StatpedMagasinet 1–2014

Noen stammer – sånn er det bare

Alminneliggjøring, åpenhet, informasjon, hvordan den som stammer møtes og følges opp, både på hjemmebane, barnehage, skole og logopedtjeneste, er avgjørende. At barnet opprettholder en positiv holdning til kommunikasjon og seg selv som formidler, er viktig for hvordan barnet vil takle sosiale situasjoner og stamming som ungdom og voksen.

Alle mennesker har brudd i talen, uansett om de stammer eller ikke. Små barn har dessuten mange brudd som kan være knyttet til både ordgjenkalling og ordleting. Personer med stamming har svært ulike holdninger og behov knyttet til snakkingen sin. Mengden av brudd og graden av muskelspenninger kan gi en indikasjon 
på om det er stamming som er korrekt betegnelse. Stamming innebærer mye mer enn de fysiske symptomene, men ikke nødvendigvis for alle. De følelsesmessige reaksjonene på stammingen kan påvirke hvordan stammingen arter seg, 
både i positiv og negativ retning. Selv 
små barn fra to til tre års alder kan reagere følelsesmessig på sine taleflytbrudd. Forskning har vist at førskolebarn med stamming ofte evaluerer sin egen snakking dårligere sammenliknet med jevnaldrende uten taleflytvansker (1). Stamming kan også påvirke kommunika sjonen og hvordan andre reagerer på å snakke med en person med stamming.

Variabel stammedebut

Ofte begynner stammingen når barnet er inne i en aktiv språkutvikling, mellom to 
og fem år. Noen barn begynner å stamme brått og hardt, mens andre begynner lett og løst. Denne variasjonen er helt i tråd med forskningen som har undersøkt stammingens starttidspunkt, mønster og utviklingsforløp. Brå og plutselig stamming har nødvendigvis ikke et dårligere forløp enn den lettere og løse stammingen (2,3). Stammeutviklingen veksler som regel mellom ulike faser, spesielt hos små barn. Hos de fleste barn som stammer, vil taleproduksjonen fortløpende veksle mellom naturlig ikke-flyt og stamming.

Åpenhet om stamming

Stammingen bør alminneliggjøres, og det viktigste for foreldrene er at kommunika sjonen med barnet er ærlig og ekte. Det 
er ikke støtte i forskningen som tilsier at foreldre eller logopeder «beskytter» barnet best ved ikke å snakke om stammingen. Hvert enkelt barn fortjener å bli sett og anerkjent, også barnets stamming. Åpenhet om stammingen kan for eksempel gjøres ved å sette ord på et øyeblikk der barnet er frustrert på grunn av snakkingen; «jeg så at det ordet stoppet litt i halsen din». For mange barn oppleves en slik anerkjennelse som en lettelse, og ikke som en truende kommentar.

Kan være forbigående eller varig

Nyere studier tyder på at livstidsforekomsten av stamming er på om lag ti prosent (4,5), mot tidligere antatt på fem–seks. 
En høyere insidens kan bety at mange foreldre og førskolebarn opplever stamming i en avgrenset periode. Da det kun 
er omtrent én prosent av den voksne befolkningen som stammer, vet vi at stammingen opphører for de fleste.

Å vurdere sannsynligheten for om 
stammingen kan være forbigående eller varig har betydning både for den faglige oppfølgingen og for å informere bekymrede foreldre og barn. Selv om forskningen ikke kan gi svar på hvilke barn som vil oppleve at stammingen opphører, er det noen faktorer som kan gi økt risiko for at stamming kan vedvare (3).

  • Stamming i familien: Kronisk stamming er mer sannsynlig dersom det finnes stamming i familien. Hvis stammingen opphørte for et medlem, er det en mulig het at barnet kan oppleve det samme.
  • Stammingens varighet: Naturlig opphør av stamming er en prosess som kan skje tidlig, eller som kan ta noen år. Barn som opplever fire år med stamming, har økt risiko for at den skal vedvare.
  • Kjønn: Det er større sannsynlighet for vedvarende stamming hos gutter.

Utredning og oppfølging

Er foreldrene, barnehagepersonalet eller barnet selv bekymret, bør det tas på alvor. Da kan det være klokt å gjennomføre en logopedisk utredning, både for å skaffe oversikt over risikofaktorer og for å vurdere egnet oppfølging. Foreldrene bør få informasjon så tidlig som mulig. Jo mer kunnskap foreldrene har, jo mer realistisk kan de forholde seg til barnets stamming. Indirekte oppfølging går ut på å gjøre endringer i barnets miljø, og spesielt knyttet til foreldrenes atferd. Barnets nærpersoner må bli bevisste på og opp dage hva de allerede gjør som skaper flyt hos barnet, men også hva de gjør når barnet stopper opp. Direkte oppfølging handler om å samarbeide direkte med 
barnet for å gjøre snakkingen lettere og 
for å hjelpe barnet til å opprettholde en positiv holdning til kommunikasjon og 
seg selv som formidler. Dette er viktig for hvordan barnet vil takle sosiale situasjoner og stamming i fremtiden.

Både indirekte og direkte oppfølging bør vurderes; direkte behandlingskontakt særlig når barnets stamming synes å være av vedvarende karakter. Gode indirekte råd kan være naturlige samtaler med barnet med balanse mellom spørsmål og kommentarer, sette av «spesiell leketid» hvor hensikten er å lytte til barnet eller å gi barnet gode mestringsopplevelser knyttet til det å snakke og fortelle.

Tidlig stamming og tidlig innsats

«Tidlig stamming» er en dekkende betegnelse for den første stammingen hos et barn. I Norge har man tidligere benyttet betegnelsen «småbarnsstotring». Dette 
er en betegnelse som brukes lite internasjonalt. Den er dessuten ikke hensiktsmessig, både fordi den kan følge barnet og stammeutviklingen inn i skolealderen, og fordi den kan bli brukt som «en sovepute» mot tidlig innsats. Det har tidligere vært en tradisjon for ikke å ha fokus på stammingen av frykt for at den skal forverre seg. En vanlig holdning har også vært at direkte arbeid ikke bør gis i førskolealder. Nå vet vi at det faktisk er det motsatte som ofte er gunstig for barnet!

Derfor − ikke vent for lenge med tiltak som innebærer direkte oppfølgingskontakt med det enkelte barn. Tidlig innsats er effektivt, særlig fordi barnet kan utvikle en negativ holdning til snakkingen sin etter hvert som tiden går. Direkte arbeid med førskolebarn kan være morsomt for barnet da utgangspunktet for oppfølgingen 
er i leken − en arena som barn er motivert for, og er vant med å utvikle seg gjennom.

Samarbeid mellom logoped, hjem og skole

Arbeid med stamming og taleflyt i skolesammenheng krever trening og oppfølging på flere arenaer. Hjem og skole er ofte de viktigste for barnet. Kvaliteten på samarbeidet mellom logoped, lærer og foreldre er ofte en vesentlig faktor for at utfallet 
kan oppleves positivt for barnet. Barnet selv kan være aktivt deltakende i klasserommet, hvor læreren åpner for gode, personlige løsninger for den enkelte, i tett samarbeid med både foreldre og logoped. For logopeden og barnet selv er læreren en viktig ressurs som kan bli en støttende «treningspartner» på en arena hvor den muntlige kompetansen vektlegges sterkt. Læreren kan spørre på en positiv måte hva barnet arbeider med hos logopeden. Logopeden bør legge stor vekt på å inkludere læreren og foreldrene i treningsforløpet, spesielt i situasjoner hvor barnet 
har fått i oppgave å øve på noe spesielt knyttet til sin snakking/stamming og sin kommunikasjon og relasjon med andre.

La stammingen få plass

Vi anbefaler åpenhet hele veien, både 
om stamming i klasserommet og i dialogen og samarbeidet mellom eleven og læreren. For en del barn er det vesentlig at stammingen får en fortjent plass på skolen. Jo mer åpenhet, jo større er sjansen for at det blir en positiv holdning til stammingen. Alminneliggjøring, trygghet og aksept er ofte ingrediensene som skal til for å forebygge negativ stigmatisering og mobbing, både i klasserommet og i barnets nærmiljø. Det psykososiale miljøet omfatter temaer om det å være annerledes og om at alle barn er forskjellige: Noen barn stammer, og «sånn er det bare».

Det er ikke mindreverdig å stamme

Forskningen (6,7) viser at stamming 
kan påvirke valg av utdannelse og 
yrkesliv i negativ retning. Den beste måten å forhindre dette på, er å alminneliggjøre stammingen i tidlig alder. Holdningsarbeid knyttet til den enkelte som stammer og 
til deres nærpersoner, er viktig, men også holdningsarbeid rettet mot befolkningen generelt. Det er ikke mindreverdig å stamme. Flere bør dessuten få vite at 
det går an å få hjelp for stammingen sin, også i voksen alder.

Statpeds rolle

Logopedene i Statped sin rolle er å støtte og utvikle kompetansen hos fagpersoner som jobber med personer med taleflytvansker i kommunene. Dette gjøres blant annet gjennom anonyme drøftinger av brukersaker, individbaserte utredninger 
og utprøvende tiltak, veiledning, familiesamtaler, informasjonsformidling og 
drøfting gjennom regionale og tverretatlige faglige nettverk, foredrag og kurstilbud. Tverrfaglig samarbeid mellom helse- og utdanningssektoren skjer også når det er behov. Dersom kommunene har behov 
for informasjon eller veiledning til flere fagpersoner, kan Statped skreddersy systembaserte tilbud.

Referanser

1 Vanryckeghem, M., Brutten, G.J. & 
Hernandez, L.M (2005). A comparative investigation of the speech-associated attitude of preschool and kindergarten children who do and do not stutter. Journal of Fluency Disorders 30, 307–318.

2 Månsson H. (2000). Childhood stuttering: incidence and development. Journal of Fluency Disorders, 25, 47–57.

3 Yairi, E. & Ambrose, N.G. (2005). Early Childhood Stuttering: For Clinicians by Clinicians. Austin, Texas: PRO-ED Inc.

4 Reilly, S., Onslow, M., Packman, A., Cini, E., Conway, L., Ukoumunne, O.C., Bavin, E.L., Prior, M., Eadie, P., Block, S. & Wake, M. (2013). Natural History of Stuttering to 4 Years of Age: A Prospective Community-Based Study. Pediatrics, 132, 460–467.

5 Yairi, E. & Ambrose, N. (2013). Epidemiology of stuttering: 21st century advances. Journal of Fluency Disorders 38, 66–87.

6 Brian, S., Jones, M., Packman, A., Menziez, R. & Onslow, M. (2011). Stuttering severity and educational attainment. Journal of Fluency Disorders, 36, 86–92.

7 Bricker-Katz, G., Lincoln, M. & Cumming S. (2013). Stuttering and work life: An interpretative phenomenological analyses. Journal of Fluency Disorders, 38:342–355.

Hilda Sønsterud, Kirsten Howells og Karoline Hoff. Alle er logopeder i Statped sørøst, avdeling språk/tale, og tilknyttet team for taleflytvansker.

Fakta: Å være voksen – og stamme

«Å være voksen – og stamme» er et prosjekt som tar sikte på å kartlegge hvordan stamming innvirker på en persons hverdagsliv og utvikling. Det finnes lite kunnskap om voksne personer som stammer. Dermed vet vi også lite om stammingens mer usynlige sider, livskvalitet i hverdagen og deltakelse på sosiale arenaer.

Målet med kartleggingsprosjektet er tredelt: Å bidra til systematisert kunnskap om stamming hos voksne, bidra med kunnskap hos behandlere og hjelpeinstanser og å synliggjøre problemstillinger som kan være gjenstand for forskning senere.

En spørreundersøkelse i den aktuelle målgruppa er gjennomført, i tillegg til to fokusgruppeintervjuer. Det skal også gjennomføres to samlinger høsten 2014 med fokusgrupper og individuelle intervjuer. Eksempler på temaer i gruppene er merbelastninger, mestring og mestringstap, utdannelse og jobb/karriere.

Prosjektet er et samarbeid mellom Høgskolen i Oslo/Akershus, Statped og NIFS (Norsk Interesseforening for Stamme) og er finansiert med midler fra Extrastiftelsen Helse og Rehabilitering.

For mer informasjon, kontakt hilda.sonsterud@statped.no.

Side 11 av 58