Medvirkende
- Cliff Baluyot, programleder
- Olve Rønning Skogli, snekkerlærling
- Kaja Mei Ballovarre Andersen, elev på videregående skole
- Nina Jakhelln Laugen, psykologspesialist i Statped
Tekst
Olve:
– Hvis ikke læreren er oppmerksom på at jeg har dårlig hørsel, så er det sånn ... anmerkning, eller "nå må du høre etter".
Cliff:
– Ja, sånn ja. - Olve Men jeg kan jo noe ikke for det, for jeg vet ikke om han snakker til meg eller ikke. Det er ikke noe kult det.
Cliff:
– Olve hører dårlig, men får likevel anmerkning eller kjeft får ikke høre etter. A Akkurat det må være ganske urettferdig. Hvordan er det egentlig å ha litt dårlig hørsel? Er det bare å ta på seg et høreapparat også tenke at alt er greit? I denne episoden ser vi nærmere på hvordan det er å leve med mildt hørselstap Dette er Inkluderingspodden, og mitt navn er Cliff Baluyot.
Cliff:
– Heisann!
Olve:
– Hei!
Cliff:
– Olve?
Olve:
– Olve, ja.
Cliff:
– Så hyggelig!
Olve:
– Hyggelig! Kom inn.
Cliff:
– Ja, takk!
Cliff:
– Olve er en 20 år gammel snekkerlærling fra Kvikne, en liten fjellbygd helt nord i Hedmark. Han var 9 år da det ble oppdaget at han hadde hull på trommehinna på høyre øre. Og etter hele tre operasjoner ble trommehinna fin igjen, men dessverre så gikk det kraftig utover hørselen. I dag er han nesten døv på høyre øre og bruker høreapparat. Venstre øre fungerer imidlertid bitte litt bedre enn normalt, og det er lett å tenke at han egentlig ikke har noen utfordringer knyttet til hørsel.
Olve:
– Ja, det er liksom sånn. Du har ett dårlig og ett bra, så hører du uansett liksom. Men det er jo ikke det. Det er jo litt irriterende.
Cliff:
– Ja, det ofte en sånn reaksjon du møter på, eller en holdning?
Olve:
– Ja
Cliff:
– Men det er ikke det, sier du?
Olve:
– Nei, det er jo ikke sånn det er. Jeg bruker jo masse energi på å prøve å bygge opp det dårlige øret med det gode øret.
Cliff:
– Hallo?
Nina:
– Hallo?
Cliff:
– Hei Nina!
Cliff:
– Nina Jakhelln Laugen fra NTNU og Statped er psykologspesialist og forsker. Nina er ekspert på nedsatt hørsel, og på mitt spørsmål om hva lette hørselstap er, var hennes respons:
Nina:
– For det første så syns jeg det er litt synd at vi ofte snakker om det som "lette hørselstap", for det høres ut som at det er så enkelt å ha et lite hørselstap. Og det er det jo ikke nødvendigvis. Alle hørselstap er ulike, men grovt sett kan man dele det opp i milde, moderate, og betydelige og alvorlige tap.
Cliff:
– Et mildt tap innebærer at man stort sett får med seg det som blir sagt hvis man snakker med en person i stille omgivelser. Men så kan det være vanskeligere hvis det er mye støy eller det er stor avstand med den man snakker med.
Nina:
– Det kan kanskje tilsvare det ... hvis man holder foran ørene dine så hører du for så vidt hva folk sier, men du må konsentrere deg mye mer for å høre hva folk sier.
Olve:
– I skolesammenheng når du ikke bruker høreapparat så blir jeg mye mer sliten, for jeg må jo konsentrere meg mye mer på hva som blir sagt. Og må jo bruke mer energi på å måtte bruke det ene øret til å bygge opp det andre. Ja, jeg er mye mer sliten.
Cliff:
– Ja, du blir sliten. Hvordan merker du det? Er det vanskelig å følge med ...?
Olve:
– Nei, når jeg kommer hjem så blir jeg trøtt med en gang. Sånn er jo alle ungdommer, men ekstra mye for meg. Det er sånn ... nå må jeg sove, liksom.
Nina:
– Ja, det er en av hovedkonsekvensene er at man bruker mer kapasitet på det å høre sånn at man blir mer sliten i løpet av dagen, og kanskje trenger mer pause. Man er mindre interessert i å oppsøke steder med mye folk hvor mange snakker samtidig, og sånne ting.
Cliff:
– I Norge er det ca. 700 000 personer med en hørselsnedsettelse, og en stor andel av disse har milde hørselstap. En annen gruppe som strever med mye av det samme, er personer som kun hører på ett øret.
Nina:
– Jo, jeg tenker de med ensidig hørselstap strever med mye av det samme som de med milde hørselstap. Og selv om hørselstapet kan være stort på den ene siden hvis de har normal hørsel på det andre øret, så vil de jo oppleve på samme måte at lærere og andre voksne, og generelt, at man tenker at "Nei, du hører. Du snakker så godt og du får med deg det du skal". Og så kan de av og til høre "Ja, du hører nå det du vil høre".
Cliff:
– Ok, så hvis man kunne hører på ett øre, så strever man altså med mye av det samme som hvis man har et mildt hørselstap. Og noe av det man strever med er det at man blir fortere sliten og har et stort behov for å hvile sammenlignet med de med normal hørsel. En annen utfordring er å få med seg det som blir sagt i sosiale aktiviteter.
Olve:
– Jeg hører jo alt som blir sagt når du snakker en-til-en, men når det er mange i rommet og det mye bråk, da er det vanskelig å skille lyd.
Cliff:
– Type bursdag og fest?
Olve:
– Ja.
Kaja:
– Det er litt vanskelig å være i større grupper. Hvis man liksom er veldig mange og sånne ting.
Cliff:
– Kaja er 17 år fra Nannestad og har et mildt hørselstap. Kaja er som andre tenåringer flest, hun er interessert i film og musikk, og bruker masse tid på venner. Men som vi hører, har hun også noen av de samme utfordringene som Olve.
Kaja:
– Da blir det liksom veldig mye liv fra alle steder, så man får ikke helt fulgt med på samtalene. For eksempel hvis jeg har bursdag og sånne ting da. Så må jeg alltid liksom sitte på midten av middagsbordet ellers får jeg det ikke med meg. Hvis noen andre har en samtale på andre siden av bordet, så kan det være ganske vanskelig da. Men jeg unngår det ikke, da. Det er bare det at det er litt vanskeligere å få med seg ting når det er flere som snakker.
Cliff:
– En vanlig utfordring for personer som Kaja og Olve, er at folk rundt glemmer at de må ta hensyn til hørselstapet.
Kaja:
– Hvis jeg liksom sier, eller hvis noen sier noe, og så hører jeg det ikke. Så gidder de ikke å si det igjen. Og da tror de at jeg ikke bryr meg om hva de sa og sånne ting. Og så var det egentlig bare på grunn av at jeg ikke hørte deg. Noe av det verste å høre når har dårlig hørsel, er "Bare glem det" eller "Jeg sa ingenting".
Cliff:
– Som om det ikke var viktig?
Kaja:
– Ja, så når noen sier noe til deg, så bare "glem det", liksom når jeg spør hva var det du sa.
Olve:
– Hva slags følelser kan du kjenne på da?
Kaja:
– Jeg kan føle meg litt utenfor da for hvis det er en viktig del i samtalen så skjønner jeg ikke resten av samtalen. Da føler jeg meg litt utenfor, og da vet jeg ikke helt hva jeg skal si, fordi jeg fikk jo ikke med meg den delen. Og da er liksom resten av samtalen helt meningsløs.
Cliff:
– Ja, for du fikk ikke utgangpunktet? - Kaja Ja. Jeg prøver jo å si "Jeg hørte faktisk ikke hva du, så kan du si det igjen?" Og noen ganger så sier de det igjen, men noen ganger så bare "Nei". Og fordi jeg ikke hørte det, så tror de jo at jeg ikke bryr meg om hva de sier i det hele tatt. Men hvordan skal de vite om jeg meg bryr meg eller ikke hvis jeg ikke engang fikk med meg hva de sa?
Cliff:
– Hvordan påvirker dette tankene og følelsene våre? Og har det noe å si på hvordan vi ser på oss selv? I doktorgradsarbeidet til psykolog Nina forsket hun på førskolebarn med hørselstap.
Nina:
– Det var noe av det jeg så på, dette med psykososial fungering. Disse førskolebarna med mildt og moderat hørselstap, om de er mer engstelig enn andre? Mer lei seg enn andre barn? Mer urolige? Mer atferdsvansker? Hvordan det er med venner og om det er vanskelig å få venner? Om det er vanskelig å komme inn i leken? Sånne ting. Og så er det sånn at noen av de barna med hørselstap fungerer veldig fint og klarer seg godt og har det bra, men det er veldig mange flere, større andel av de med hørselstap som strever mer med psykososiale områder. Og det gjør jo noen hvordan barna forstår seg selv. De tenker jo ikke at "... nå er jeg så sliten fordi jeg har et hørselstap, og krever mer av meg". De tenker bare "... nå er jeg sliten og tydeligvis mye mer sliten enn alle andre barn". "Jeg er svakere enn andre" eller "Jeg forstår ikke så mye som andre". Så barna kan forstå seg selv på en ganske negativ måte hvis ikke de klarer å se disse tingene i forhold til hørselstapet.
Cliff:
– Det er altså ikke helt problemfritt med et mildt eller ensidig hørselstap. Men er det noe vi kan gjøre for å hjelpe? Før vi går videre til konkrete tips og råd, skal vi se nærmere på et viktig hjelpemiddel som mange benytter seg av i klasserommet, nemlig lydutjevningsanlegg. Det består av høyttalere, og mikrofoner til lærer og elever. Anlegget forsterke lyd, men reduserer også bakgrunnsstøy. Både Olve og Kaja har brukt dette på skolen, men det viser seg at det ikke er like lett å bruke alltid.
Cliff:
– Bruker de det?
Kaja:
– Ja, de bruker det, men læreren har ikke vært så flink på elevene skal bruke mikrofon, da. Så ... det har ikke skjedd så mye, men som regel så snakker ikke elevene så mye. Så det går fint så lenge læreren har den på. Men det er liksom bedre hvis elevene også bruker mikrofon, da. Men det har gått fint til nå. Det er liksom litt slitsomt å måtte minne dem på det hver eneste gang. Og hvis har gått fint til nå har jeg på måte ikke giddet å gjøre det.
Cliff:
– Nei, det skjønner jo. Man vil kanskje ikke være til bry?
Kaja:
– Ja. Egentlig så er det jo lærerne sitt ansvar. Jeg kan jo si i fra selv, men det er liksom læreren som har lederposisjonen i klassen. Og så er det egentlig de som skal minne folk å bruke mikrofon. De har på en måte glemt at elevene skal bruke det også.
Cliff:
– Ja, ikke sant. Så de glemmer det litt?
Kaja:
– Men de husker å ta det på seg selv. På starten så var de flinkere, men det liksom gått bort.
Cliff:
– Både Olve og psykolog Nina forteller om det samme, og det virker som dette er en ganske vanlig utfordring.
Nina:
– Jeg tror det for mange lærere er vanskelig å huske på det her hele tiden, over tid. Hvis man får nytt utstyr og noen mikrofoner, så kan det kanskje være at man glemmer det litt. Og så har jeg også hørt de spør elevene de gjelder: "Skal jeg bruke mikrofon eller går det greit uten?". Da det er ikke veldig artig å være den eleven. Eleven skal ikke trenge å minne læreren på det. Det skal være en selvfølge at man bare ta på seg mikrofonen og det er ikke noe styr. Det er ikke noe vanskelig, det er en selvfølge.
Cliff:
– Det er en selvfølge, ja. Men er det andre pedagogiske grep som læreren kan gjøre?
Nina:
– Kanskje det aller viktigste for lærere som får et barn i klassen med et mildt hørselstap, det er å ta det på alvor. Og ikke slå seg til ro med at når eleven sitter på første rad og ser deg godt, så går alt så fint. Du deltar i timen og det er kjempeflott, og man tenker at alt er greit. Men man må hele tida ha med seg det at det at det fungerer så greit nå, det krever veldig mye av det barnet. Det krever mer energi. Lærerne må hele tiden har med seg "Hva kan jeg gjøre for at dette barnet kan senke skuldrene litt?". Få inn fagpersoner, se på utstyret som mikrofoner og høyttaleranlegg, se på støynivå i klassen, regler for når elevene er aktive i klassen. Bare én av gangen, sette ned tempoet sånn at alle får med seg hvem som sier hva. Kanskje vurdere mindre grupper?
Cliff:
– Her var det mange gode forslag på tiltak. Olve og Kaja har også noen egne tips.
Olve:
– Spør meg om jeg har fått med meg det som har blitt sagt. Ikke bare snakk til tavla, men venn deg til den du snakker til.
Kaja:
– Det er fint hvis de står foran i klassen. Og kanskje snakker med eleven om det og sier sånn "Hvis du ikke hører noe så er det bare å si fra, liksom". Så de føler deg komfortabel med å si fra til læreren. Og kanskje si noen gode ting som "Hvis jeg glemmer det, så er bare å si fra at jeg skal ta på meg mikrofonene. Jeg vil ikke bli sur eller noe. Å være åpen med eleven og gjøre sånn at hun ikke føler at hun ikke har lyst å si noe, liksom.
Cliff:
– Det siste der likte jeg veldig godt, åpenhet. Ikke overse det, å ikke bagatellisere det. En kan tenke seg at de med små hørselstap står kanskje ikke like hardt på kravene som de med større vansker. Faktum er at de har like mye rett som alle andre til å høre det som blir sagt, rett til å delta i undervisningen og rett til å bli tatt hensyn til. Vi lagt mye på læreren her, men det er viktig å få frem at det er hele skolens ansvar. Det hjelper ikke at det kun er kontaktlærer som tar ansvar når mattelæreren eller gymlæreren ikke følger opp. Det samme gjelder vikarer. For å få dette til er man nødt til å forankre dette godt i skoleledelsen. Få de på banen og sørg for at de legger til rette for at alle lærerne har den nødvendige kunnskapen og holdningen til å møte eleven på best mulig måte.
Cliff:
– Hvis du tenker tilbake på liksom ... 11-12-13 år gamle Kaja, hva ville du sagt til deg?
Kaja:
– Være mer modig! Ikke bry deg om hva andre synes, og bare være stolt av å være deg, egentlig.
Cliff:
– Vil du lære mer om temaet i denne episoden kan du gå inn på statped.no/podkast. Der finner også oversikt over de andre episodene i podkasten. For mer info om spesialpedagogikk og Statped sine tjenester, se statped.no. Tusen takk til Olve, Kaja og Nina som stilte opp i denne podkasten. Inkluderingspodden er produsert av Statped ved Cliff Baluyot, Stian Valand og produsent Ragnhild Thornam. Ansvarlig redaktør er Tone Mørk.