StatpedMagasinet 2–2014

– Måtte endre stilen

– Da jeg kom til Saksvik skole og ble læreren til Anna for to år siden, måtte jeg velge andre måter å undervise på. Jeg har lært mye av dedikerte rådgivere med mye kunnskap om kombinerte syns- og hørselsvansker i Statped – og gjør det fortsatt, sier Tove Silset.

Tove forteller at Eva Seljestad fra Statped sørøst besøker skolen noen ganger i året. – Eva er inne i klassen sammen med oss. Hun har kjent Anna og de andre elevene siden første trinn, og jeg tror de gleder seg til hun kommer. Eva observerer undervisningen og kommer med forslag til løsninger. Hun ser hvordan jeg fungerer som lærer opp mot det optimale for Annas læringsutbytte, forteller Tove.

«Enkle» råd

Det kan tilsynelatende være så enkelt som hvor Tove er i rommet når hun underviser.

– Jeg er egentlig vant med å vandre rundt blant elevene når jeg underviser.
Nå står jeg i ro, som regel med en rolig bakgrunn for at Anna lettere skal kunne se meg og få med seg det jeg sier. Et annet råd fra Eva er å bruke tegn når en elev glemmer seg og ikke bruker mikrofon eller forstyrrer i timen. Å irettesette eleven verbalt forstyrrer undervisningen, og det blir mye støy for Anna, som får alt jeg sier, rett i øret. Armen ut og flat hånd mot den som glemmer seg eller bråker, betyr «slutt med det».

Når det er sagt: Vi har fantastiske elever med stor forståelse for Annas situasjon. De er informert om hva Annas kombinerte sansetap handler om og er på mange måter en del av hennes undervisningsopplegg. 

Å bruke mikrofon har flere sider

– Dette er mer regelen enn unntaket, sier Tove, og beskriver tjue elever som sitter ganske stille, fire og fire sammen. Disiplinerte. En av dem gir tegn til at hun ønsker ordet, får «ja» fra Tove før hun griper mikrofonen og snakker. – Du kan skjønne det var uvant til å begynne med. Men ikke bare uvant. Det at alle bruker mikrofon, har flere sider. Ingen støy, men heller ingen spontan kommunikasjon mellom elevene. Læreprosessen blir mindre dynamisk når elevene ikke snakker sammen og får mulighet til å lære av hverandre. Anna trenger ro rundt seg for å konsentrere seg, og da er det hensyn nummer ett. 

En balansegang

– Utfordringen for meg som lærer, er å legge opp undervisningen sånn at Anna skal få den med seg og faktisk vite om hun får faglig utbytte. Skal hun fortsette i timen, gå til grupperommet og få undervisning av spesialpedagogen eller få hjelp av assistenten? Anna har jo ikke lyst til å bli kontrollert hele tiden, og når hun sier at det går greit, er det ikke lett å protestere. Det er en balansegang som Anna er helt klar over selv.

God tilpassing

Skolen har prøvd seg frem med forskjellige måter å plassere pultene i klasserommet. Det som er en god løsning for hørselen, kan være et hinder for synet og omvendt. – Å sitte i hesteskoform er for eksempel fint for hørselen, men fungerer ikke optimalt for synet, sier Tove. Hun peker også på plasseringen av Annas skjermer og hjelpemidler. Anna skal kunne se teksten samtidig som de andre ikke skal se det hun skriver. Og den markante, forstørrede teksten er ikke lett å skjule.

Å få på plass hjelpemidler er ikke gjort i en håndvending. Det skal søkes, tilpasses, utprøves og monteres. Bruken skal læres, og hjelpemidlene må fungere. – Det gjør de ikke alltid, og det er flere som må samarbeide for at ting skal gå knirkefritt.
Vi må dessuten sørge for at hjelpemidlene er plassert sånn at Anna har klar bane ut av rommet i en krisesituasjon. Det er formelle krav til rømningsveier. 

Stol på Anna

Anna er en ressurssterk jente. Hun har mye å gi, har mange sterke sider og er morsom. Likevel er det utfordringer på det sosiale området. Fordi hun hører dårlig får hun ikke alltid med seg småpraten mellom jentene. – Jeg ber Anna spørre hva de snakker om, samtidig som de andre må bli flinkere til å huske og ta hensyn. Hun må ta plassen i samtalen, og det gjør hun stadig oftere. Det er en del av det å styrke selvbildet og mestringsfølelsen hennes. Anna trener på å si hva hun ønsker å gjøre og få med seg de andre på det hun vil. Foreldrene er som foreldre flest, redde for at Anna skal falle utenfor. Jeg tenker at de ikke skal være det. «Stol på Anna», sier jeg til dem, hun klarer å få venner ut fra den hun ser, uten at vi voksne styrer. Vårt ansvar er å vise i praksis at Anna har den samme plassen i fellesskapet som alle andre.

Av og til har vi en gruppelek hvor poenget er at en tilfeldig elev blir stående alene igjen uten å tilhøre noen gruppe. Jeg tror det er sunt for alle å erfare hvordan det kjennes å stå utenfor. Det skaper bevissthet rundt å inkludere alle.

Tekst: Gerd Vidje. 

Side 10 av 40