StatpedMagasinet 1–2017

Forskning for alle

I løpet av forbausende få år har forskning blitt en del av hverdagen til folk. Om du får kreft, sjekker du hva forskning forteller deg om sjansene dine. Om du får barn, leser du deg opp på ny kunnskap om amming, trassalder og lesevansker.

Nina Kristiansen

Politikerne bruker forskning når de argumenterer for nye avgifter, vern av skog, hvor mye eller lite innvandringen koster landet eller hvor store skolene skal være. Studenter leser forskning for å bli oppdaterte sykepleiere eller lærere.

En raritet for femten år siden

Forskning.no startet i 2002. For femten år siden var en nettavis viet kun til forskning en raritet. NRK hadde riktignok populær- vitenskapelige programmer. Slik virker hjernen, se beveren jobbe i elva. Det fantes også noen spalter om vitenskap i en avis her og der. Men ellers var det lite om forskning i mediene.

I dag er forskning.no blitt en stor nettavis med 50 000 besøk hver dag. Og forskning er blitt godt stoff i alle medier. Nye studier presenteres på forsider, i helseseksjonen eller av politiske journalister.

Yngre journalister i dag har høyere utdanning, gjerne et fag eller to ved siden av journalistutdanningen. Det gjør det lettere for dem å gå løs på forskning, det er ikke lenger så fjernt for en journalist å ringe en forsker eller lese en studie.

En enkel versjon av eget arbeid

Selv om leserne og journalistene i dag dykker ned i forskningen, er det ikke alle forskere som byr på sine studier og resultater. Det kan ha flere årsaker. Noen forskere tror ikke at forskningen deres er interessant, at det de driver med er for sært. Jeg møtte for eksempel en forsker som jobbet med spytt. Det mente hun var for spesielt. Men vi har jo alle spytt, uten at vi vet for mye om det. Klart det er interessant for mange.

Noen forskere mener at feltet deres er for vanskelig å formidle. Når jeg møter slike argumenter, pleier jeg å spørre forskerne om de har prøvd. Ofte har de ikke det.

Men alle forskere, uansett felt, sitter på en enkel versjon av eget arbeid. Det er den historien de forteller, når barna deres eller naboen spør hva de driver med.

Andre forskere er redde for offentligheten, hva som skjer om forskningen kommer ut, blir sett og kanskje debattert. De er bekymret for om de framstår som faglige nok. Eller frykter å bli dratt inn i politiske debatter om klima eller innvandring.

Få formidler til media

Da NTNU gjorde en undersøkelse blant sine ansatte, fant de ut at bare 20 prosent av forskerne formidlet sin forskning ut i media. Det står nok ikke bedre til på andre forskningsinstitusjoner. Det betyr at det er massevis av kunnskap som ikke blir delt. Kunnskap som er skjult for andre enn noen ytterst få, men som kan være viktig, nyttig og interessant.

Denne skjulte kunnskapen finnes jo i de vitenskapelige tidsskriftene eller rapporter, men er ikke forsøkt formidlet til et større publikum. Det er trist. Forskningen i Norge skjer i stor grad for offentlige midler. Det store vi-et betaler forskere for å sanke kunnskap og dykke ned i ny viten. Da bør vi få noe tilbake.

Og i dag er det viktigere enn noensinne. Falske nyheter og alternative fakta må slås tilbake med ekte nyheter og gode fakta. Der har forskere en rolle. Skal vi få til en god kunnskapsbasert samfunnsdebatt, må flere forskere delta med sine kunnskaper og innsikt – og tørre å ta debatten.

Side 28 av 28