Statpeds årsrapport 2017

Fjernundervisning i tegnspråk

Hva preger undervisningen og samhandlingen i et virtuelt klasserom? Når tegnspråklige elever møtes via skjerm tilpasser de språket til de nye omgivelsene.

Hver uke møtes elever med nedsatt hørsel i et virtuelt klasserom i regi av Statped. Undervisningen foregår på norsk tegnspråk, slik at elevene utvikler språkferdigheter ved å være i et tegnspråklig miljø.

I et doktorgradsarbeid har Johan Hjulstad undersøkt hvordan elever og lærere samhandler i et virtuelt klasserom.

Johan Hjulstad har tidligere jobbet med tegnspråkopplæring i Statped og er nå studieleder ved OsloMet – storbyuniversitetet (tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus/HiOA).

– En virtuell kommunikasjonssituasjon har noen gevinster. Én fordel er at elevene kan opprettholde progresjon i opplæringen, fordi de har anledning til å møtes hyppig, mener Johan Hjulstad, som disputerte ved NTNU i vår. Han har tidligere jobbet med tegnspråkopplæring i Statped og er nå studieleder ved OsloMet – storbyuniversitetet (tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus/HiOA).

– Noen kan kanskje tenke at tegnspråkopplæring bidrar til segregering. Her ser vi tvert imot et eksempel på hvordan tegnspråk er en forutsetning for god inkludering.

Johan Hjulstad

Videoanalyse som metode

Hjulstad har undersøkt et fjernundervisningsopplegg, der Statped bruker avansert teknologi for videokonferanser. Klassene består av inntil fem elever som deltar i undervisningen fra sin egen skole via pc og et webkamera.

Hjulstad har fulgt fem klasser med elever fra sjette til tiende trinn som møtes én time hver uke. Han har analysert opptak av videobildet som sendes ut til deltakerne, til sammen 67 skoletimer. I tillegg har han intervjuet tegnspråklærerne, noen elever og noen av lærerne i elevenes bostedsskoler. Han har også observert tegnspråklærerne når de møtes for å planlegge undervisningen.

Tilpasset tegnspråket

Videoanalysene viser at lærerne og elevene kontinuerlig tilpasser tegnspråket for å kommunisere godt via skjerm. Det oppstår noen utfordringer når kommunikasjonen skjer på tegnspråk i videokonferanser.

Tegnspråk er et romlig språk. Retningen tegnet utføres i eller hvor det plasseres, gir tegnet betydning, og det å peke brukes mye i tegnspråklig kommunikasjon. Retning er imidlertid ikke det samme i et virtuelt som i et fysisk rom, fordi deltakerne er representert med en rute på dataskjermen i det virtuelle rommet. Deltakerne må dermed tilpasse tegnspråket til teknologien.

– I en videokonferanse er det ikke alltid samsvar mellom retningen et tegn blir gjort i og det mottakerne kan oppfatte. Det er ikke lett å vite hvem en person peker på, når han peker på en av mange ruter på en skjerm, forklarer Hjulstad.

Han så mange eksempler på hvordan lærerne og elevene tilpasset tegnspråket i det virtuelle klasserommet. De peker mindre, bruker færre retningstegn og gjør flere tegn i såkalt nøytralt tegnrom. En lærer fant en god løsning for likevel å kunne peke, nemlig å ta i bruk en egenskap i tegnspråket for å omtale personer som ikke er til stede. Da angir man en bestemt retning eller plassering for denne personen og bruker retningen hver gang personen blir omtalt. Dette fungerte godt, selv om metoden normalt ikke brukes om personer som deltar i samtalen.

– Teknologien legger noen begrensninger på kommunikasjonen i det virtuelle klasserommet, men erfarne tegnspråkbrukere finner ofte ut hvordan de skal løse det, mener Hjulstad.

Klasseledelse

Lærerne tilpasser seg også kommunikasjonssituasjonen ved å være ekstra tydelige klasseledere. De bruker navnetegn hyppigere og er opptatt av at alle skal være med i undervisningen. Om en elev sklir ned i stolen, forsvinner hendene fra skjermbildet. Da reagerer lærerne raskt, slik at eleven får hendene inn i bildet igjen. Lærerne stiller også tydelige krav om at elevene må gi feedback.

– På tegnspråk kan vi be om respons ved å holde det siste tegnet i en ytring lenge. I det virtuelle klasserommet er lærerne ofte tålmodige og holder tegnet til de får respons, forklarer Hjulstad.

Han fant også at lærerne vinker mye i det virtuelle klasserommet for å fange oppmerksomheten eller sikre at elevene følger med. For å være sikker på at alle elevene ser hverandre, starter lærerne hver time med en omfattende vinkesituasjon.

– Lærerne bruker også forbausende mye vinking underveis i timene for å sikre seg at de har elevenes oppmerksomhet før de går videre i undervisningen, sier Hjulstad.

Han konkluderer med at lærerne kompenserer for de utfordringene som teknologien gir ved å dirigere elevenes oppmerksomhet ekstra tydelig.

Kontinuitet i opplæringen

Elever med hørselshemning i grunnskolen har i en årrekke fått tilbud om deltidsopplæring i Oslo, Bergen eller Trondheim noen uker hvert år. Elevene er da i et tegnspråkmiljø og får opplæring i og på tegnspråk. Utviklingen i tegnspråkferdigheter kan imidlertid lett stoppe opp når det går lang tid mellom hvert opphold. Dette er bakgrunnen for at Statped i 2011 begynte med fjernundervisning via videokonferanse.

– Lærerne rapporterer unisont at fjernundervisningen er svært viktig for å ha progresjon i tegnspråkopplæringen. Selv om elevene bare har én time hver uke, er undervisningen et viktig løft, understreker Hjulstad.

Han tror undervisningen fungerer fordi elevene har truffet hverandre fysisk under deltidsopphold. Derfor ser han på fjernundervisning som et supplement og ikke en erstatning til ordinær klasseromsundervisning.

Teknologien blander arenaer

Hjulstad mener imidlertid at teknologien har et potensial som er langt større enn det som blir utnyttet i dag. Ved hjelp av videokonferanseutstyret smelter tegnspråkmiljøet og bostedsmiljøet sammen til én arena. Dette kan ha betydning for hvordan elever med nedsatt hørsel inkluderes i bostedsskolen og for elevenes identitet.

Hjulstad så et tydelig eksempel på dette i et undervisningsopplegg som elevene mente var både viktig og betydningsfullt.

Temaet var vennskap. Elevene fikk i oppgave å lage et opplegg for en time hvor de fikk invitere hver sin medelev inn i det virtuelle klasserommet. Timen skapte entusiasme hos de hørende medelevene på tross av at undervisningen var uten lyd og de ikke kunne tegnspråk.

– I denne timen ble rollene byttet om. Plutselig var den hørselshemmede eleven eksperten på noe. Eleven som til vanlig hadde vansker med å by på seg selv og som gjerne ikke fikk med seg det som ble sagt, fikk nå lov til å være noe for sine medelever, sier Hjulstad.

Han mener dette viser potensialet i teknologien, men også hvordan tegnspråk kan være inkluderende.

– Noen kan kanskje tenke at tegnspråkopplæring bidrar til segregering. Her ser vi tvert imot et eksempel på hvordan tegnspråk er en forutsetning for god inkludering, påpeker Johan Hjulstad.

Referanser

Hjulstad, J. (2017). Embodied Participation In the Semiotic Ecology of a Visually-Oriented Virtual Classroom. Doctoral theses at NTNU; 2017:47. (brage.bibsys.no)

Hjulstad, J. (2016). Practices of Organizing Built Space in Videoconference-Mediated Interactions. Research on Language and Social Interaction. Vol 49.(4) s. 325–341. (tandfonline.com)

Hjulstad J. (2017). Identity Negotiations in a Visually Oriented Virtual Classroom. In: Bagga-Gupta S., Hansen A., Feilberg J. (eds) Identity Revisited and Reimagined. Springer, Cham. (doi.org)

Side 11 av 31