StatpedMagasinet 2–2014

Verden er ikke gitt én gang for alle

I den sosiale diskursen er funksjonshemning en egenskap ved samfunnsskapte situasjoner. Man blir funksjonshemmet, for eksempel av dårlig tilrettelegging. Og kan man bli funksjonshemmet i større grad, kan man også bli det i mindre grad. Dette er det universell utforming handler om, skriver Jan Grue, forsker ved Universitetet i Oslo.

Tidligere var det gjengs å gjøre funksjonshemning til en personlig tragedie. Hvis du ble født med en vesentlig skade, ble syk over lengre tid eller råket ut for en ulykke – kort og godt, hvis man ble ute av stand til å jobbe – var kirurgiske inngrep og rehabilitering det eneste som kunne hjelpe. Du kunne takle tragedien på forskjellige måter, holde humøret oppe, bli bitter og innesluttet, gi deg inn på «den lange veien tilbake til livet» eller «gi opp kampen». 

Styrt av skjebnen

Slike formuleringer viste til en metaforisk forståelse av funksjonshemning som en moralsk prøvelse, en kamp mot kroppen. Og de ga føringer på mer enn det fysiske – de ga moralske og rollebegrensende føringer. Funksjonshemmede mennesker kunne tape eller vinne kampen, eventuelt med hjelp fra omgivelsene (leger og sykepleiere, familie og venner), men de hadde en sterk moralsk plikt til å utkjempe den. Dermed kunne man fremstå som en heroisk skikkelse (i den grad man vant) eller en tragisk figur (hvis man tapte). Uansett var du styrt og definert av sykdommen og skjebnen.

Et konstruert fenomen

Ord er knyttet til fortellinger. Ord bærer definisjonsmakt. Ved skarpt å definere en forventet progresjon for en person som har skadet ryggen i en bilulykke, eller for et barn som har en bestemt diagnose, skaper man også sterke føringer for hva denne personen bør gjøre, hvor hardt han eller hun bør jobbe, hvilke livsmål som skal ha høyest prioritet, og så videre. Slik etableres det også en rammeforståelse av hva livet skal handle om, hvis man først er «en av de som er annerledes». Men dette skillet mellom oss og de andre, mellom de normale og de avvikende, er ikke gitt av naturen. Dette er det sentrale momentet i de fleste sosiale modeller av funksjonshemning: Funksjonshemning er et sosialt konstruert fenomen. 

Mer vanlig å være uvanlig

Samfunnet og kulturen vår er, i det store og hele, tilpasset vanlige kropper. Fordi det er vanlig å kunne gå i trapper, men ikke så vanlig å kunne klatre i taustiger, er det vanlig å forbinde etasjer med hverandre ved hjelp av trapper, men ikke fullt så vanlig å forbinde dem ved hjelp av taustiger. Fordi det er vanlig å kunne se, er det vanligere med bøker skrevet med det latinske alfabetet, et grafisk skriftsystem, enn med Braille, et taktilt skriftsystem.

Samtidig er de uvanlige kroppene til stede. For noen av oss er det vanlige å være frisk, mens den uvanlige kroppen er den syke kroppen. For andre av oss er det vanlig å være uvanlig på heltid. Og i det 21. århundre, etter en rekke sosiale omveltninger, er det på mange måter mer vanlig å være uvanlig enn noen gang tidligere. Det er blitt vanligere å tenke på uvanlige kropper når bygninger skal oppføres, når undervisningsmateriell skal utformes, når tjenester skal utvikles og når arrangementer skal avvikles. Slik endres skillene mellom det vanlige og det uvanlige.

Universell utforming hjelper

I de gamle forståelsene er funksjonshemning en egenskap ved individer på linje med etnisitet, alder og kjønn. Man er funksjonshemmet. I den sosiale diskursen er funksjonshemning derimot en egenskap ved samfunnsskapte situasjoner, for eksempel det å utføre en jobb. Man blir funksjonshemmet, for eksempel av dårlig tilrettelegging. Og kan man bli funksjonshemmet i større grad, kan man også bli det i mindre grad. Dette er det universell utforming handler om.

Universell utforming er med på å endre, og til dels utviske, skillene mellom vanlige og uvanlige kropper – fordi så mange mennesker som mulig blir satt i stand til å gjøre det de aller fleste ønsker å gjøre: Gå på skole, gå på jobb, dra på ferie, leve sine liv. Et samfunn med enkel tilgjengelighet til offentlige bygg, transportmidler, private boliger og serviceytelser er et mål som også kan deles av eldre, småbarnsforeldre og de fleste andre grupper – om enn med varierende engasjement. 

Mest mulig fleksible løsninger

Universell utforming er ikke et spørsmål om fysiske omgivelser alene, men om hva slags samfunn vi ønsker oss: Et med skarpe skiller mellom dem som kan bruke de vanlige løsningene, og dem som må ha dyre, krevende, tungrodde spesialløsninger. Eller et samfunn som har tenkt to skritt fremover, med mest mulig fleksible løsninger. Universell utforming handler ikke bare om rullestolramper, men om nettsider, om informasjonsbrosjyrer og pedagogiske verktøy, fordi alle disse henvender seg til et tenkt menneske. Og hvilken mottaker vi forestiller oss, får direkte konsekvenser for hvilken mottaker vi skaper.

Verden er ikke gitt én gang for alle. Det er det de sosiale modellene av funksjonshemning minner oss om.

Tekst: Jan Grue

Jan Grue er forsker og postdoktor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Han er også skribent og forfatter. Grues siste bok er Kroppsspråk. Fremstillinger av funksjonshemning i kultur og samfunn. Utgitt på Gyldendal Akademisk i januar 2014.

E-post: jan.grue@sosgeo.uio.no

Side 27 av 40