Logopediske tiltak av språklyder | www.statped.no

Logopediske tiltak av språklyder

Før man kan sette i gang et målrettet tiltak, er det helt nødvendig å kartlegge barnets språklydssystem. Du finner mer informasjon om kartlegging her.

Oralmotoriske øvelser  

Oralmotoriske øvelser er oppgaver der det ikke er forventet at barnet skal produsere tale eller språklyder. Mye brukte øvelser er blåsing, suging, tungeøvelser (for eksempel «vaske huset» og å ta tungen opp mot nesen og ned til haken) og leppeøvelser (lage trutmunn, overdrevet smil). Noen programmer bruker også hjelpemidler som biteblokker for å stabilisere kjeven, fløyte og sugerør til blåsing og sugerør av ulik tykkelse til suging. Målet med disse øvelsene er at de skal styrke musklene og forbedre forutsetningene for å produsere tale. 

Barn med dysartri har motoriske vansker, og kan i noen tilfeller ha nytte av slike øvelser, ikke nødvendigvis for å bedre talen, men for å øve opp bedre muskelkontroll for å avhjelpe sikling og få bedre tygge- og svelgefunksjon.  

For barn med forsinket fonologisk utvikling og fonologiske vansker vil ikke oralmotoriske øvelser ha noen effekt. Deres vansker er ikke motoriske. Det er ingen grunn til å tenke at man må styrke musklene for å utvikle bedre tale. Ved tale brukes kun en liten prosent av talemuskulaturens totale kapasitet. Det er heller ingen grunn til å tenke at man blir bedre til å tale av å blåse eller gjøre tungeøvelser som ikke er relatert til tale. Det finnes ingen språklyder som krever at man skal gjøre disse bevegelsene.    

For å få en forbedret tale, er man faktisk nødt til å øve på å snakke. Man må jobbe med den ferdigheten man skal forbedre.

Det er ikke uvanlig å bruke munnmotoriske øvelser som oppvarming i logopedisk behandling. Oppvarming er fornuftig når man skal utføre krevende øvelser som fordrer at man bruker maksimal muskelkapasitet, som ved vektløfting eller løp. Ved tale bruker man imidlertid langt under maksimal kapasitet, og det er ikke behov for noen oppvarming.

Artikulasjonstrening 

Artikulasjonstrening vil si trening i å uttale enkeltlyder. Artikulasjonstrening brukes når barnet ikke får til å uttale en lyd riktig, men er i stand til å diskriminere lyden auditivt, altså for barn som har artikulasjonsvansker, eller fonetiske vansker (se over). I artikulasjonstreningen starter man med å bevisstgjøre barnet på hvordan lyden uttales. Det kan være gunstig å starte med en lyd barnet får til å produsere. En metode for å kjenne hvor artikulasjonsstedet er, kan være å plassere tungen på riktig sted og så suge inn luft. Det stedet det blir kaldt, er der det er størst innsnevring. Hvis man for eksempel skal jobbe med /s/, skal man kjenne at det blir kaldt mellom tungebladet (lamina) og den harde ganen (alveoli). Noen logopeder bruker speil for å vise artikulasjonssteder. Det finnes også ulike illustrasjoner man kan bruke, blant annet Kari Holes artikulasjonskort og PAS (Pictografisk-artikulatoriske symboler).  

Dersom det er flere lyder barnet ikke får til å uttale, og man er sikker på at det dreier seg om en fonetisk vanske, bør man begynne å jobbe med den lyden som tilegnes tidligst i en typisk språklydsutvikling. Hvis barnet f eks strever med velare lyder (/k, ɡ, ŋ/) og med /r/, bør man begynne med velarene fordi de ofte tilegnes tidligere enn /r/ i barns språklydsutvikling. Men husk: vansker med velare lyder er ofte fonologisk, og ikke bare artikulatorisk, betinget, og da blir tiltakene annerledes.

Ved artikulasjonstrening er det vanlig å først øve på lyden isolert, deretter i en stavelse og til slutt i flerstavelsesord og setninger. En del barn mestrer disse nivåene når de er hos logopeden. De klarer å si Den røde ørreten spiser rødgrøt med fine /r/’er når de konsentrerer seg, men i det de går ut av døren og treffer vennene sine, sier de <Jeg haj  aldji spilt gjis føj>  (Jeg har aldri spilt gris før). Det å overføre en ferdighet fra øvelsessituasjonen til spontantale, kan være komplisert, dels fordi det er vanskelig å forandre en innarbeidet vane og dels fordi det krever stor grad av bevissthet og fokus på noe som man aldri tenker på ved spontantale, nemlig hvordan man sier ordene, og ikke bare hva man sier. For eldre barn er også måten å snakke på en del av egen identitet, og det kan føles rart å legge om sammen med venner. En hjelp på veien kan være å ha fokusord som alltid skal uttales riktig. Ordet/ordene velges sammen med barnet, og foreldrene og lærer/barnehagelærer skal vite hvilket ord det er. Når barnet sier det riktig, skal det få en diskret liten tommel opp eller et annet avtalt hemmelig tegn fra en voksen i nærheten. Det må velges ord som er høyfrekvente og viktige for barnet. Barnet selv kan velge om de voksne også skal si fra/kremte når ordet blir sagt feil. Alternativt kan barnet og familien avtale en tid på dagen, for eksempel ved middagsbordet, hvor barnet skal fokusere på å produsere lyden riktig i alle ord. Det er viktig at barnet er med på å bestemme hvordan dette skal gjøres. 

Fonologisk intervensjon 

En fonologisk intervensjon forutsetter at barnet har et godt nok utviklet talespråk til at det faktisk har et fonologisk system. Dersom barnet bare har 30-40 ord det bruker aktivt, eller barnets lydinventar er sterkt begrenset, er det andre tiltak som må settes i gang først. Da må det jobbes med generell språkstimulering, inkludert begrepslæring.  

Som for all intervensjon, er det nødvendig med en grundig kartlegging før man setter i gang, ellers vet man ikke hva det er hensiktsmessig å jobbe med.   

En fonologisk intervensjon er basert på fonologien som system, og fokus er på begreper og mening, ikke på motoriske aktiviteter eller isolerte enkeltsegmenter. Målet er at barnet skal bli i stand til å oppdage systemet og generalisere over det, for der igjennom få en mer forståelig tale. Derfor skal man også jobbe med prosesser eller mønstre i uttaleavvikene, ikke med enkeltlyder. Hvis et barn for eksempel har fronting av /k/, /ɡ/ og /ŋ/ til [t], [d] og [n] som en aktiv prosess, skal man jobbe med hele gruppen av velare og alveolare lyder i ord, og fokusere på kontrastene mellom lydene. Barnet må gjøres oppmerksom på at <kopp> og <topp> er to forskjellige ord, og når barnet uttaler begge som [tɔp] så kan det bli vanskelig å forstå hva barnet mener. I fonologiske intervensjoner begynner man med at barnet skal lytte ut og diskriminere kontrastene i ord, og først når barnet er helt sikker på det, kan man kreve at barnet selv skal produsere ordene.   

Den mest brukte metoden for fonologisk intervensjon i Norge, er Metafon-metoden. Den er utviklet av Howell og Dean (1994), og manualen og materialet er oversatt og tilrettelagt for dansk. Den finnes ikke på norsk, så det er den danske versjonen som brukes. Dette er en strukturert terapimetode for barn med fonologiske vansker. Hensikten er å øve opp evnen til å diskriminere mellom språklyder og å øke barnets bevissthet på hvordan språklydssystemet er organisert. Arbeidet er organisert i to faser. Det viktigste målet i fase 1 er å fange barnets interesse for lyder og for språkets lydsystem. Her skal man sammen med barnet utforske lydenes distinktive trekk og snakke om hvilke egenskaper klasser av lyder har, f eks hva som kjennetegner frikativer (lange lyder) og plosiver (korte lyder). Barnet skal lytte og reflektere, det stilles ikke krav om at barnet selv skal produsere tale. I fase 2 utnyttes bevisstheten barnet har fått i fase 1 i en kommunikativ kontekst. Her skal barnet selv produsere tale, og logopeden gir tilbakemelding f eks ved å si Jeg hørte <topp> med en kort lyd. Skulle jeg ha hørt <sopp> med en lang lyd? Hver av fasene består av ulike nivåer. Fase 1: begrepsnivå, lydnivå uten språklyder (f eks musikkinstrumenter), lydnivå med språklyder, fonemnivå og ordnivå. Fase 2: ordnivå og setningsnivå. Det er nødvendig å evaluere arbeidet jevnlig, og når man har vært igjennom begge fasene for en prosess skal man ta en pause på ca 4 uker.  

Et nyere alternativ til Metafon, som blir gradvis mer brukt i Norge, er POPT (en psykolingvistisk intervensjonsmetode for barn med språklydsvansker). Den er utviklet for tysk av Annette Fox-Boyer, og kom i dansk utgave ved Marit C. Clausen. Heller ikke denne finnes for norsk ennå. Formålet med POPT er, som ved Metafon-metoden, å øke barnets metafonologiske bevissthet. Det skjer først gjennom at barnet skal lære å identifisere lydlige kontraster perseptuelt, og deretter produsere kontrastene selv, først i stavelser, deretter i nonord og så i virkelige ord. Tilnærmingen har mye felles med Metafon, men de to tilnærmingene skiller seg blant annet i hvilken prosess de anbefaler at man begynner med. Metafon anbefaler at man starter med den som undertrykkes tidligst i typiskutviklede barns språklydsutvikling, mens POPT anbefaler at man begynner med den av de idiosynkratiske prosessene som i størst grad går ut over forståeligheten i barnets tale. Tanken bak dette er at hvis man jobber med en idiosynkratisk prosess, så vil også de fysiologiske prosessene som skulle ha vært undertrykket tidligere, bli undertrykket. En POPT-intervensjon skal utføres to ganger i uken i 10 uker, og deretter 10 uker pause. Dette er mest av praktiske hensyn, og nøyaktig antall uker kan varieres, men det skal være en pause etter at man er ferdig med å jobbe med en prosess. Her, som ved alle intervensjoner, er kartlegging i forkant og evaluering ved start og slutt av hver intervensjonsperiode helt nødvendig.  

Artikulasjonskort 

Kari Hole har utviklet kort som viser ulike artikulasjonsstillinger. Kortstokken består av 55 kort som viser artikulasjonsstillinger for de fleste norske fonemer. Kortene kan brukes både ved artikulasjonstrening, fonologisk intervensjon og i bokstavinnlæring. Kortstokken kan bestilles fra InfoVest forlag, og illustrasjonene kan lastes ned som font og i PDF-format fra samme sted.  

PAS – Pictografisk-artikulatoriske symboler 

PAS er et piktografisk-artikulatorisk symbolsystem utviklet av Torhild Kausrud ved Bredtvet Kompetansesenter (nå Statped ). Materiellet tydeliggjør det norske språklydsystemet, og kan brukes til retting av artikulasjon, arbeid med fonologiske vansker og som en støtte i bokstavinnlæringen for elever som har problemer med å automatisere forbindelsen mellom språklyd og bokstav.  

Symbolene viser på en skjematisk måte ulike fonemers karakteristiske trekk. De ble i utgangspunktet konstruert som et hjelpemiddel til å forstå sammenhengen mellom språklyd og bokstav (Ottem & Kausrud 2001) i norsk. Artikulatorisk og akustisk egenskap illustreres som et ”bilde av lyd”. Symbolene består av enkle, geometriske figurer, der bare trekk som er viktig for den enkelte lyd, vises. Grunnlaget for uttalen er normalisert østnorsk. Konsonantene vises som kvadrater med markering for leppene på høyre side. Ulike symboler representerer tannrekke, tungens berøringspunkt inne i munnen, lydens kvalitet og stemthet:     
                       

Andre figurer viser språklydenes akustiske trekk:  

   

Eksempelord: <MOR>  

  

Tiltak for barn med dyspraktiske vansker  

En dyspraktisk vanske er en vanske med motorisk planlegging. Tiltak må derfor rette seg mot å automatisere motoriske bevegelser i tale. Målet er å automatisere riktige bevegelser for derigjennom å fremme en forståelig tale.   

I intervensjonen for denne gruppen, kan det være nyttig å kombinere auditive og visuelle stimuli i intensive treningsøkter (som f eks bruk av Praxis-alfabetet, se under). Det er bedre å trene på stavelser enn på enkeltlyder. Stavelsene må ha en enkel struktur (KV, VK, KVK). Øk vanskegraden gradvis, men ta små steg og vær sikker på at en ferdighet er automatisert før du går videre. Bruk variasjoner i trykk, intonasjon og rytme.  

Praxis  

Praxis er en svensk versjon av «The Nuffield Centre Dyspraxia Programme», utviklet ved Nuffield Hearing and Speech Centre i London for å hjelpe og støtte taleutviklingen til dyspraktiske barn i alderen 3-7 år.  

Intervensjonen med Praxis deles inn i fire hoveddeler: Grunnleggende trening av stemme og oralmotorikk, produksjon enkeltfonem og stavelser, sekvensiering av fonem og stavelser til ord og kombinasjon av ord til setninger.  

Noen eksempler på språklydssymboler fra Praxis-alfabetet:

Tiltak for barn med inkonsistente fonologiske vansker  

Barn med inkonsistente fonologiske vansker har behov for en annen intervensjon enn barn med konsistente fonologiske vansker (se beskrivelsene av vanskegruppene over).  

Det antas at den underliggende vansken hos barn med inkonsistente språklydsvansker, er en vanske med fonologisk planlegging.  Core Vocabulary Therapy er en intervensjonsmetode som er utviklet spesielt for denne gruppen. Intervensjonen begynner med at barnet, foreldrene og logopeden samarbeider om å velge ut 50 ord som er viktige for barnet. Det kan være barnets eget navn og navn på familiemedlemmer og venner, steder barnet liker å være, ord tilknyttet barnets hobbyer og interesser, høflighetsfraser osv. Ti ord velges fra denne listen, og den beste produksjonen (uttalen) barnet får til av disse ordene, drilles inn i logopedtimer to ganger i uken. På slutten av uken skal barnet produsere hvert av ordene tre ganger. De ordene som blir produsert konsistent, fjernes fra listen. Uken etter velges ti nye ord fra listen, som så drilles inn på samme måte. Målet er at barnet skal øke sine ferdigheter i motorisk planlegging, og det antas at dersom dette er barnets eneste vanske, vil det fonologiske systemet falle på plass gjennom denne tilnærmingen.  

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Takk for din tilbakemelding!