StatpedMagasinet 1–2014

Åpenhet lønner seg

– Vær åpen om språkvanskene, det er mitt råd til andre med skjulte spesifikke språkvansker. Åpenhet hjelper folk rundt deg til å forstå at du strever og ikke er dum, sier Dan Einarsen 
Wollstad, bilmekaniker i Ålesund.

Hvis du ikkje ser videoen, så klikk her.

Selv holdt Dan (23) språkvanskene sine 
for seg selv gjennom alle år på skolen og 
i begynnelsen av læretiden for å bli bilmekaniker. – Jeg hadde et intenst ønske om ikke å stikke meg ut, sier han.

Da Dan fikk fast jobb, gikk det ikke 
lenge før han fortalte kollegene sine om språkvansken. – Jeg fikk god respons, 
og det var en vidunderlig følelse. At ingen hadde oppfattet språkvanskene mine, føltes også godt, sier han.

Vil gjerne dele erfaringer

– Likevel var det befriende å fortelle det, 
for språkvanskene er og blir en del av meg, sier Dan.

Utfordringene er fortsatt å få med seg hva som blir sagt, å delta aktivt i samtaler, få med seg poengene og finne de riktige ordene når saker og ting skal forklares. Den sammensatte språkvansken hans 
er både impressiv, det vil si at Dan har vansker med å forstå andre, og ekspressiv, det vil si at han har vansker med å finne 
de rette ordene til rett tid. En følge av dette er at det lett oppstår misforståelser som hemmer det sosiale livet, og nedsatt korttidshukommelse gjør ikke saken bedre.

Fra å være et barn som unngikk å 
snakke, er kontrasten stor. I dag snakker Dan mer enn gjerne. – Jeg har mye på hjertet og har erfaringer som jeg gjerne deler med andre, sier Dan.

Et stille barn

Moren til Dan, Siv Einarsen Wollstad, sier han var et stille barn. Som baby kunne det være vanskelig å få kontakt med ham, og han sa bare noen få, enkle ord da han var 
to år. Han hadde normal hørsel, fant audiopedagogene i Ålesund ut. Det var vanskelig å finne ut av hva som var problemet hans.

– Etter en stund fikk vi tilbud om å reise til Bredtvet kompetansesenter (nå Statped sørøst) for videre utredning. Der ble Dan obsevert i barnehagen og utredet i løpet av en drøy uke. Konklusjonen var spesifikke språkvansker, forteller Siv.

God oppfølging

Året før Dan skulle begynne på skolen kom en spesialpedagog fra Bredtvet til Ålesund, og hun informerte og veiledet personalet i barnehagen hvor Dan gikk. Med egen assistent i leken og spesialpedagogisk bistand lærte Dan stadig nye ord og utrykk. Han fikk god oppfølging gjennom hele barneskolen. En assistent fulgte med i klasserommet hele tiden, og en spesialpedagog sto for den individuelle opplæringen. Dan hadde flere besøk på Bredtvet hvor han ble retestet og fulgt opp.

– De første årene var det ingen som stilte spørsmål når spesialpedagogen hentet meg. Det var liksom bare sånn det var. Med årene ble de andre nysgjerrige på hvorfor, men de fikk ikke svar. Det var godt for meg å bli tatt ut fra klasserommet, jeg fikk ro og klarte å konsentrere meg bedre. Jeg brukte masse energi på å avkode teksten og mye tid for å forstå innholdet og huske det. Etterpå var jeg mentalt utladet, forteller Dan.

Han sluknet etter skolen og måtte hvile. Etterpå fortsatte mor og sønn med skolearbeidet. Mor med fingeren i boka, hun veiledet og motiverte.

Mer sosial etter hvert

Dan hadde et par gode venner på skolen. Ofte valgte han å gå alene i friminuttene. 
– Jeg trengte pause fra snakkingen, minnes han. Han ble ofte misforstått fordi han ikke fikk med seg hva de andre sa. Dan sier at han ga opp. Han hadde ikke lyst til å snakke med folk, og han forteller at det er en del av problematikken å unngå å snakke. – Jeg gikk mye for meg selv og likte det.

Mor og far likte det ikke. – Det var vondt å oppleve at ingen kom på døra for å spørre etter Dan, og mobilen hans ringte aldri, sier Siv. Heldigvis hadde han mye glede av storebror og fikk være med 
i vennegjengen hans.

Dan husker det var skummelt å begynne på ungdomsskolen. Da ble det slutt med assistent i klasserommet. Han hadde 12 timer spesialpedagogisk støtte i uken. Han fikk som regel oppgaver til prøver dagen før, og fikk sitte på eget rom under prøvene.

Dan ønsket fortsatt å skjule språkvansken sin for medelevene – og de 
voksne tok hensyn til det. Han ble mer sosial etter hvert, men like sliten etter endt dag fordi han brukte mye energi på å tolke språket.

Språkvanskene kunne bli til mye latter på hjemmebane. Når Dan ikke fant ordene han lette etter, lagde han sine egne, 
særlig i småbarnsalderen. Vindusklær, for eksempel, som ble et nyord for gardiner. Ord med dobbelt betydning kunne også skape komiske situasjoner. «Her er det bare greie folk!» var det noen som sa. – Takk, jeg greier meg bra, kommenterte Dan.

Brått inn i voksenlivet

– Jeg var sliten på slutten av ungdomsskolen, jeg av ambisiøs og investerte mye i skolearbeidet. Som alle andre ville jeg begynne på allmennfag på videregående. Men der var det ingen hjelp å få. Jeg visste det ville bli for krevende, så valget ble yrkesskole og bilmekanikerlinje. 
Egentlig et tankekors, for jeg hadde aldri interessert meg for biler og ante ikke hva som befant seg under panseret, sier Dan, lattermildt.

Mye latter ble det ikke de fire årene 
på yrkesskolen og i lære. Motvekten var 
at idrett og kjæreste åpnet dører til nye venner og et godt sosialt liv i fritiden.

– Det var en råtøff overgang til yrkesskolen, særlig de to siste årene som lærling. Jeg var 18 år og følte at jeg ble kastet inn i voksenlivet over natta. Språkvanskene mine ble på mange måter mer uttalt fordi miljøet og sjargongen var helt ny for meg. Den interne humoren var ikke til å bli klok på, og jeg som tar ting veldig bokstavelig, hang ikke med.

Dan forklarer med en liten digresjon 
om sin første lønnslipp. Han kom litt oppskjørtet hjem og lurte på hva dette var. Lønn og slipp. Skulle han slippe å få lønn?

Tøffet tak

– Jeg hadde ingen spesialpedagogisk støtte på yrkesskolen. Det ble mye 
«mas» på lærere og medelever i perioder, og på verkstedet ble det mange misforståelser fordi jeg ikke hadde vært åpen 
om språkvansken min. Jeg sleit med tempo i arbeidsdagen og måtte «overlære» for at kunnskapen skulle sitte. Det tok tid å få med seg hvordan systemet 
og rutinene på verkstedet fungerte. Jeg kunne glemme hva jeg skulle gjøre, hva delene het og måtte spørre mange ganger for å oppfatte beskjeder – og huske dem for å gi dem videre. Språkvansken gjør 
at min bearbeidelsesprosess går litt langsommere, og når jeg blir utrygg, går den enda senere, forklarer Dan.

På verkstedet hadde lærlingene en egen mentor. – Naturlig nok stod han ofte med hodet ned i en motor samtidig som han pratet. Jeg er avhengig av øyekontakt for å få med meg det folk sier, så det fungerte dårlig. Jeg begynte å grue meg 
til arbeidsdagen, sier Dan.

Holdt ut og fikk fagbrev

Etter en stund koblet Dan og foreldrene hans inn Opplæringskontoret for bilfag. De forklarte problemet og hva Dan sleit med. Det var tøffe tak for hele familien. Dan sier det ble bedre en liten stund etterpå. Han var kommet skjevt ut, og det var ikke lett 
å komme inn i miljøet.

– Jeg holdt ut de to årene som lærling, og fikk fagbrev. Det er jeg stolt av. I dag har jeg fast jobb på et annet verksted. Der er det et godt og inkluderende miljø som gjør meg trygg, og da blir også språkvanskene mindre. Jeg får gode tilbakemeldinger på arbeidet jeg gjør, og liker meg veldig godt. Og i ettertid tenker jeg 
at åpenhet om vanskene mine hadde 
gjort det lettere for både meg og folk 
rundt meg. Med denne språkvansken modnes vi sent – men godt!

Side 15 av 58