StatpedMagasinet 1–2014

Flere ekorn i skolen!

Da jeg var åtte, nektet jeg å spise. I min tid trodde legene at slikt skyldtes luften. De tenkte at matlysten kom med bedre luft. I Sveits befinner den gode luften seg 
i høyden. Derfor ble jeg sendt på barnehjem i Alpene. En vesentlig del av terapien besto forståelig nok i det å spise. Stedets rykte ble målt i enheten kilogram og i substansen barneflesk. Jeg bidro lite 
i så måte.

En dag ved middagstider (det var klokka 12 den gang) kjente jeg alt på lukten at det kom til å skjære seg mer enn vanlig. Eimen var ille: surkål! På norsk lyder det harmløst, mer søtt enn surt. På tysk sier de Sauerkraut. Det høres litt nazistisk ut. Men sveitserne sier Suurchruut, et ord som ikke har noe med høyreekstremistiske ideologier å gjøre: det er 
usminket ondskap.

Så da jeg så søster Berta (det var et katolsk hjem, ikke min nære familie) komme gående med en umåtelig stor bolle med omtalte kål, skyndte jeg meg med 
å tilrettelegge den mest høflig formulerte setningen jeg kunne få til i min ennå sarte alder, og da hun sto dampende over meg, fikk jeg sagt at jeg vennligst og om det var mulig og fordi jeg faktisk ikke var sulten i det hele tatt, gjerne ville be om jeg kanskje kunne få slippe å ta til meg dette fortreffelige måltidet? Hvorpå søster Berta så det som betimelig å forsyne meg med dobbel porsjon. Jeg åt den ikke. I seks timer måtte jeg sitte foran kål som gradvis inntok romtemperatur. Da kom de andre 
til kveldsmaten, mens jeg måtte til sengs.

For å si det rett ut: Søster Bertas surkålspedagogikk bet ikke på meg.

I ettertid lurte jeg på hva som egentlig holdt meg i live den gang. I dag vet jeg: det var noen ekorn. I ordenssøstrenes gudsforlatte daglige rutine fant jeg nemlig ett lite pusterom. Etter frokosten ble vi for en liten stund spart for pedagogikk og kunne gå fritt og uten oppdragelse ute 
i et alpint parklandskap. Der ventet mine venner, ekornene. De hjalp meg med 
å bli kvitt frokosten jeg hadde stappet ned i lommene. I ettertid trodde jeg lenge at det bare var de som spiste, i hine dager. 
I virkeligheten var det så hyggelig blant de små gnagerne at jeg spiste med dem. Og hele sannheten, skulle jeg tro, er vel at jeg spiste det meste, sulten som jeg var.

Historien gjentar seg. Noen barn avskyr ikke mat, men matte. De blir dårlige ved synet av mer enn tre krittørre tall på en svart tavle. En brøk er rene Suurchruut for dem. Jeg har ved Gud sett mange nok av dem, der de sitter foran sine ufordøyelige porsjoner og venter på at det hele skal 
gå over. Men tror du ikke at det sitter en 
hel garde med ordenssøstre ved grytene 
i skolevesenet som da beordrer dobbel porsjon? Jo visst, vil barna ikke ta til seg matte, skal timetallet økes. Koste hva det koste vil. Det er mulig at departementets 
og skolepolitikkens embedsbrødre og 
-søstre, i likhet med søster Berta, går ut 
fra at inntaket av mat eller matte utgjør en prosentdel av tildelt porsjon. Hvis vi går 
ut fra et inntak på 100 prosent for normale, rødkinnede eller begavede barn, vil unormale, bleke eller ubegavede barn bare 
ta inn kanskje 50 prosent. Øker vi så 
porsjonene til det dobbelte for denne 
gruppen, vil inntaket også for denne 
komme opp i 100 prosent.

Det er en logikk for ordenssøstre. Ekorn forstår seg ikke på slikt. De aner vel knapt at mat- eller lærelyst verken har med fjelluft eller med mengde å gjøre. De bare er som de er, artige, tillitsfulle, fri for pedagogiske prinsipper og uten videre i stand til å vinne et barns hjerte.

Så hjelp meg, kjære leser: – Hvordan skal vi få flere ekorn inn i skolen?

Godi Keller (f. 1952) i Sveits, har siden 1972 vært bosatt i Norge. Gjennom mer enn 30 år har han arbeidet med pedagogikk i ulike former. Blant annet som lærer på folkehøyskole, i grunnskole og i pedagogutdanningen for skole- og barnehageansatte. Han er kursholder i Pøbelprosjektet, men han er også forfatter, foredragsholder og radiokåsør. Godi Keller har i flere år holdt foreldreforedrag og foreldrekurs både i Norge og i Europa.

Side 58 av 58