StatpedMagasinet 2–2014

If it ain´t broke, don´t fix it

Jeg kjører min datter Frida til skolen en morgen seint i august. Siden hun nettopp har begynt på videregående, har støtteapparatet rundt fått hikke: Skoletransport for videregående elever foregår med TT-kort, og da kan man visst ikke fortsette med det samme teamet sjåfører som fungerte så godt året før.

I stedet må vi finne ut igjen om Frida skal ha en eller to eller ingen ledsagere, om hun skal fortsette med stor bil eller trene på å være innestengt i en liten. Og mens vi diskuterer, kjører jeg Frida selv hjemmefra. Alene. Situasjonen forteller meg noe om betydningen av kontinuitet. Selv har jeg mange knagger som gir meg en følelse av stabilitet i hverdagen. Frida har færre. Og hvis noe først fungerer, er det ofte en veldig dårlig idé å forandre på det. Som de sier i USA: «If it ain’t broke, don’t fix it.»

Frida er nå den eleven som har gått lengst på skolen for døvblindfødte på Skådalen i Oslo. Hun begynte på førskole som treåring. I vår fikk hun et nydelig diplom fra ungdomskolen. Hun er trygg. Skolesituasjonen hennes er stabil og forutsigelige nok til at hun tåler utfordringer. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det skulle gått om hun skulle begynt på ny skole og fått helt nye lærere mellom barnehage og grunnskole, mellom grunnskole og ungdomsskole, mellom ungdomsskole og videregående. Det er samfunnets gave til Frida og de andre heldige elevene på hennes døvblindeskole. Mens jeg kjører min datter til skolen tenker jeg også på hvordan jeg kommer til å parkere bilen og leie Frida bort til lærerne hennes. Hun vet fortsatt hvordan hun skal åpne døren. Så skal hånden hennes stryke raskt over kinnet mitt, et ferdigtegn, og jeg kan rolig snu meg og gå. 

For det er ikke bare Frida som er trygg. Jeg er trygg. Trygg nok til å overlate Frida i andres hender. Trygg nok til ikke å bekymre meg hver dag og time for hvordan Frida har det akkurat nå. Jeg vet hun blir sett. Jeg vet hun får snakke. Jeg vet at hun på skolen vil bli pushet litt lenger enn jeg noen gang kan gjøre. Jeg vet at hvert år kan Frida møte sommerferien litt bedre rustet for å møte verden enn året før.

Det skyldes hennes dyktige, varme og empatiske lærere. Det skyldes hennes læreres gode kolleger. Det skyldes en skole med kunnskap som sitter i veggene, som sitter i hendene, som sitter i både hjerte og hjerne. Frida er utrolig heldig som får gå akkurat her. Og riktig brukt kan kunnskapen her hjelpe andre barn, på andre skoler: Det motsatte av frustrasjon er kommunikasjon. Skolen for døvblindfødte er er en arena som ivaretar og utvikler språket som motgift til fortvilelsen. Og da snakker jeg om foreldres fortvilelse.

Når du er foreldre til et døvblindt barn lærer du noe om hvor viktig det er med kommunikasjon. En skole som kan kommunisere hva deres pedagogikk er, som kan bære det humanistiske prosjekt det er å invitere, lokke og leke Frida inn i vår verden, som er mer tålmodig enn en far har evner eller tid til å være. Og som kan kommunisere dette, også til foreldre.

Hver uke mottar jeg et lite brev om Frida. Hver uke leser jeg det og blir litt gladere til sinns, og litt mer optimistisk. Litt stoltere av min datter. De hjelper kommunikasjonen mellom meg og min datter, den ordløse, den fingernære og den taletegnede. Mulighetene sprer seg som ringer i vann, skaper stadig større sirkler for Frida.

Jeg vet for godt hvor skjørt alt er. Hver gang jeg har pusset opp en bolig, har det slått meg hvor mye raskere det er å rive noe ned enn å bygge det opp. Og hvor umulig det kan være å sette sammen noe som er knust. Om fire år er Frida ferdig på skolen. Hva skjer da, hvis de på neste stasjon på Fridas reise ikke klarer å ta vare på den gaven Frida har fått her? Eller det store arbeidet hun selv har lagt ned for å få oss til å forstå hva hun tenker og føler? Når jeg føler at verden rundt meg ikke forstår meg, blir jeg stum. Andre egenskaper kunne sikkert vært nyttigere, men der tror jeg Frida har arvet noe fra meg.

Men i dag smiler jeg idet jeg svinger ut fra skolen. Første dag på videregående på Skådalen skole for døvblindfødte er i gang. Jeg så og følte hvordan Frida gikk, ble litt ivrigere i kroppen, litt åpnere i ansiktet, litt mer bestemt i skrittene da hun så hvor hun var tilbake etter sommeren. Trygg og villig til å kommunisere. Kanskje noen saksbehandlere burde gå på kurs her for å lære akkurat det.

Tekst: Andreas Wiese. 

Andreas Wiese er journalist og teateranmelder. Han har en datter som er døvblind og går på Skådalen skole for døvblindfødte, Statped sørøst.

Side 5 av 40