Taleprosessering og ulike typer språklydsvansker | www.statped.no

Taleprosessering og ulike typer språklydsvansker

Taleprosessering

Barn med funksjonelle språklydsvansker er ikke en homogen gruppe. Dette gjenspeiles i de mange ulike betegnelsene vi finner for vanskene: artikulasjonsvansker, fonologisk forsinkelse, fonologiske vansker, inkonsistente fonologiske vansker, verbal dyspraksi. Snakker vi om samme vanske eller ulike typer av vansker – og hva har det å si for valg av tiltak?   

Alle barn uttaler ord feil tidlig i utviklingen. Dette skyldes at barna verken kan oppfatte alle lydlige forskjeller eller produsere lydene riktig. De vil derfor forenkle ord ved å utelate stavelser og/eller bytte ut enkeltlyder, f.eks. ved å uttale <katt> som [tɑt] - i dette tilfellet kan barnet ha vansker med å skille mellom den velare lyden /k/ og den alveolare /t/. Vi kaller disse forenklingene «fonologiske forenklingsprosesser» som viser til at lydsystemet (fonologien) hos barnet er en forenklet utgave av det voksne systemet. Vi ser de samme prosessene hos barn som er like gamle og type prosesser endrer seg etter hvert som barna blir eldre. Disse endringene følger et utviklingsmessig mønster, dvs. alle barn som følger et typisk utviklingsforløp bruker samme type prosesser i samme alder.    

Barns evne til å prosessere tale endrer seg over tid. Dette gjør at de kan oppfatte ordlengden og lydstrukturen i ord bedre, slik at uttalen gradvis blir mer voksenlik. Hos noen barn forblir imidlertid talen preget av forenklingsprosesser langt oppover i alder. Man tenker seg at årsaken til språklydsvansker kan være ulike underliggende taleprosesseringsvansker som så viser seg som ulike former for uttalefeil. Dette gir grunnlag for å dele språklydsvanskene inn i undergrupper ut ifra hvilke typer uttalefeil barnet gjør. Hver vanskegruppe knyttes til problematikk på et eller flere nivåer i taleprosesseringen. Eksempelvis at barna har vansker med å skille ulike språklyder fra hverandre, el. produsere språklyder på en riktig måte.   

Figuren nedenfor er en modell av taleprosesseringskjeden slik den skisseres hos Stackhouse & Wells (1997). Modellen viser hvordan tale oppfattes, lagres og produseres.  

I den innledende fasen vil fysiske lydbølger nå øret som så vil registrere lydene (perifer auditiv prosessering). Deretter vil lydene skilles ut som språklyd eller ikke-språklyd før de går til fonologisk gjenkjennelse.   

For å gjenkjenne systemet i de sammenkjedede språklydene, må lydene først diskrimineres fonetisk, dvs. de ulike lydene må skilles fra hverandre. Når lydene er gjenkjent fonologisk, går informasjonen til fonologisk representasjon (lagring). Hele ord lagres/gjenkjennes på bakgrunn av at det gjøres en ny fonologisk analyse. Dette betyr at lagringskvaliteten er avhengig av kvaliteten på den fonologiske gjenkjennelsen.  

Til hvert lagrede (lærte) ord er det knyttet 3 lagringsområder:   

  • den fonologiske representasjonen (=ordformen)  
  • den semantiske representasjonen (=ordbetydning) – her settes et bilde/betydning på ordet   
  • det motoriske program – her forberedes og planlegges artikulasjonen av ordet  

Den fonologiske representasjonen inneholder informasjon som danner grunnlag for det motoriske programmet. Her ligger de motoriske instruksene som talemuskulaturen trenger for å produsere lydene i ordet. I den motoriske planleggingen vil det motoriske programmet påvirkes av faktorer som talehastighet og styrke. Her besluttes det hvor hurtig ordet skal uttales, om det hviskes, om det skal uttales som et spørsmål etc. Helt til slutt i taleprosesseringskjeden skjer den motoriske utførelsen, taleorganene aktiviseres og ordet artikuleres.  

Stackhouse & Wells (1997) modell, last ned pdf.

Alle nivåer i taleprosesseringskjeden interagerer med hverandre. Underliggende vansker på ulike nivå i taleprosesseringen påvirker språklig output på ulike måter. Type uttalefeil barna gjør, gir grunnlag for å dele språklydsvansker inn i følgende undergrupper (Dodd, 2005): 

  • Artikulatoriske/fonetiske vansker 
  • Forsinket fonologisk utvikling 
  • Konsistente fonologiske vansker 
  • Inkonsistente fonologiske vansker 
  • Verbal dyspraksi 

Undergrupper av språklydsvansker

Artikulatoriske/fonetiske vansker

En forståelig og tydelig taleproduksjon forutsetter artikulatorisk presisjon. Det betyr at man må kunne lage språklyder med ulike artikulasjonsmåter og artikulasjonssted. Videre at lyder og stavelser produseres med riktig trykk, styrke og hurtighet. Barn som har artikulatoriske/fonetiske vansker, greier ikke å produsere enkeltlyder på en riktig måte. Dette er f.eks. tilfelle når et barn uttaler s-lyden ved at tungespissen stikker ut mellom tennene (lesping).   

Typisk er at barnet alltid produserer språklyden på samme, avvikende måte både isolert og i ord, uavhengig av om lyden produseres spontant eller imiteres. Dette innebærer ikke vansker med å gjenkjenne eller skille mellom språklyder. Man antar at årsaken er knyttet til den motoriske utførelsen, helt i slutten av taleprosesseringskjeden. En fonetisk vanske innebærer altså manglende motorisk kontroll/ferdigheter slik at den aktuelle lyden produseres feil. Det kan også være at barnet har kopiert et feil uttalemønster som det er vanskelig å avlære igjen.   

Som regel er det ingen spontan forbedring av denne type vanske og som tiltak anbefales det artikulasjonstrening (se tiltak) rettet mot de lyder som artikuleres feil.   

Forsinket fonologisk utvikling   

Barn med forsinket fonologisk utvikling behersker ikke lydsystemet i språket på samme måte som sine jevnaldrende. De følger et typisk utviklingsforløp, men i et langsommere tempo. Taleproduksjonen vil være preget av fysiologiske (typiske) forenklingsprosesser som vi finner hos mye yngre barn. Dette er tilfelle for en 5 åring som fremdeles bytter ut velare lyder (/k,g/) med alveolare lyder (/t,d/) og uttaler <kaffe> som [tɑfə].   

Barn med fonologisk forsinkelse har ikke vansker med å skille lyder fra hverandre og heller ingen munnmotoriske vansker. Man antar at utviklingen har stanset opp av årsaker som f.eks. periodevis hørselsnedsettelse (mellomørebetennelser). De innhenter som regel forsinkelsen uten logopediske tiltak, mens dette er sjeldnere for barn over 5 år. Ved 4 – 5 års alder bør man derfor være oppmerksom på disse barna. For barn med forsinket fonologisk utvikling kan det være hensiktsmessig å prøve ut om fonologisk intervensjon, f.eks. Metafon eller POPT (se tiltak) kan igangsette utviklingen igjen. Det er da viktig at man kun jobber med de fonologiske forenklingsprosessene som er forsinket.  

Konsistente fonologiske vansker   

Barn med konsistente fonologiske vansker forenkler ord på en annen måte enn barn med typisk fonologisk utvikling. De bruker idiosynkratiske (utypiske) forenklingsprosesser som vi ikke finner i den regelmessige utviklingen. F.eks. erstatter de alveolare lyder (/t,d/) med velare lyder (/k,g/) slik at <tog> uttales [ko:ɡ].   

Vansken knyttes til nivået fonologisk gjenkjennelse i taleprosesseringskjeden. Barna har problemer med å gjenkjenne og skille ulike lyder fra hverandre. Dette vil i sin tur påvirke lagringen av ordene. Ord vil lagres og produseres slik de oppfattes. Har barnet vansker med å skille mellom lukkelyden /t/ og frikativen /s/ vil et ord som <sol> kunne uttales [tu:l].    

Tiltak for barn med konsistente fonologiske vansker vil være en fonologisk intervensjon, f.eks. Metafon eller POPT (se tiltak).  

Inkonsistente fonologiske vansker   

Et særtrekk hos barn med inkonsistente fonologiske vansker er at de uttaler samme ord ulikt fra gang til gang, i et mye større omfang enn sine jevnaldrende. Et eksempel kan være at <blomst> uttales både som [bᴐmst], [bᴐms], [sᴐmst], [lᴐmt] og [fᴐm] (Clausen, 2014). Barna bruker både fysiologiske og idiosynkratiske forenklingsprosesser som kan variere fra gang til gang de kartlegges.   

Man antar at vansken er knyttet til den fonologiske planleggingen som spesifiserer i hvilken rekkefølge lydene i et ord skal uttales. Barnet har ingen munnmotoriske vansker el. store vansker med å imitere lyder. Vansken er knyttet til det å velge riktige lyder og sette dem sammen i riktig rekkefølge. Dermed greier ikke barnet å bygge opp stabile ordformer med tilhørende «motoriske oppskrifter» på hvordan ordene skal uttales. Ord vil derfor uttales ulikt fra gang til gang.   

Vansken er lavfrekvent. En dansk studie av 210 barn med språklydsvansker viste at kun to av barna (0.95%) hadde inkonsistente fonologiske vansker. Dette er i tråd med funn fra krysslingvistiske studier (Clausen, 2016).  

Inkonsistente fonologiske vansker skiller seg fra de andre språklydsvanskene som har konsistent ordproduksjon. Tiltak vil være rettet mot inkonsistensen, se Core Vocabulary Therapy under tiltak.  

Verbal dyspraksi   

Verbal dyspraksi er en nevrologisk betinget vanske med å planlegge og utføre de talebevegelsene som er nødvendig for å produsere og danne ord av språklyder. Vansken resulterer i inkonsistente feil i uttalen av ord, samt en uvanlig prosodi (ASHA, 2007). Barna har vansker med å imitere og typisk er at det gjøres flere uttalefeil når ordlengden øker. Videre ser barnet ut til å anstrenge seg under artikulasjon og talen kan være preget av mye nøling, feiling og prøving. Vansken er lavfrekvent, anslagsvis har 1-2 av tusen barn verbal dyspraksi (Socialstyrelsen, 2020). For denne vanskegruppen rettes tiltak mot motorisk planlegging, se Praxis.  

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Takk for din tilbakemelding!