StatpedMagasinet 1–2017

Kompetanse for forskjellighet

Vi mennesker har en tendens til å være problembaserte, når vi håndterer forskjellighet. Hvorfor ikke reagere med forventning når det dukker opp elever med særskilte behov: «Jeg har fått en døv elev. Så bra! Da må jeg lære tegnspråk og kan attpåtil få økt lønn.»

Trine Skei Grande, leder i Venstre

Av og til må vi jobbe forskjellig i møte med forskjellige mennesker. For en tid tilbake leverte jeg et forslag i Stortinget som skulle styrke norsk tegnspråk og tegnspråk i skolen. Blant tiltakene var å gjøre tegnspråk til valgfag i ungdomstrinnet og videregående. Å gjøre tegnspråk tilgjengelig, vil bidra til større aksept for forskjellighet, for at vi bruker forskjellig språk, har forskjellige hindre og forskjellige måter å lære på. Det tror jeg på.

Den samme tankegangen er litt av bakgrunnen for forslaget vårt om Lærerløftet 2.0, som Stortinget behandler nå. Vi ønsker å legge til rette for at lærerne enklere kan spesialisere seg, når de møter bestemte utfordringer blant elevene. Lærerløftet handler også om at utdanning skal lønne seg, også for lærere.

Kompetent og forskningsbasert praksis

En kompetent og forskningsbasert praksis er nødvendig og mulig å oppnå uten at særskilte behov blir til rariteter. Vi vet at forskjellighet ikke alltid håndteres kompetent og forskningsbasert. Over halvparten av dem som gir spesialundervisning, har ingen formell spesialpedagogisk kompetanse. Mange er helt ufaglærte assistenter. Dette er en del av et større bilde, der mye av undervisningen i grunnskolen, også den ordinære, gis av ufaglærte. Dette må vi jobbe for å endre på mange måter: Videreutdanning av lærere uten pedagogisk kompetanse. Gjøre lærertittelen beskyttet. Rekruttere flere lærere. Tilby videreutdanning i spesialpedagogikk. Gjøre det enkelt for lærere å heve kompetansen sin for å løse bestemte utfordringer i klasserommet på best mulig måte.

Nummer én: lærerens kompetanse

Den aller viktigste faktoren for elevens læringsutbytte i skolen er lærerens kompetanse. Alle som har gått på skolen, vet hvor avgjørende enkeltlærere kan være for læring og utvikling, på godt og vondt.

«Favorittlæreren» gir eleven interesse for skolen, sikrer at elevene faktisk lærer og ikke minst at eleven opplever tillit. Dette gjelder også spesialundervisning, kanskje i enda sterkere grad. Elever som får undervisning av lærere med spesialpedagogisk kompetanse, når lenger enn dem som ikke får det. Og lærere med denne typen kompetanse er faglig tryggere.

Mulighet til å fordype seg

I skolen er det til enhver tid elever som sliter med læring, som sliter psykisk, er ensomme, uteblir fra skolen, blir utsatt for mobbing osv. Disse problemområdene i barn og unges liv må framtidige lærerstudenter få mulighet til å fordype seg i. Dessuten må både spesialpedagogisk utdanning og det spesialpedagogiske arbeidet som foregår i skolene, utvikles videre.

Kunnskapsutvikling i skolen

Flere skoler har de siste årene etablert forpliktende samarbeid med lærerutdanningen ved universitetene våre. Disse skolene har forpliktet seg til å stille opp når lærerstudentene skal ha praksis, involvere dem i forskningsarbeidet og stille opp som arena for forskning og utvikling. Disse skolene kalles universitetsskoler. Dette er etter min mening er en god måte å gjøre både skoler og universiteter bedre på. Slik kan skolen bli en mer integrert del av kunnskapsutviklingen om fag, pedagogikk og læring. Det vil gi lærere og pedagoger flere muligheter til å bruke forskning i sin hverdag og det vil kunne gjøre forskningen på læring enda bedre.

Det finnes nemlig fortsatt kunnskapshull. Er det læringseffekt ved bruk av assistenter? Vi vet ikke. Hvorfor settes spesialundervisning inn for seint, og vil flere «ordinære» lærere med spesialpedagogisk kompetanse bedre på dette? Det må vi finne ut. Og ikke minst: Hvilken læringseffekt får vi egentlig av gode digitale læremidler for ulike elevgrupper?

Det er for tidlig å si. Gjør vi det enklere og mer lønnsomt å forske i skolen, får vi bedre svar.

Side 7 av 28