StatpedMagasinet 2–2014

Jeg er anerkjent, altså er jeg

Det å få et barn som er annerledes kan gi en helt unik inngang til samfunnets idealer. For hva er det vi ser? Er det de åpne, inkluderende omgivelsene, nysgjerrigheten for det som er annerledes, rausheten og støtteapparatet? Eller er det avmakten og uvitenheten, de flakkende blikkene, de uoverskuelige bunkene med søknader og uleste journaler, mangel på ansvar og koordinering? Er det den gode velferdsstaten, eller er det baksiden av materialismen og profittjaget vi får øye på?

Kristin Botnmark har nylig skrevet om sine erfaringer som mor og borger i boken Raushetens grenseland – alle skal med? I denne boken ser hun innover og bak samfunnsinstitusjoner som barnehager og skoler, og utover mot fremtiden og de norske idealene om inkludering og likeverd. Boken peker på alvorlige krenkelser og brudd på regelverk. Den viser hvordan rettighetsfestingen i visse sammenhenger er maktesløs, at den ikke har noen kraft og plass uten et helhetlig demokrati og respekt for menneskets egenverd.

Et grunnleggende tema i boken er åpenhet og avdekking. Forfatteren savner mest av alt et språk, en felles offentlig samtale der flere kan delta. Den er skrevet som et spark, et utbrudd, en meningsytring – et absolutt behov for å bli hørt. Og kanskje er denne stemmen ekstra viktig i dagens Norge, hvor mye tilsynelatende er i skjønneste orden, i hvert på papiret: hjelpestønad og tilrettelagt undervisning, omsorgslønn og personlig brukerassistanse, habiliteringsenheter med opparbeidet fagkompetanse og medmenneskelige anerkjennelse.

Å anerkjenne hverandre bør lede oss til et rausere samfunn. Men hva rommer annerkjennelse egentlig? Betyr det anerkjennelse av likhet eller anerkjennelse av forskjellighet? Anerkjennelse som et politisk ideal for integrering, eller som en norm for det enkelte menneske? Anerkjennelse som en juridisk, rettslig målestokk eller standard kan fastslås uten å blande inn omsorgsperspektiver: Gi oss vår rett, og ferdig med det. Jeg vil ikke ha din velmenende forståelse, jeg vil ha plass i samfunnet og frihet nok til å komme meg dit jeg vil. Jeg vil ha et frigjøringsverktøy!

Kristin Botnmark minner oss om at mange fortsatt ikke blir hørt. Idealet om den selvstendige som har spesielle behov, eller bare behov, er et omdreiningspunkt for ettertanke: Hvordan være både avhengig og uavhengig, selvstendig og likevel inderlig prisgitt andres tilstedeværelse, regler og normer? En ting er å ha rett, en annen ting er å få rett. De svakeste forblir ofte de svakeste på grunn av markedskreftene, økonomiske regnestykker og maktforhold. Norge er forpliktet av menneskerettighetene gjennom konvensjoner og norsk lovgivning. Men fordommer og uklare ansvarsforhold preger likevel mye av hverdagen for personer med funksjonsnedsettelse og andre i Norge i dag.

Langt på vei er det samfunnet som skaper funksjonshemmede. At det er barrierer og misforståelser, fordommer og økonomiske prioriteringer som gjør at noen faller utenfor. At det medisinske språket må utvides og erstattes med et språk preget av likeverdighet, anerkjennelse og sårbarhet. Det er utålelig at barnet ditt kun blir sett på som et kasus i en mappe, med diagnoser, testresultater og evalueringer, eller at ingen leser journalene eller bryr seg med å starte med noen innledende anerkjennende ord.

Vi trenger å lovfeste rettigheter. Alle skal ha samme rett til utdanning, skole og bosted, deltakelse i samfunnet og medvirkning. Å stå med lua i hånden ønsker ingen, det er bedre å slå i bordet med paragrafer og konvensjoner. Men best er det å slippe å slamre med dører, slippe å bruke ett år, ett liv på å kjempe for det du har krav på. For hvis vi virkelig vil at alle skal med, hvordan ser samfunnet ut da, hva fordrer det av prioriteringer i kommunen, av politikerne og av oss selv?

Tekst: Inga Bostad

Inga Bostad er direktør ved Norsk senter for menneskerettigheter og førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Oslo.

Side 40 av 40