Språklydsforstyrrelser

Barn med funksjonelle språklydsforstyrrelser er ikke en homogen gruppe. Dette gjenspeiles i de mange ulike betegnelsene vi finner for vanskene: artikulasjonsforstyrrelser, fonologisk forsinkelse, fonologiske forstyrrelser, inkonsistente fonologiske forstyrrelser, verbal dyspraksi. Snakker vi om samme vanske eller ulike typer av vansker – og hva har det å si for valg av tiltak?  

Alle barn forenkler uttalen av voksne målord tidlig i utviklingen. Dette skyldes at barna verken kan oppfatte alle lydlige forskjeller eller produsere lydene riktig. De vil derfor forenkle ord ved å utelate stavelser og/eller bytte ut enkeltlyder, f.eks. ved å uttale <katt> som [tɑt] - i dette tilfellet kan barnet ha vansker med å skille mellom den velare lyden /k/ og den alveolare /t/. Vi kaller disse forenklingene fonologiske forenklingsprosesser som viser til at lydsystemet (fonologien) hos barnet er en forenklet utgave av det voksne systemet. Vi ser de samme prosessene hos barn som er like gamle og type prosesser endrer seg etter hvert som barna blir eldre. Disse endringene følger et utviklingsmessig mønster, dvs. alle barn som følger et typisk utviklingsforløp bruker samme type prosesser i samme alder.   

Barns evne til å prosessere tale endrer seg over tid. Dette gjør at de kan oppfatte ordlengden og lydstrukturen i ord bedre, slik at uttalen gradvis blir mer voksenlik. Hos noen barn forblir imidlertid talen preget av forenklingsprosesser langt oppover i alder. Man tenker seg at årsaken til språklydsforstyrrelser kan være ulike underliggende taleprosesseringsvansker som så viser seg som ulike former for uttalefeil. Dette gir grunnlag for å dele språklydsforstyrrelsene inn i undergrupper ut ifra hvilke typer uttalefeil barnet gjør. Hver vanskegruppe knyttes til problematikk på et eller flere nivåer i taleprosesseringen. Eksempelvis at barna har vansker med å skille ulike språklyder fra hverandre, el. produsere språklyder på en riktig måte.  

Figuren nedenfor er en modell av taleprosesseringskjeden slik den skisseres hos Stackhouse & Wells (1997). Modellen viser hvordan tale oppfattes, lagres og produseres.

I den innledende fasen vil fysiske lydbølger nå øret som så vil registrere lydene (perifer auditiv prosessering). Deretter vil lydene skilles ut som språklyd eller ikke-språklyd før de går til fonologisk gjenkjennelse.  

For å gjenkjenne systemet i de sammenkjedede språklydene må lydene først diskrimineres fonetisk, dvs. de ulike lydene må skilles fra hverandre. Når lydene er gjenkjent fonologisk går informasjonen til fonologisk representasjon (lagring). 

Til hvert lagrede (lærte) ord er det knyttet 3 lagringsområder:  

• I den semantiske representasjonen er ordbetydningen lagret, eksempelvis at lydkjeden katt refererer til et dyr med fire ben, pels og værhår.
• Den fonologiske representasjonen inneholder fonologisk informasjon om selve ordformen.
• I det motoriske programmet ligger de motoriske instruksene som trengs for å artikulere ordet, dvs. uttale ordet i samsvar med den fonologiske representasjonen.
• I den motoriske planleggingen vil det motoriske programmet påvirkes av faktorer som talehastighet og styrke. Her besluttes det hvor hurtig ordet skal uttales, om det hviskes, om det skal uttales som et spørsmål etc. Helt til slutt i taleprosesseringskjeden skjer den motoriske utførelsen, taleorganene aktiviseres og ordet artikuleres.