Statpeds årsrapport 2014

Forskning: Barn og unge med lærevansker etter en hodeskade

En ervervet hjerneskade representerer både en objektiv og en relativ dimensjon i barns og unges liv. Å forstå hvordan hjerneskaden påvirker læring, faglig og sosialt i ulike sammenhenger i og utenfor skolen, krever en relasjonell forståelse av «hjerneskaden i praksis».

Tekst: Eli Marie Killi

Artikkelen bygger på doktorgradsarbeidet mitt, som ble sluttført i 2014. Studien omfatter åtte unge i alderen 13–17 år som alle har fått en traumatisk hjerneskade i barnealder. Traumatisk hjerneskade (Traumatic Brain Injury, TBI) betegner en ervervet hjerneskade som skyldes ytre slag mot hodet, for eksempel ved fall, trafikkulykker og vold.

I Norge anslår man at om lag 1600 barn og unge i alderen 0–19 år blir utsatt for denne type skade hvert år. De fleste er milde skader uten varige følger, men det er unntak. Noen opplever endret fungering også etter milde hodeskader. På verdensbasis er ervervet hjerneskade kjent som den hyppigste årsaken til død og funksjonsnedsettelse (1).

Studien tar utgangspunkt i at elever med TBI ikke er særlige og spesielle, men at det snarere dreier seg om hvilken spesiell og særlig kunnskap som trengs for å gi dem mening og sammenheng på skolen. Dette er bakteppe for problemstillingen i studien: Hva bidrar til mening og sammenheng i læringsforløpet etter en ervervet hjerneskade? Problemstillingen konkretiseres i fire tema:

 

  • Hvordan kan vi forstå sammenhenger mellom elevens selvforståelse og handleevne?
  • Hvordan kan vi forstå grunnene som ligger bak handlingene deres? 
  • Hvilke muligheter finnes i skolen som kan bidra til å utvide deres handleevne?
  • Hvordan er foreldrenes deltagelse og behov i tiden etter hjerneskaden?

Side 10 av 88