Kommunikasjon

Kommunikasjon er et hovedtema i pedagogisk arbeid med elever med dyp og alvorlig utviklingshemming. Ønsket er at eleven best mulig skal kunne uttrykke seg og forstå hva andre ønsker å si.

Det finnes mange innfallsporter til alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). Besøk gjerne Statpeds e-læringsressurs for å få innblikk i hva ASK-arbeid kan dreie seg om.

I arbeidet med elevene vi snakker om her er det viktig å ikke hoppe bukk over det som kalles partnerfortolket kommunikasjon som all sosial samhandling hviler på. Dette er kommunikasjons-formen vi trår inn så snart vi blir født, der foreldre på kroppsnære måter inviterer oss med i felles opplevelser og enkle sosiale samspill. Å kjenne seg forstått og å skjønne hva andre uttrykker er grunnleggende psykologiske behov. Kommunikativ intensjonalitet – å mene noe med signalene en sender ut- vokser fram gjennom kroppslig, visuelt og lydlig samspill. Forståelse for signaler og gester, og etterhvert ord og andre symboler, kan gradvis komme på plass.

Kommunikasjonstrappen illustrerer en utviklingsrekkefølge når det gjelder kommunikativ kompetanse og beskriver også strategier som kan brukes for å fremme kommunikasjon.

Partnerfortolket kommunikasjon er en samlebetegnelse på kommunikasjonsstrategier som er viktige å benytte for å skape gode samspill og gode utviklingsmuligheter for personer på et førspråklig utviklingstrinn. Det er en samspillsform som er knyttet til lyder, bevegelse og berøring. 
Strategier som vi er opptatt av at man er oppmerksom på er for eksempel å observere hvor oppmerksomheten til personen er, lytte til pust og lyder, å imitere gjennom å svare med lyder som ligner, og å se etter bevegelser og svare på dem.

Dette er strategier som vi naturlig bruker med alle sped-/ småbarn, og som man må fortsette å benytte med personer som fortsatt er på dette trinnet i kommunikasjonsutviklingen. Det betyr at du kan møte personer som kommuniserer på denne måten i mange ulike aldrer.

I samspillet må kommunikasjonspartneren prøve på å fange opp personens signaler, gjøre en fortolkning av den mulige meningen bak, og gi et tilpasset svar.  Kommunikasjonspartnere tolker signalene som at personen med hensikt vil fortelle noe, selv om det i utgangspunktet ikke behøver å være slik. 

For å styrke egne ferdigheter som kommunikasjonspartner kan pedagogiske team ha god nytte av å bruke refleksjonsguiden “Et godt samspill” Bruk av video anbefales, det er et godt redskap i kommunikasjonsarbeidet når det brukes til observasjon, refleksjon, analyse og evaluering.

Elever som ikke har funksjonell tale, har rett til Alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK).

Hvis eleven trenger kommunikasjonshjelpemidler i tillegg til kroppslig kommunikasjon er det viktig å huske på at innholdet må utformes ut fra hva eleven selv har ønske og behov om å uttrykke, ikke bare hva andre synes er ønskelig. Det er også viktig å huske på at vokabularet skal kunne støtte alt fra følelsesuttrykk, for eksempel sinne og glede, til mulighet for å snakke godt om det personen selv er opptatt av. Elevenes forutsetninger for å uttrykke seg vil variere mye, og følgelig vil også kommunikasjonshjelpemidlenes utforming og innhold variere mye. For at alle som har med eleven å gjøre skal utvise god praksis kan det være aktuelt å lage framstillinger av hvordan kommunikasjon best kan foregå. Et eksempel på hvordan slike framstillinger kan se ut er det som kalles “Kommunikasjons og aktivitetspass”.

Det finnes kartleggingsskjemaer som kan være nyttige, for eksempel “IPCA. Fortegnelse over mulige kommunikative handlinger” og “Dynamisk kartlegging av ikke- symbolsk kommunikasjon”.

Omar

Omar er 11 år og har en måte å være på som foreldrene og skolen mener skaper problemer. Han kan klemme barn og voksne så hardt at de må bryte seg løs fra ham. Han kan kaste ting rundt seg så de går i stykker og le når noen blir sinte eller lei seg. Det vurderes tvangstiltak og foreldrene, skolen og PPT møtes for å finne ut hva de vil gjøre.

Sammen med helsesykepleier ser de etter kroppslige årsaker til atferden. De mistenker at det kan være sult eller smerte som skaper ubehag av og til, og de vil derfor være særlig oppmerksom på dette, og legge inn et ekstra måltid, samt undersøke kroppen for å se om det kan være en stram bleie, tannverk eller annet. Ernæringsstatus undersøkes gjennom en blodprøve for å se om det kan være mangelsykdom som skaper ubehaget.

Deretter snakker de snakker om HVA Omar ville sagt dersom han med ord kunne forklare atferden.

Klemmingen kan bety forskjellige ting. Han ville kanskje sagt “jeg er utrygg”, “jeg er ensom” eller “jeg vil være sammen med deg”. Hvis vi tenker oss at han sier “jeg er utrygg” etter at han er levert på skolen, og det er bråk og aktivitet rundt ham med barn som løper og roper – hvordan svarer vi? De voksne blir enige om at de vil ta ham rett inn på “det hvite rommet”- snoezelrommet- der han og en medelev kan lytte til favorittmusikken og gjøre bevegelseslekene han elsker. Hvis han uttrykker at han er ensom kan svaret være å gi ham tilgang til leken i grupperommet – bygge klosser med ham og observere de andre elevenes lek sammen, samtidig som den voksne setter ord på det som skjer. Slik lager de en plan for dagen der de legger inn høymotiverende aktiviteter, og er i dialog med ham om det de gjør og det som skjer. Den problemskapende aktiviteten reduseres og Omar får fortalt hva som er i veien, og hva han er opptatt av. Skolen lager en plan for å innføre ord og bilder for det Omar uttrykker, så han etter hvert selv differensierer. Han forstår mer og blir lettere å forstå.