Kunnskapsskole og inkludering er ikke motsetninger

Alle barn fortjener å bli regnet med. Ingen barn skal oppleve å være et B-lag. Alle har sine egne muligheter til å lære og utvikle seg. Jobben vår er å skape grobunn for at det skjer.

Torbjørn Røe Isaksen, kunnskapsminister. Foto: Marte Garmann

Eva Simonsen skriver i en kommentar i StatpedMagasinet nr. 3 i 2016 at barn med utviklingshemning blir forskjellsbehandlet i norsk skole. Jeg er enig med Simonsen i at for mange elever opplever å være utenfor klassefellesskapet. Jeg vil likevel tilføye at dette ikke bare gjelder for elever med utviklingshemning. Det kan for eksempel også gjelde for barn med minoritetsbakgrunn, elever som strever med læringsmiljøet eller har faglige utfordringer.

Lave forventninger

Jeg tror at dette i stor grad handler om forventningene disse elevene møter i skolen. Det er derfor jeg mener at det ikke er en motsetning mellom en kunnskaps- skole og inkludering av alle elever. For mange skoler anerkjenner i for liten grad de utviklingsmulighetene som alle barn har. Det gjør at altfor mange går igjennom skolen med et uutnyttet lærings- og utviklingspotensial.

Dette er noe jeg er opptatt av å snu. Min viktigste jobb er å bidra til at skoleeierne har gode støttesystemer og tilgjengelige ressurspersoner og å sørge for at de bruker dem. Og det er et ansvar jeg tar på alvor. Vi vet at mye handler om kompetanse ute i sektoren. Det er en av grunnene til at vi har satset så tungt på lærerne. Nå har vi varslet en omfattende styrking av skolens arbeid med tidlig innsats og tilrettelagt opplæring.

Mange må delta

Men vi er mange som må bære denne børen. Ingen av oss kan klare det alene. Det er skoleeierne som har ansvaret for at elevene får den opplæringen de har krav på, og det er skoleeierne som må sørge for at de ansatte i skolen har den kompetansen de trenger. Jeg ønsker meg et Statped som er tettere på skoleeierne og som mer direkte kan være med på å sørge for at flere barn og unge blir del av skolefellesskapet.

Vi vet at lærernes tilrettelegging og oppfølging av elevene er avgjørende. Dessverre er det variasjoner i hvor stor grad skoleledelsen og lærerne ser på elever med særskilte opplæringsbehov som sitt ansvar. For ofte blir slike elever overlatt til andre, for eksempel til assistenter. Assistentene har mye god og relevant kompetanse og de gjør en viktig jobb. Men det er pedagogene som skal ha ansvaret for opplæringen til alle elever. Det er et ansvar som hver enkelt skole må ta.

Å sørge for at flere elever inkluderes godt i skolen krever mye samhandling. Det viser også erfaringene fra «Vi sprenger grenser». Det kan være utfordrende, men vi ser positive resultater, særlig i barnehagen og på småskoletrinnet.

Simonsen er kritisk til at det ikke er Kunnskapsdepartementet som har nedsatt Kaldheimutvalget. NOU-en På lik linje ble nylig overlevert til Barne- og likestillingsdepartementet og inneholder åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemning. Utvalget peker på viktige tiltak innenfor mange områder, blant annet helse, arbeid, bolig og utdanning. Jeg kan love Simonsen at vi fra Kunnskapsdepartementets side skal vi se nøye på de tiltakene som ligger på opplæringsområdet.

Men i motsetning til Simonsen tror jeg at det er viktig at vi løfter blikket fra sektorene våre. Skal vi klare å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemning, kan vi ikke arbeide bak tette skott i hver vår sektor. Vi må åpne skottene, koordinere tjenestene og se ting i sammenheng. Det er bare slik vi kan lykkes.

Side 24 av 28

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Takk for din tilbakemelding!