld og oppmerksomhet. Særlig i tunge tider er det lett å tenke; “hadde det bare ikke vært for den spalten”. Også noen foreldre kan være litt “overoppmerksomme”, og tolke vanlige tenåringssituasjoner som spalterelatert.
Andres reaksjoner
Noen ganger møter vi for øvrig barn og unge som opplever å få kjipe spørsmål eller kommentarer av andre, direkte rettet mot spalterelaterte aspekter. Det kan gå på tannstilling, neseskjevhet, arr etter spalten, eller talen. Vi synes å se en tendens til at mange barn og unge i dag står i fare for å oppleve erting, men at barn med en hørbar eller synlig spalte kan være ekstra utsatt. Hvem som blir mobbet kan vi derimot ikke forutse ut ifra størrelse eller omfang av spalte: Måten barnet håndterer andres reaksjoner på ser ut til å være viktigere enn det objektive, og observerbare ved barnet. Altså, et barn med et objektivt sett lite synlig arr på leppen kan oppleve å få mer reaksjoner fra andre, enn en med et objektivt sett stort arr. Barnets egenskaper og hvordan barnet håndterer andres reaksjoner kan altså være viktigere enn spaltens omfang. Så hvordan kan man som foreldre jobbe med dette?
Først og fremst må vi som foreldre ta utgangspunkt i barnets opplevelse av det som skjer. Noen barn tåler mye, andre skal det mindre til å såre. Som foreldre tenker vi at vi først og fremst skal samle informasjon ved å lytte både til barnet vårt og til skolen. Dreier det seg om enkelthendelser der ditt barn er ett av flere som utsettes for frekke kommentarer? Eller er det gjentagende og systematiske episoder kun rettet mot ditt barn? Dersom barnet kan få hjelp til å prøve ut strategier for å håndtere det selv er det bra. Erfaringsmessig ser vi at strategier fungerer ulikt for forskjellige barn. Man må derfor forsøke å ta høyde for barnets ulike «stil». Som eksempel vil det kunne være urimelig å forvente at et barn med en forsiktig, engstelig eller tilbakelent stil siden fødselen skal besvare ertingen med å si noe frekt tilbake, bruke humor eller forklarende fakta. Men, noen barn øver inn svar eller ulike kroppsholdninger. Er det mulig å redusere erting eller kjipe kommentarer ved å se ut som man ikke bryr seg?
En beskyttelsesfaktor vi erfarer har betydning er i hvilken grad barnet har en fortrolig voksenperson på skolen. Som kontaktlærer eller helsesøster. Dersom ertingen vedvarer og barnet selv ikke har trygge voksne eller egne strategier til å håndtere det er det foreldres plikt å ta kontroll. Mange er kjent med skolens plikter og kapittel 9 A i opplæringsloven (finnes på lovdata.no). Retten til et trygt og godt psykososialt skolemiljø kan tolkes ulikt, og det kan være delte erfaringer blant foreldre. For mens vi foreldre forventer mye av skolen forventer noen ganger skolen mye av våre barn. Vi lever i et individualistisk samfunn med en tendens til å klandre offeret. Vi mener det er veldig viktig at dere foreldre er tydelige på at mobbing aldri er barnets skyld!
Åpenhet
Noen foreldre er opptatt av å snakke så lite som mulig om spalten, i frykt for å påføre barnet bekymringer eller negative selvoppfattelser. Vi mener at det er lurt å forholde seg til spalten åpent, uten å snakke for mye, men heller ikke for lite. Ofte vil barnet selv ha spørsmål, andre ganger kan foreldre utforske barnets tanker om spalten.
Ofte er det fristende å gi råd til egne barn. Det er fristende å si hva man vet fungerer, eller som har fungert for en selv. Men ved å gjøre det er det noen ganger vi stenger for barnets behov for å bli hørt, sett, forstått, og å føle seg følt. Det er en vanskelig, men viktig øvelse, å hjelpe barnet å sette ord på eget indre, uten å gi råd. Dette kan gjøres gjennom speiling og aktiv lytting.
Speiling og aktiv lytting: Å føle seg hørt og å føle seg følt
Vi trenger alle bekreftelser på vår verdi som menneske. Samtidig som vår grunnleggende følelse av verdi i verden nok er viktigere å få bekreftet enn våre ytre kvaliteter, er det som oftest det ytre vi både søker og får oppmerksomhet på. Hvordan vi kler oss og ser ut, hvor flinke vi er, blir oftere et tema enn det som er underteksten: Har jeg en verdi, og har jeg en verdi i likhet med andre? Når vi får direkte spørsmål om hva vi synes om barnets ytre, er en måte å møte dette på med både aktiv lytting og speiling. Aktiv lytting er et forsøk på hjelp til å få tak i følelsene bak det som sies: Pappa, synes du jeg er stygg? Kan gjerne besvares med «kanskje du er redd for ikke å være pen nok?», eller «Hva er det som gjør at du tenker på det akkurat nå?» Og mens aktiv lytting er en måte å hjelpe barnet å finne ut av underliggende betydning i spørsmålet, grave dypere, og tilby en forståelse av det barnet gjennomgår, er speiling mer en bekreftelse på innholdet i det som sies: «Pappa, jeg synes vennene mine er så kjipe», kan speiles med «Ok, så du synes vennene dine er så kjipe?» Speiling tar ikke stilling til innholdet i det som sies, men fungerer heller som en bekreftelse på at vi er der og lytter, uten å ta stilling. Ofte vil det kunne tolkes som en interesse for deres opplevelse og oppfattes som en invitasjon til å fortelle mer. Og mer informasjon vil ofte tvinge frem viktige nyanser i uttalelser som kan ha startet som ekstreme eller polariserte. Å sette ord på følelser har dessuten en tendens til å dempe følelsene. Og; klarer vi å bli oppfattet som genuint interesserte i barnets verdensanskuelse vil det mest sannsynlig ha en positiv innflytelse på barnets selvfølelse!
Om selvfølelse
Mange foreldre spør oss hvordan barnet kan utvikle en bedre selvfølelse eller få et bedre selvbilde. Vi kan si at selvbildet handler om hva vi vet om oss selv (nasjonalitet, preferanser, utseende osv.), mens selvtillit er hvordan vi vurderer denne kunnskapen om oss selv. Selvfølelse viser våre generelle meninger om oss selv og hvilken verdi det gir oss som menneske. Å hjelpe våre barn med å utvikle en god selvfølelse handler langt på vei om å styrke barnet/ungdommen i å få bekreftet seg selv. I å få snakket ut egne tanker, få støtte eller motstand i dets meninger, og ikke minst bli tålt i sine følelser. Følelser kan være upassende og overdrevne, men aldri feil. Og dersom de er overdrevne er det ofte basert på en misforståelse, eller en opplevelse vi ikke kunne forutse. Så gjelder det å hjelpe barnet med å finne frem til denne opplevelsen og underliggende følelsen. Noen ganger kan følelser “kle seg ut” som andre følelser. Under sinne kan det for eksempel ligge frykt. Selvfølelse handler også om at barnet føler seg elsket og godtatt, selv om det ikke alltid handler rasjonelt, gjør feil, eller ikke er perfekt. Vi kan si at foreldrenes rolle i å bygge fundamentet for en god selvfølelse handler om å være en god utviklingsstøtte. Og dette er noe barnet gjerne kan få når det mestrer og har det bra, men trenger aller mest når det møter motgang eller handler irrasjonelt. Når barnet uttrykker selvkritikk, gjelder det som foreldre å ikke bli redde, men heller løfte dem frem og «lyse på» de selvkritiske tankene, for på den måten å frata dem litt av styrken og makten. Vi kan hjelpe barnet eller ungdommen med å akseptere at følelsene er der, uten at vi gir dem for mye oppmerksomhet. Litt som å la være å klø på et myggestikk! Og husk, at alle har en indre kritiker, og det har en funksjon. Men, vi skal ikke la den vokse og bli for stor.
Oppsummering
Forskning viser at det er veldig mange andre faktorer enn de objektive, og observerbare aspektene ved den medfødte spalten som forutser hvordan barnet vil tilpasse seg sine omgivelser. Hvordan barnet håndterer opplevelsen av seg selv i samspill med sine nærmeste og hvordan andre:
- Skape rom for, heller enn å unngå, ubehag
- Inntoning: «Tone oss inn» på barnets behov og egenskaper. Ikke ha forventninger barnet ikke har forutsetninger for å innfri. Klarer vi å møte barnets behov er det stor sannsynlighet for at behovet blir mindre etter hvert.
- Lytte til barnets egne erfaringer og undre sammen, fremfor å låse oss til kun å presse inn konkrete råd og veiledning
- Hjelpe barnet med å prøve ulike strategier, og når det er nødvendig, ta grep!
- Hjelpe til med å nyansere: “Ja du ble redd for hunden, og det er kjipt å bli redd. Men hunden var ikke farlig”. Eller, “Ja du ble redd, men du er ikke en pingle for det!”